Innenriks

Kjære foreldre: - Lytt til tenåringen

OPPDRAGELSE: Unge jenter sliter psykisk og lar seg stresse i hjemmet. Ekspert råder foreldre til å lytte mer og kreve mindre.

Ungdommer blir stresset og deprimerte av prestasjonsjaget i samfunnet. Det viktigste er derfor å lytte til barna og ikke få panikk eller svar med formaninger. FOTO: MOODBOARD/THINKSTOCK

- Det viktigste når det kommer til tenåringer er å lytte, sier psykolog Guro Øiestad.

Øiestad er universitetslektor, terapeut med hovedfokus mot tenåringer og har skrevet flere bøker om selvfølelsen til barn og unge.

- Vi mennesker strever kontinuerlig med å balansere ting opp mot hverandre. Dermed mister veldig mange også balansepunktet. Og her er tenåringer ekstra sårbare. Det er fortere gjort at de tipper over fordi søken ligger til tenåringsfasen, sier hun.

Viktig å lytte

Tidligere denne uka viste Dagsavisen til flere rapporter som slår fast at depresjon blant unge jenter i Norge er et økende problem. Et voldsomt perfeksjonsjag, stress på skolen og fra sosiale medier pekes ut som mulige forklaringer på at en av fire jenter mellom 13 og 16 nå rapporterer om depressive symptomer. Helsesøster Anne Bentzrød poengterte at mange unge også lar seg stresse av situasjoner i hjemmet, særlig via måten foreldre snakker til dem.

- Veldig mange opplever samtaler med foreldre som avhørssituasjoner. Familien samles kanskje rundt middagsbordet og foreldre spør typisk «hva har du gjort i dag?», «hvordan gikk det på skolen?» og «hvem var du sammen med?». Mange ungdommer føler de dermed må bevise noe overfor foreldrene sine også, i tillegg til alle andre, forklarte Bentzerød.

- Så godt som ingen ungdommer reagerer positivt på verken revolverintervjuer eller formaninger, bekrefter Øiestad.

Psykologen mener det er svært viktig å fokusere på hvordan vi kommuniserer med tenåringer for å dempe presset mange påvirkes negativt av.

- Med tenåringer i hus er det ofte langt viktigere å lytte, enn å prate, sier hun.

Aksepter nederlag

- Det er viktig at tenåringer får lov til å sette ord på hva de føler og at vi voksne bekrefter dem. Vi kan godt tenke at barna våre burde føle noe annet enn det de gjør, men hva vi måtte mene er ikke nødvendigvis så viktig, sier hun.

Like viktig som å lytte, er det derfor også å akseptere det som måtte komme fram.

- Aksepter nederlag, usikkerhet, ambivalens. Ønsk ikke-mestring like velkommen som mestring, sier hun.

Øiestad er opptatt av at man bør prøve å vise at også vanskelige ting er en naturlig del av livet, for å balansere perfeksjonsjaget som rammer særlig unge jenter hardt i dag.

- Det er viktig at ungdommen opplever at det er lov å fortelle at ting er tøft og at foreldrenes reaksjon ikke er panikk eller formaninger. Man bør lytte rolig til ungdommen og være god å snakke til, sier hun.

Ikke få panikk

Øiestad sier at slik aktiv lytting kan bidra til å styrke selvfølelsen til usikre ungdommer, samt å skape kontaktflater der foreldre virkelig kan snakke med barna sine om vonde ting.

Øiestad påpeker at det er ganske vanlig at ungdom strever og at det derfor er viktig å ha toleranse for utskeielser og problemer og at noen strever mer enn andre i denne livsfasen. Hun sier man skal ta utsagn som «jeg orker ikke dette livet lenger» på alvor, men ikke nødvendigvis ved å slå full alarm og tenke katastrofe umiddelbart.

- Si heller noe om hvordan du selv reagerer. Prøv å stå sammen med ungdommen for å finne mer ut av dette, ved å si noe som «dette høres ordentlig tøft ut for deg. Hva er det du er aller mest opptatt av?», heller enn «vi må ta kontakt med lege. Du trenger akutt hjelp!».

Øiestad poengterer at man i noen tilfeller selvsagt også trenger profesjonell ekspertise.

- Men enda flere ungdommer vil få nok hjelp dersom de voksne rundt dem klarer å senke skuldrene og lytte.

Hva gjør du?

Hvordan møte en sønn eller datter som plutselig trekker seg veldig tilbake, som bare vil være alene på rommet og ikke snakke med deg?

– I slike tilfeller kan en god innledning være å fortelle noe om seg selv. Du kan si at «når du er så mye på rommet og har så lite lyst til å snakke med meg, så blir jeg redd. Jeg blir redd for at det er noe som plager deg. Jeg kjenner at jeg har så lyst til at du skal ha det godt, og jeg blir urolig».

– Det er viktig å åpne for at de skal få snakke, men vise at dette er en dialog. Det skjer noe i oss begge. At du blir redd kan fungere som invitasjon til at den andre får lyst til å fortelle hva det er som faktisk skjer.

– Dette trenger ikke å funke med en gang, men noe planter seg uansett i tenåringen. Det kan godt hende at de stritter imot og kaster deg ut av rommet. Det viktigste er å fortsette. Bekreft at du fremdeles ønsker å hjelpe: «OK, jeg skal gå ut av rommet nå. Men jeg vet ikke hva det er som plager deg og jeg kommer til å spørre deg igjen. Jeg vil ikke at barnet mitt skal ha det vondt».

Hvordan takle at en datter plutselig er blitt svært opptatt av utseende og vekt?

– Det er noe veldig naturlig og normalt ved det å være utseendefokusert på særlig ungdomsskolen, både for jenter og gutter. Men det er viktig å følge med dersom det blir et mønster som fester og hardner seg, når det utvikler seg til
slanking, spiseforstyrrelser, overtrening og tvangstanker rundt kosthold. Da må man gripe inn og si noe som «Jeg ser nå at du er i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse, og det kan ikke jeg som mamma eller pappa se på. Jeg spør ikke, jeg skal hjelpe deg».

– Det kan godt hende at de steiler, men det er viktig å stå i det. Vær forberedt på at du må gjøre det flere ganger. Ungdom som virkelig sliter, som har kommet langt i angst eller spiseforstyrrelser, trenger virkelig at en voksen sier høyt at «jeg ser du har det vanskelig. Nå bestemmer vi voksne at vi skal hjelpe deg». Men på en vennlig måte, som viser at du også er åpen for å lytte.

Hvordan takle en tenåring som ikke syns noe er godt nok, som blir utslitt av å stresse over skoleresultater og hvordan han eller hun oppfattes?

– Bekreft hvor slitsom hverdagen kan være og hvor slitsomt det hele tida er å presse seg. Snakk om viktigheten av å slappe av, av å slakke ned på noen krav. Det er ingen som er på topp over alt. En tenåring må også få lov til å føle at det er altfor mye lekser. Si ting som «jeg skjønner at dette er slitsomt for deg. Det virker som om du har veldig
mye press på deg.», heller enn «du klarer deg sikkert» eller «alle andre har like mye lekser».

– Foreldre burde også tenke over hva slags krav man selv stiller til ungdommen. Hvor høy grad av perfeksjon krever man hjemme og hvordan snakker man om det? Mine barn lager for eksempel mye middag – da kan jeg se gjennom fingrene på at de roter mer enn hva jeg syns er bra. Og da er det viktig å nettopp skryte av matlagingen, i stedet for å klage på rot. Det viser at jeg aksepterer litt slendrian.