LONGYEARBYEN (Dagsavisen): Sjokkmeldingen kom 18. november. 100 ansatte mister jobben i Store Norske. Ikke bare skal en tredjedel av de ansatte gå, men driften i gruvene tas ned til et minimum. Er det begynnelsen på slutten for kullselskapet som i 100 år har vært levebrød og varmekilde for den norske bosetningen i Longyearbyen?
Dagen derpå møter vi gruvearbeiderne i Gruve 7. Opp en bratt vei, med skarpe svinger i tett snø. 15 kilometer fra Longyearbyen. Her ligger gruva som har vært i produksjon siden 1975. Svein Jonny Albrigtsen har jobbet for Store Norske Kulkompani i 30 år. Aller mest i Gruve 7.
- Dette er min gruve, for å si det sånn, sier Albrigtsen med et lurt smil og litt kullsot på kjaken.
Veteranen har vært med på Store Norskes opp- og nedturer. Han har sett kullprisene dale før, og husker godt den store kuttrunden på slutten av 1980-tallet. Selv om han ventet nedbemanninger med så lave kullpriser som det er nå, er tallet 100 likevel dramatisk.
- Det kom som et sjokk, forteller Albrigtsen mens han kjører dypt inn i fjellet.
Han stopper bilen der gruva er så lav at en ikke kan gå oppreist. Der går de inn og jobber. Det er 1,30 meter mellom det svarte støvet på bakken og det skarpe taket som glinser litt innimellom alt det svarte. Albrigtsen viser at det bare er én måte å gå på her inne: Hendene foldet avslappet bak på ryggen og ryggen bøyd i 45 graders vinkel, og så ta beina fatt. Full fart framover. Den eneste lyskilden her er den lille runde lampa du har på hjelmen din.
Albrigtsen er vant til besøk. Dagen før hadde en gruppe eksterne produktivitetseksperter vært her for å se på arbeidet i gruva. Målet er å finne måter å øke effektiviteten i driften på.
- Det er ofte folk her og utreder. Miljømyndigheter og andre. Konklusjonen er alltid den samme: Skal vi være her, eller skal vi ikke være her?
Han håper nå politikerne skal stille opp for kullselskapet ved å sprøyte inn friske midler. For Store Norske er fortsatt hovedpulsåra til Longyearbyen, selv om andre næringer vokser fram.
Lenger inn i mørket i Gruve 7 møter vi Klaus Ryberg. Han er intenst opptatt med å bolte opp i taket på gruvegangen. Det spesielle med kullet på Svalbard ligger nesten horisontalt i fjellet, som fyllet i en bløtkake. Boltene med lim er det som hindrer gruvegangene i fjellet fra å synke sammen. I lufta, som ellers er kjølig og klar, lukter man nå litt av fjellets egen mineralparfyme, blandet med den kjemiske lukten av limet. Ryberg er en av dem som er sist ansatt i selskapet. Han ser ikke veldig lyst på framtida for kullproduksjonen på Svalbard.
- Vi har vel tenkt som så at enten så er det økonomien som tar knekken på oss, eller så er det miljøpolitikken, sier Ryberg.
Albrigtsen rister litt oppgitt på hodet. Kullmotstanderne har misforstått, mener han.
- Dette er jo det reneste kullet. Det er lite svovel. Det er derfor tyskerne liker det så godt, og bruker det i stålproduksjon, sier han.
Ryberg plukker opp en stor kullbit med den ene neven.
- Ja, det er det de ikke har forstått. Dette er jo en Mercedes, sier han og ler.
Tyskland kjøper omtrent 40 prosent av kullet som eksporteres fra Svalbard. Noe brukes til stålproduksjon og annen metallurgisk produksjon, men 70 prosent av all Svalbards eksporterte kull går opp i røyk i europeiske kullkraftverk, ifølge selskapets egne årsberetning.
Klokka 11.00 er det lunsjtid i Gruve 7. I pauserommet tar gruvearbeiderne fram matbokser med leverpostei og sylteagurk, banan og appelsin, sukkererter og makrell i tomat.
På den ene veggen henger en svær hvit tavle med grafer og statistikk over produksjonen de siste måneden. Med rød tusj står den fallende kurven, som viser kullprisene. På en skjerm ved siden av står bemanningskuttene.
Investeringene i den nye gruva i Lunckefjell har kostet, og hittil i år er det hentet ut mer stein enn kull. Nå viser prognosene at kullprisene vil holde seg lave også i årene som kommer.
Produksjonssjef i Gruve 7 Joachim Myhrvang merker godt at kollegene i gruva er preget av ukas nyhet.
- Det er en trykkende stemning, og alle er mer stille enn vanlig. Folk tenker på om det er de som ryker, og hvor lang tid de har igjen? Når skal de flytte? Blir det før eller etter jul? Bør en bestille konteiner nå? Mange har begynte å søke nye jobber allerede, sier Myhrvang.
Det har også han gjort.
- Jeg vil i hvert fall bli her og gjøre ferdig forkurset til ingeniørstudiet. Så reiser jeg kanskje til Oslo. Hva jeg skal gjøre der vet jeg ikke. Men jeg har jo bare meg selv å tenke på. Tenk på dem som har unger, sier han.
Det bor stadig flere med barn på Svalbard. Myndighetene ønsker å legge til rette for at Longyearbyen skal være et familiesamfunn med barnehage, skole, SFO og ungdomsklubb. Et drastisk kutt i Store Norske rammer i større grad de ansattes ektefeller og barn enn tidligere, forteller arkeolog Per Kyrre Reymert ved Svalbard museum. Han har jobbet med øygruppas historie i nærmere 30 år.
- Det som skjer nå er ikke unormalt for et gruvesamfunn. Men forskjellen på et kutt nå og tidligere er at flere familier er etablert her, sier Reymert.
Familien Snibsøer på fem bor i vei 234. De fleste gatene i Longyearbyen har ikke navn, bare nummer - som en brakkeby. Og i Kullungen barnehage finner du avdelingene Gruve. 1, 2 og 3.
Husene her ser nesten ut som LEGO-hus. Lik i form og farge. Utenfor noen av dem henger det skinn fra jakt. Mest rein og rev.
For barna Ulrik (15), Thale (13) og August (11) Snibsøer er det en helt vanlig hverdagskveld. Det øves på gloser, spilles piano og koses med hunden Ylva. Den svarte lille hunden er på størrelse med den utstoppede hvite reven familien har i stua. Det er ikke lenge siden Store Norske gikk gjennom forrige kuttrunde. 70 måtte gå i september. Da tok mor i huset, Diana Snibsøer, en prat med barna om at også hun, som prosjektinnkjøper i Store Norske, kunne risikere å miste jobben. Denne gangen er tallene mer dramatiske, og utsiktene mørkere.
- Kuttene på 100 mann får store konsekvenser. I verste fall er dette begynnelsen på slutten for Store Norske. Det vil ramme næringsliv, turismen og familiesamfunnet her på Svalbard. For det rammer så mange flere enn de som drar, understreker hun.
Svalbard er et sted med stort gjennomtrekk, og noen av de første gode vennene eldstegutten Ulrik fikk, reiste etter kort tid tilbake til fastlandet, eller virkeligheten som familien kaller det. Nå er han del av en større vennegjeng, men usikkerheten familien nå har hengende over seg påvirker også Ulriks valg når han nå skal søke på videregående skole. Han må belage seg på å søke på en skole nær Bergen, der familien flyttet fra for tre år siden.
- En snakker ofte om samfunnet på Svalbard som robust, men jeg merker nå hvor skjørt dette familiesamfunnet er. Hvis vi mister en større gruppe barn her får det alvorlige ringvirkninger på miljøet deres, sier hun.
Forskjellen på en nedbemanning i Longyearbyen og andre steder i Norge er at man er omringet av hav, 78 grader nord. Dan kan man ikke bare dra til nabobygda og skaffe seg nytt arbeid, understreker hun. Ektemannen Øyvind Snibsøer nikker. Han spør seg hva Longyearbyen egentlig er uten Store Norske.
- Jeg er redd det kun vil stå igjen et skjelett av en by her. Først forsvinner ektefeller og barn, så rammes butikkene som allerede drives med marginalomsetning. Jeg er redd vi blir en norsk versjon av Barentsburg - fullt av tomme hus, sier han.
- En spøkelsesby, skyter yngstegutten August, inn.
- Ingen er trygge. Jeg vet at også min jobb er utrygg. Vi har tenkt på det, og dersom jeg mister jobben blir det fort til at vi må reise herfra, sier Diana.
- Det er stusslig, men det blir resultatet hvis hun mister jobben. Da mister vi også boligen, sier Øyvind.
Utenfor er det bekmørkt. Polarnatta har lagt seg over den lille øygruppa slik at det er vanskelig å se konturene av de spisse karakteristiske fjellene. Det var kanskje naturen som lokket familien hit i 2011, men det er kulturen som har fått dem til å bli værende. De skryter hemningsløst av den lille byens kultur- og fritidstilbud. Hele familien spiller instrumenter og synger.
Denne kvelden skal far i huset på korøving i Huset - byens hjerte. Bygd nøytralt midt mellom klasseskillet, gruvearbeiderne og funksjonærene. Her er det gourmetrestaurant, kinosal, og øvingsrom for kor.
«Tider skal komme. Tider skal henrulle. Slekt skal følge slekters gang.» Mannskoret synger Deilig er jorden så det runger i det herskapelige huset, før dirigenten Espen Rotevatn gir tørre ganer en velfortjent ølpause. Rotevatn er ikke enig med dem som sier at Longyearbyen er avhengig av fortsatt kulldrift.
- Det er ikke riktig. Det som trengs for at andre næringer skal blomstre er penger. Det er klart at det vil være ekstremt dramatisk om Store Norske forsvinner. Men det blir helt absurd om staten skal sponse miljøfiendtlig kullproduksjon. Jeg mener Store Norske bør be staten om penger, men at eieren også må si klart ifra om at selskapet må omstille seg fra kull til andre næringer. Det er et utrolig at Norge ikke vil ta i kullinvesteringer internasjonalt, mens de støtter kulldrift på Svalbard.
Rotevatn har delt sitt miljøengasjement og høyttenkning i lokalavisen Svalbardposten. I et åpent brev til næringsminister Monica Mæland (H) ber han henne legg ned kulldriften i Svea, men opprettholde haleproduksjonen i Gruve 7 som vil forsyne byen med kraft, men da med fullskala CO2-rensing. Forslaget om å legge ned deler av driften har vakt sterke reaksjoner, uten at det stopper Rotevatn.
- Når en først kommer til Svalbard så aksepterer man mye rart. Men så begynner man å stille kritiske spørsmål. Det er jo et stort paradoks at Svalbard er så miljøregulert at ingen kaster en snus på tundraen en gang, men nettopp her skal en skal drive med klimaverstingen kull. Nei fy! Sier Rotevatn høyt og demonstrativt når han merker at korgutta har begynt å sirkle seg rundt ham.
- Hvis du virkelig tror på det du sier så ville du ha holdt deg på fastlandet og ikke flydd, sier en av koristene med en kald pils i hånda.
- Det er gøy argumentasjon. Det er greit at vi skal produsere kull, men du skal kritisere meg for å fly?
Kjekling fortsetter med vekselvis høy temperatur og latter med en småaggressiv undertone.
- Gruvebyen ligger jo på en måte mentalt i oss som bor her, forklarer Reymert ved Svalbard museum.
Han forteller at det var gruveselskapene som bygde opp moderne samfunn her.
- Det hadde det aldri vært før. Noen hadde bygd hytter her. Men aldri en kai, aldri en kraftstasjon, aldri et ordentlig samfunn. Det var det gruveselskapene som gjorde. Gruvebyene vi kjenner i dag ble født: Longyearbyen, Ny-Ålesund, Barentsburg. Russere driver fortsatt med gruvedrift i Barentsburg, den dag i dag. Russerne har lange tradisjoner på Svalbard, og russiske historikere mener fortsatt at det var de som oppdaget øygruppa.
Først etter 1. verdenskrig sluttet Svalbard å være et herreløst land. Det var til slutt en stormaktsavgjørelse at harmløse Norge skulle få suverenitet over Svalbard i 1920.
- Vi argumenterte med at nordmenn hadde overvintret her i årevis, Norge hadde gruveselskap her, og hadde drevet ishavsfangst i områdene.
Kanskje viktigst var det faktum at Norge hadde støttet vestmaktene med vår handelsflåte under 1. verdenskrig. Vi hadde gjort et godt inntrykk og framsto ikke som noen trussel.
Vår største rival var Russland, og de brukte lang tid på å anerkjenne at Svalbard var norsk.
- Hvor viktig er disse forutsetningene for at Norge fikk Svalbard, nå i dag?
- Suvereniteten trenger vi ikke vise. Den fikk vi, og dette er Norge. Det er mange som snakker om at vi må hevde vår suverenitet. Det mener jeg er feil. Om det er én flaggstang og én sysselmann her så endrer ikke det på det faktum at Norge har suverenitet over Svalbard, sier Reymert.
Han mener likevel det bør være i politiske myndigheters interesse at Svalbard er solid befolket.
- Like viktig som at man subsidiere bøndene for å ha bosetning i distriktene, er det viktig å støtte norsk virksomhet på Svalbard. Innovasjon Norge støtter turismen, forskningsrådet støtter forskningen og Næringsdepartementet eier gruveselskapene, og støtter den virksomheten, sier Reymert.
- Og det er klart så lenge russerne er her, så vil Norge ha et norsk samfunn her oppe. Det er politikk, legger han til.
En stor utstoppet isbjørn står ved inngangspartiet til Store Norskes kontorer. Telefonen som ligger på bordet foran styreleder Annette Malm Justad piper og ringer i et sett. Stemningen er hektisk. Justad har flydd opp fra Oslo for å delta på styremøte der kuttene skal vedtas. Midt oppi det hele jobber styret med å finne en administrerende direktør til selskapet. Siden de utlyste i sommer har de fortsatt ikke fått på plass en ny Store Norske-sjef. Kommentariatet kaller det en uriaspost.
- Vi leter etter en god leder for Store Norske. Nå er selskapet oppe i store omveltninger, så det er klart at det vil påvirke det, sier Justad, som skal fungere som arbeidende styreleder i Store Norske fra og med 3. desember. Det blir en tøff avslutning på et allerede svart år.
- Vi har hele tida visst at 2014 kom til å bli et vanskelig år på grunn av er overgangen mellom gruva Svea Nord og Lunckefjell og med høy andel stein i Svea Nord. I år produseres det nesten 2,7 millioner tonn i selskapet, hvorav det blir i underkant av 1,7 millioner tonn salgbar kull. Det betyr at det går nesten 1 millioner tonn ut i stein.
Styrelederen vil ikke kommentere Svalbardpostens opplysninger om at selskapet risikerer et underskudd på 400 millioner kroner. Men hun beskriver situasjonen som alvorlig. Selskapet må refinansieres.
- Forventningene til fjerde kvartal blir ikke noe bedre, bekrefter Justad.
- Er det flere kutt i vente?
- Å spå i framtida er skumle saker. Det skal vi ikke gjøre. Men det er klart at de økonomiske virkelighetene rundt oss vil diktere hva vi må gjøre i framtida. Kutt er noe man vil unngå, men man kan ikke utelukke det heller.
Joachim Myhrvang er forberedt på at han er en av de 100 som må gå. Forrige kuttrunde slapp han akkurat unna, med en klaring på to måneders ansiennitet. Nå tenker han at det er bedre å få en hyggelig overraskelse om han får bli litt lenger. Det er det han håper på.
Myhrvang er blitt voksen på Svalbard. Han kom hit som lærling. Så fikk han fast jobb og mer og mer ansvar. Nå har han jobbet for Store Norske i åtte år. I tillegg er han ansatt i Svalbard brannvesen.
- Jeg flyttet jo rett fra Trøgstad i Østfold der jeg er vokst opp, og rett hit, forteller han.
Den vanligvis så livlige og humørfylte unge mannen har dypt alvor i stemmen. Han er usikker på hvordan livet på fastlandet blir.
- Jeg lurer på om andre steder har et like inkluderende miljø som her, sier Myhrvang.