- Se på denne sykkellykten av glass og dette skiltet som tilhørte ingeniør Øverby. Og alle disse lyspærene, som fortsatt er hele, selv om de har ligget på fyllingen i så mange år. Det var en annen kvalitet på tingene før. Hadde jeg lett på en av dagens fyllinger, hadde jeg nok bare funnet plast og bleier, sier Sundby.
Billedkunstneren stiller nå ut sine «søppelskatter» i galleriet Kunstplass 5 på Grünerløkka i Oslo.
- Jeg håper utstillingen kan føre til at folk gjør seg noen tanker om det overforbruket vi har, sier Sundby.
Bar seg støl
Hadde det ikke vært for at Kristiania by i 1902 kjøpte Langøyene og anla søppelplass der, ville det aldri blitt noe av Sundbys utstilling.
- I 2011 dro jeg til Langøyene sammen med Thomas Ramstad. Jeg visste at det lå en gammel fylling der, under dekket av jord og gress, men hadde ikke tenkt mer over det. Men så begynte vi å finne skatter der, forteller Sundby.
I løpet av det første besøket plukket de to mellom 400 og 600 kilo med gammel søppel.
- Det ble så mye at vi måtte ringe etter en kompis med båt for å få fraktet alt med oss. Jeg var støl i en uke etterpå, forteller Sundby.
- Jeg ble mer selektiv senere, tilføyer hun.
- Hva valgte du å ikke ta med deg?
- Jeg hadde lyst til å ta med en stor bil som lå der og noen vasker og vakre toaletter.
Til tross for de selvpålagte begrensningene endte det med 1.000 kilo med søppel/skatter til slutt.
- Jeg fikk sjokk da jeg innså at det var blitt så mye, sier Sundby.
De fleste av disse 1.000 kiloene er nå fordelt ut over det meste av gulvet i et av rommene som utgjør Kunstplass 5. Så langt har nærmere 650 personer vært innom for å beundre søpla.
- Vår best besøkte utstilling noen gang, konstaterer Vibeke Hermanrud i galleriet.
- Hvordan reagerer folk på det de ser?
- De blir utrolig fascinerte. Dette skaper gjenklang hos både unge og gamle, og for de gamle blir det også en tur ned «Memory Lane», svarer Hermanrud.
De husker, de gjenkjenner og både gode og dårlige minner blir vekket til live når de bøyer seg ned for å studere tingene som ligger på gulvet.
Her er det kopper, fat, tallerkener, askebegre og mer til som har tilhørt Kafé Nordal Brun, Lyches restaurant, Amalienborg hotel, baker W.B. Samson... og nazistene.
- Vi fant mye naziporselen, forteller Sundby.
- Hvorfor ble alt dette kastet, tror du?
- Ingen ville vel ha naziporselenet etter krigen. Andre hele ting er fra restauranter, sikkert fordi de ble lagt ned. Men det meste er nok kastet fordi det var blitt ødelagt.
Tankevekkende
Selv om Sundby tilfeldig kom over «søppelskattene», er det ikke tilfeldig at de ble utgangspunkt for en utstilling. Hun er levende opptatt av historie og historier - og av hvordan vi har forandret oss. Skattejakten på den gamle fyllplassen har derfor vært verdifull på flere vis.
- Folks søppel var mer sympatisk før?
- Absolutt. Glass, keramikk og porselen, som vi fant mye av, brytes ikke ned, men skader heller ikke naturen, slik plast gjør. Plast er jo også et stort problem fordi det fører til fugledød. Selv har jeg sluttet å kjøpe plasttallerkener og plastglass. Også på andre måter er Sundby blitt veldig bevisst sitt eget forbruk.
- Jeg går heller til Fretex og andre bruktbutikker, enn til IKEA når jeg skal kjøpe glass, bestikk eller møbler. Kjøper du brukt, får du en helt annen kvalitet, det er billigere og evigvarende. En gammel kommode i heltre har du resten av livet, mens skuffene i en ny sponplatekommode begynner å gå i stykker etter ett år.
Nye ting har også lite å stille opp med når det gjelder å stimulere fantasien.
- Jeg liker å fantasere om tingene vi fant, sier Sundby og løfter et delikat lite drikkeglass opp fra mylderet.
- Skal tro hvilke fine selskaper det har vært i?
tor.sandberg@dagsavisen.no