Historien om mistillit

- Det gir meg liten glede å si «hva var det jeg sa», sier Helga Hjetland, og viser til åres lærerstreik.

Gjennom nesten 15 år var hun norske læreres førstedame som leder av Lærerlaget og Utdanningsforbundet. Før den tid hadde hun et halvt liv bak seg som tillitsvalgt lærer. Hun kjenner lærernes kamp mot KS bedre enn de fleste, en kamp som startet lenge før årets streik.

Lærerstreiken er over. Etter flere måneder med streik, tusenvis av streikende lærere og titusenvis av rammede elever sa et stort flertall av lærerne ja til den nye arbeidstidsavtalen. Gjennom hele streiken brukte lærerne ord som «mistillit» og «tillitskrise» når de snakket om sitt forhold til arbeidsgiverne i kommunen, KS. Sentrale politikere tok til orde for å gi staten tilbake forhandlingsansvaret med lærerorganisasjonene, slik det var før 2003.

Men historien om mistillit mellom lærerne og KS starter lenge før Kristin Clemet ble kunnskapsminister.

- Lærerorganisasjonene hadde kjempet en langvarig kamp for å motsette seg at KS fikk forhandlingsansvaret. KS hadde i mange år, særlig på 80-tallet, vært veldig opptatte av å få det totale ansvaret for skolen. Ikke bare byggene, men også lærernes lønns- og arbeidsvilkår. De ville at lærerne skulle bli vanlige kommunalt ansatte, sier Hjetland.

Les også: Avblåser ikke tillitskrisen

Krig om arbeidstid

Mange husker de harde og ulovlige spontanstreikene blant lærere på 80-tallet. Selv om det i hovedsak var lønnskamper, var også forhandlingsansvaret og lærernes arbeidstid hete temaer.

- Det var langvarige streiker, ulovlige streiker, og det var veldig mye uhygge i skolen i ettertid. Det endte i arbeidsretten med lønnsnemnd, husker Hjetland. Men KS fikk aldri forhandlingsansvaret for lærerne den gang.

I 20 år hadde ulike regjeringer forsøkt å overføre forhandlingsansvaret, men torde ikke i frykt for å havne i bråk med lærerne. Det gikk noen år før KS på nytt gjorde et framstøt for å få forhandlingsansvaret for lærerne. Da Jon Lilletun var skolestatsråd under Bondevik kom det neste store forsøket, og Lilletun fikk oppgaven. Hjetland snakker varmt om Lilletun når hun husker tilbake.

- Lilletun ga opp hele prosjektet. Han ville ikke ha krig med lærerne, og forsto at det ville være ødeleggende for skolen. Han var en varm forkjemper for enhetsskolen som et felles nasjonalt ikon, sier Hjetland.

[ Les også kommentar på Nyemeninger.no ]

Kuppet

Mange hadde trodd at staten nå skulle fortsette å forhandle tariff og arbeidstid med lærerne. Men så, i 2003, fikk Hjetland en telefon fra daværende kunnskapsminister Kristin Clemet.

- Hun ringte en halvtime før regjeringskonferansen den fredagen. Hun fortalte at i dag kom de til å fatte et vedtak om å overføre lærerne.

- Jeg satte meg ned og tenkte at dette ikke skjer, at det ikke var mulig. Men hun sa at nei, sånn blir det, og at jeg skulle gå til A5 til Victor Nordmann for å få nærmere beskjed.

I avisene sto det at Hjetland gråt da hun fikk beskjeden fra Clemet. Selv kaller hun gråte­episoden for «litt oppskrytt».

- Dagbladet hadde fått nyss om hendelsen. Jeg lå på fullt ­firsprang i åpen kåpe opp fra Grensen til A5 da Dagbladet ringte og spurte om det var sant at vi var blitt overført. «Det er visst det», svarte jeg. «Hva tenker du om det? Gråter du?» spurte journalisten. «Det er i hvert fall like før» svarte jeg. Så det var ei fjær som blei til fem høns, sier Hjetland.

Forhandlinger

Det var bredt flertall for overføringen i Stortinget. Og der mange regjeringer feiget ut skar Clemet igjennom, selv om hun visste det ville bety bråk.

- Kommune-Norge var samstemte, og reelt sett var det et stort flertall på Stortinget. Det hadde vært et nederlag for det politiske systemet om man ikke torde å gjennomføre det et bredt flertall mener er riktig i frykt for bråk, sier Clemet, og legger til:

- Begrunnelsene var jo prinsipielle. Det er ingen andre grupper som ikke forhandler lønnsvilkår med sin arbeidsgiver.

Selv om overføringen var en regjeringsbeslutning hadde Clemet også under hånden-kontakt med Arbeiderpartiet, som hadde et landsmøtevedtak om at kommunene burde få forhandlingsansvaret for lærerne.

- Vedtaket skjedde på en fredag. Onsdagen etter var jeg i spontanspørretimen i Stortinget. Det kom ingen spørsmål om dette, bortsett fra et fra Trond Giske på overtid, ikke om standpunktet, men om prosessen. I ettertid er det blitt sagt at SV var imot, men heller ikke de tok ordet om dette i spørretimen, sier Clemet som i dag er leder i tankesmia Civita.

Selv om ingen på Stortinget protesterte mot Clemet var det heller ingen som åpent støtte henne.

- Det visste jeg at jeg ikke kunne be om. Jeg visste jeg kom til å bli upopulær, sier Clemet.

Ansvar

Det ble mange ulovlige aksjoner og demonstrasjoner mot Clemet og regjeringen. 40.000 rasende lærere demonstrerte i Oslo. Men relativt kort tid etter var kontakten normalisert. Lærerne hadde tapt. Fra nå av skulle arbeidsgiverne i kommunen forhandle lønn og arbeidstid med lærerne. Men etter sommerens storstreik er debatten tilbake. I går gikk flere ordførere ut hos NRK og ville danne egne tariffområder for å unngå flere storstreiker framover, og partier som en gang var for overføring av forhandlingsansvaret tar nå til ordet for en ny debatt.

- Jeg mener KS ikke levde opp til forventningene i starten. De hadde vent seg til at dette var noe de kunne rope om, så til slutt hadde de sluttet å tro på det selv og sluttet å bry seg. Selv om det var en vanskelig situasjon er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at det har ledet til ansvarliggjøring av kommunene. Tidligere handlet de lokale skoledebattene om budsjetter, skolekultur og bygg, ikke kvalitet. Nå skal du lete lenge før du finner en kommune som ikke bryr seg om kvalitet i skolen, sier Clemet.

stian.fyen@dagsavisen.no