Innenriks

Hvorfor er vi så lunkne til klimaendringene?

KOMMENTAR: Bare hver fjerde nordmann mener at klima er en av de tre viktigste sakene nå.

Bresmelting: Austdalsbreen er en nordøstlig utløper av Jostedalsbreen. Austdalsbreen kalver i Austdalsvatnet Glasiologiske undersøkingar på Austdalsbreen ble satt igang i 1986 i forbindelse med regulering av Jostedøla der Austdalsvatnet er magasin.

Høyere, raskere, sterkere. Det mangler ikke på nye verdensrekorder når det kommer til klimaet. Denne uka meldte NRK at Svalbard er varmere enn normalt for 66. måned på rad. Vi må tilbake til november 2010 for å finne siste måling med vanlig temperatur. I Paris holder Louvre stengt. Museet må flytte vekk verdifull kunst fordi samlingen er truet av flommen i byen. I Tyskland er fem mennesker omkommet, også det på grunn av flom. Afrika har akkurat lagt bak seg den varmeste april siden 1910. I Sørøst-Asia har de opplevd massive hetebølger og flere land har satt nye varmerekorder. Alaska har også overgått seg selv. Der var det varmere i april enn noen gang siden målinger startet i 1925. Her i Norge blir det i disse dager utbetalt millionbeløp til kornbønder som opplevde at avlingene deres formelig druknet i fjorårets kraftige sommerregn. Sett under ett har jordkloden nå vært gjennom tolv måneder på rad med rekordvarme.

Sånn kunne vi fortsatt. Det hadde ikke vært noe problem å fylle disse to avissidene med en liste over ferske værrekorder innen paradegrenene vann, vind og varme. Men det nytter ikke bare å snakke om været. Vi må gjøre noe med det også.

Klimabarometeret måler ikke temperaturer over normalen. Det måler nordmenns holdninger til klimapolitikk og -endringer. Her er temperaturen kjøligere enn man kunne forvente. TNS Gallup, som lager målingen, kom med årets løypemelding denne uka. Klimasaken faller fra andre- til fjerdeplass på lista over de viktigste sakene. Bare hver fjerde nordmann mener at klima er en av de tre viktigste sakene nå. Med unntak av velgerne til Miljøpartiet de Grønne og SV, mener samtlige andre at klima er mindre viktig nå enn før. Likevel bekymrer stadig flere seg over klimaendringer enn før. Omtrent halvparten av oss mener politikerne gjør for lite for å bekjempe utslippene. Regjeringen får en treer på terningen for innsatsen – omtrent det samme som det de rødgrønne fikk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Disse og andre tall fra undersøkelsen kan synes usammenhengende. Hvorfor svarer bare 25 prosent at klima er viktig, mens dobbelt så mange likevel mener at politikerne gjør for lite? Hvorfor er folk mer bekymret over klimaet enn før samtidig som stadig færre rapporterer at de merker noe til klimaendringer? Et godt sted å begynne å lete etter svar på disse gåtene, er i samspillet mellom politikernes virkelighetsbeskrivelse og deres faktiske handlinger.

Da Vidar Helgesen fra Høyre tok over som klimaminister i fjor, valgte han å gjøre noe ingen av forgjengerne hadde tort. «Jeg skal være varsom med å love noe som helst», sa han – og mer enn antydet at utslippene kommer til å øke, ikke gå ned, på hans vakt. Målene som er satt for 2020, virker svært langt unna. Etter at norske utslipp gikk ned fra 2010 til 2014, økte de igjen fra og med i fjor. «Utslippene fra olje- og gassektoren vil vokse fram mot 2020», har Helgesen sagt til Dagsavisen.

Les også: Klimabarometer: Innvandring skremmer oss mye mer enn kliamendringer

«Jeg har ingenting annet å tilby enn ingenting», høres kanskje ikke så fancy ut som «jeg har ingenting annet å tilby enn blod, svette og tårer». Men det er i det minste ærlig. Helgesens holdning er slapp, defensiv og grå. Men sammenlignet med utsagn fra andre politikere, som gjerne har klasket til med ambisiøse mål uten en gang å forsøke å nå dem, er det på en måte noe friskt ved det, på sitt rare vis.

Den dalende klimainteressen blant velgerne og den politiske elitens fortsatte unnfallenhet fører lett inn i en høna eller egget-diskusjon: Er det velgernes apati som styrer de politiske (manglene på) prioriteringer? Eller er det fraværet av politisk handlekraft som fører folk inn i apatien? Saken er jo vanskelig nok som den er: Klimaendringene er globale, de politikerne vi kan stille til ansvar, er nasjonale. Konsekvensene av dagens valg ser vi ikke først og fremst i morgen, neste uke eller om fire år, men langt, langt fram i tid. Både problemene og tiltakene som skal til for å løse dem, er så enorme at selv de mest ambisiøse og kraftfulle snuoperasjonene framstår som puslete. Til og med noe såpass outrert som å stanse all norsk olje- og gassutvinning straks, vil være et tiltak med minimal effekt for den som insisterer på å måle absolutt alt i global målestokk.

Det er noe stusslig over de to alternativene i den klimapolitiske diskursen. Vi kan velge politikere som setter seg mål de vet de ikke kommer til å nå – eller politikere som er ærlige, men som knapt nok setter seg mål i det hele tatt. Samtidig som begge kategorier ledere fortsatt insisterer på at dette er vår tids største utfordring.

Hvis man virkelig mener det alvorlig, bør det være mulig å møte problemene med noe annet enn hykleri eller passivitet. Hva med for eksempel å sette seg realistiske mål og deretter jobbe hardt og målrettet for å nå dem? Kunne det være en tanke?