Innenriks

Christianias små en alen lange måtte også jobbe

På verdensbasis er det ifølge UNICEF minst 168 millioner barnearbeidere i dag. Mange av barna jobber under farlige forhold for at vi skal få billigst mulige klær, smykker og elektronisk utstyr. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var barnearbeid dagligdags i Christiania også.

NITEDALS TÆNDSTIKFABRIK, ca. 1890: Andelen barnearbeidere var spesielt høy ved tobakk- og fyrstikkfabrikkene. Legg merke til alderen til gutta i første rekke. FOTO: UKJENT PERSON/ARBARK

I 1870 var det flere barnearbeidere i norske fabrikker enn i USA, England og Sverige, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Hvor mange barnearbeidere det var i Christiania og Aker, er uvisst, men de største fabrikkene lå i dette området. Antallet barn var spesielt høyt i tobakk- og fyrstikkfabrikkene. Ved utgangen av 1875 var 42 prosent av de fast ansatte ved tobakksfabrikkene barn. For fyrstikkfabrikkene var tallet 35 prosent og for glassindustrien 15. Det var også mange barn ved sagbrukene, bryggeriene, papir- og tekstilfabrikkene.

Mye av industriarbeidet var tungt og helsefarlig. Ofte foregikk det i kalde, trekkfulle, bråkete og støvete lokaler. Spesielt farlig var fyrstikkproduksjonen. Den giftige dampen fra fosforen gikk inn i blodbanen og angrep hjernen og kjevebeinet. Mange opplevde at kjevebeinet gradvis råtna bort. I beste fall fikk de deformert ansikt. I verste fall døde de.

Den eneste bestemmelsen om barnearbeid var Almueskoleloven fra 1860. Her het det at arbeid ikke måtte hindre barna «fra at erholde den fornødne Undervisning». Men i 1874 tok statistikeren Jakob Neumann Mohn initiativ til et lovutkast om barnearbeid. Han viste til England der man allerede i 1838 hadde innført 8-timersdag for barn under 13 år og 12-timersdag for barn mellom 13 og 18 år. Andre land hadde fulgt etter med lignende lover. Året etter ble han bedt om å utarbeide et lovutkast.

Mohn fant både fordeler og ulemper ved barnearbeid. For arbeidsgiverne var barnearbeidskrafta et kjærkomment tilskudd, og for mange foreldre var lønna uunnværlig. Dessuten ble det ansett som lurt å lære barna selvdisiplin og arbeidsmoral tidlig. Men denne fordelen måtte veies opp mot den dårlige påvirkningen arbeidernes råhet kunne ha på barna.

Mange mente at barnearbeid var greit så lenge barna ikke jobba natta. Andre mente at litt nattarbeid var akseptabelt, og noen ville sette grensa for barnearbeid til 10 år. Mohn endte opp med å foreslå en aldergrense på 12 år for fabrikkarbeid og 15 år for nattarbeid og at barn under 15 år ikke skulle ha lov til å jobbe mer enn 6,5 timer i døgnet.

Egne bestemmelser mot barnearbeid ble først vedtatt i 1892, som del av en generell lov om fabrikktilsyn. Heretter skulle ikke barn under 12 år kunne jobbe i industrien, og generelt skulle ikke barn mellom 12 og 14 år ha over seks timers arbeidsdag, fra 14 til 18 års alder skulle de jobbe maksimum ti timer.

 

AVISGUTTER 1899: Avisguttenes utrop fra gatehjørnene var et kjent og for mange kjært innslag i bybildet. FOTO: L. SZACINSKI/OSLO MUSEUM

 

I 1909 kom en ny lov som innskrenka adgangen til barnearbeid enda mer. Men en undersøkelse fra 1912 viser at 14,7 prosent av folkeskoleelevene i Kristiania hadde «ervervsmessig arbeid» ved siden av skolen. Det var flest gutter som hadde lønnsarbeid, 21 prosent, mot 9 prosent av jentene. Årsaken skal ha vært at husarbeid og avlastning av egne forsørgere ikke ble regna med, deriblant hjemmeproduksjon av fyrstikkesker og pakking av fyrstikker, som mange jenter deltok i.

Utbredelsen av barnearbeid var størst i sentrum og på vestkanten, noe som ble forklart med at etterspørselen var størst der. Men vi bør også ta i betraktning at de fleste barn fra velstående hjem gikk på privatskoler og ikke var omfatta av undersøkelsen.

Jo eldre barna ble, jo større andel av dem var i arbeid. Blant guttene i førsteklasse var det bare to prosent som jobba, mot over halvparten i den eldste klassen. Også arbeidstida endra seg med alderen: Sjuåringene jobba i gjennomsnitt 2,6 timer daglig, mens 13-15-åringene jobba 4,7 timer.

Christiania Spigerverk var blant bedriftene som hadde mange barnearbeidere. Harry Lagert fra Nydalen begynte i spikerklipperiet som 13-åring i 1929. Han fortalte i et intervju i 2002: «Egentlig var det ikke lov å begynne å jobbe før du hadde fylt 15. Jeg fortalte Tor Aspengren som også jobba på Spikerverket, at jeg var 13 da jeg begynte. Han sa at det var ulovlig, men la til at han sjøl hadde begynt som 14-åring.»

Det var ikke bare i industrien det var penger å tjene for barn. De kunne for eksempel selge aviser, være konfektselgere på kino, samle metall for å selge til skraphandlere, hogge ved, være innsåpningsgutter for barberere eller kjegle- og billiardgutter, lage mat, passe unger, sy klær, levere melk på dørene til folk, bøte sko. Den vanligste jobben i 1912 var visergutt/-pike. Denne type jobber var mer fleksible enn fabrikkarbeid og derfor lettere å kombinere med skolegang. De var heller ikke like helsefarlige som industriarbeidet.

CHRISTIANIA SPIGERVERK: De var ikke så gamle gutta som sorterte spiker i 1920-40-åra. FOTO: UKJENT PERSON/ARBARK

CHRISTIANIA SPIGERVERK: De var ikke så gamle gutta som sorterte spiker i 1920-40-åra. FOTO: UKJENT PERSON/ARBARK