Breivik kom med gledesutrop

– Jeg er helt sikker på at jeg hørte fornøyde rop i tilknytning til at han åpenbart traff med skudd. Hvis jeg skal stave det, blir det kanskje «woo-hoo». Det var åpenbare gledesscener, fortalte Tonje Brenna i retten i dag. Breivik selv ristet på hodet da hun forklarte dette, hanhar nektet for at han lo eller kom med gledesutrop.

Tonje Brenna er generalsekretær I AUF, og er den første som fortalte om sin nærkontakt med Breivik under massakren. Hun har vært fulltidsansatt i AUF siden oktover 2010, og aktivt medlem medlem siden 2005. En av hennes oppgaver var å organisere sommerleiren på Utøya.

Trodde det var kinaputter

Hun forklarer at de etter eksplosjonen i Oslo ville forhindre panikk blant ungdommene, og at de arrangerte et felles informasjonsmøte. Etter møtet ringte hun hjem til samboeren.

- Jeg gikk ute på grusen ved teltplassen. Da hørte jeg det jeg trodde var kinaputter eller fyrverkeri. Tenkte at nå er det noen som har dårlig humor her. Jeg ble veldig provosert og ville stoppe dette så ingen skulle bli skremt. Jeg løp rett mot der jeg trodde det kom fra, fortalte Brenna. Da hun rundet svingen ned mot bakken, så hun to mennesker som falt i bakken. Hun mener hun ikke så den som skjøt. Deretter traff hun kapteinen på MS Thorbjørn som løp mot henne og ba henne løpe for livet.

- Da sa jeg i telefonen; det er skyting på Utøya, meld fra.

Brenna løp deretter langs teltplassen. Da hun løp nedover Kjærlighetsstien i retning sydspissen, møtte hun på mennesker som løp i panikk i motsatt retning. På veien hadde hun også møtt en skadet jente som hun holdt sammen med.

- Folk løp nesten rett på hverandre. Jeg oppfatter at det er ganske mye mennesker på ett sted. Det var ganske kaotisk. Et par av gutta som var der var ganske rolige, vi prøvde å roe ned folk, og fikk organisert et slags køsystem ned skrenten.

- Alle ville fram, alle ville vekk. Det endte opp med at vi en og en, eller to og to, akte ned skrenten, fortalte Brenna.

Hun akte deretter selv ned skrenten sammen med den skadde jenta delvis oppå seg.

Tett inntil oss

Hun forklarte at hun ihvertfall visste om ett par stykker som var i køen for å komme vekk fra stien, som er blant de som ble drept mens de fortsatt var oppe på stien.

Hun og den skadede  jenta lå på en fjellhylle. Hun fortalte at den skadde jenta var kald og kritthvit, hun pusta ujevnt, og Brenna jobbet for å holde henne våken mens hun llå og hørte etter skud. Kort etter kom skuddene nærmere og nærmere.

- Det føltes som om de var helt tett inntil oss, det luktet veldig tydelig kruttrøyk, det svei nesten i øynene. På begge sider av oss faller folk ned. Vi hørte at mennesker traff vann og steiner idet de faller, fortalte Brenna, og forklarte seg om folk hun kjente som falt skadde og døde ned ved siden av henne. Etter en stund er skuddene på vei bort fra dem igjen.

- Det ropes om hjelp, mobiler ringer kontant. Det tikker inn sms-er. Jeg følger med på skytingen lenge, hører at skuddene beveger seg mot skolestua. At skytingen beveger seg rundt øya, fortklarte Brenna, og la til at hun er godt kjent på øya.

- Jeg tenkte at jeg måtte prøve å holde roen. Vi som lå der, hjalp hverandre med klær, og prøvde å holde motet oppe. Vi sa til hverandre, i morgen er vi hjemme, i morgen er vi varme. Men vi følte at det var ingenting vi kunne gjøre, vi så mennesker rundt oss som var tydelig hardt skadd, uten at vi kunne gjøre noe med de, sa Brenna.

- Det er politiet

Hun lå og hørte etter skuddene, og plutselig var han tilbake.

- Men så kom han tilbake, og på nytt skjøt han mot oss. Da gikk det også et slags skred ned på oss. Tror skuddene førte til at store steiner løsnet som trillet ned på oss. Dette gjorde alle gjorde alle enda mer urolige. Da ble det hviska; det er politiet som dreper oss, forklarte Brenna,

Hun hørte rop om hjelp og skriking. Hun forklarer at hun skjønte mye av det som skjedde, uten at hun nødvendigvis så det. Blant annet hørte hun Breivik bevege seg rolig i nærheten, tror han var fire-fem meter unna.

På ett tidspunkt så hun enden av ett våpen.

- Jeg tenkte at om jeg overlever dette, vil jeg ikke ha sett ham. Så jeg lukka øynene og dukka.

Hun er sikker på at hun hørte fornøyde utrop fra Breivik når han traff folk og de falt om.

- Det var  åpenbare gledesscener.

Hva var det du hørte, spør aktor.

- «Woo-hoo», stavet Brenna. Hun fortalte at etter at Breivik hadde forlatt skrenten for andre gang, mens skuddene beveget seg lenge unna, dukka et helikopter opp, og det gjør det vanskelig å høre noe.

- Først da ble jeg virkelig redd, jeg trodde de også skulle ta oss. Jeg lå der og prøvde å ringe nødnummeret, fortalte Brenna.

- Telefonene ringte rundt oss, flere ringte hjem og sa farvel til dem de var glad i .

Sivil båt reddet to

- Jeg tenkte, javel, om vi ikke blir skutt og drept nå, så er vi fullstendig forlatt, vi kommer aldri til å komme oss herfra. Det var vått og kaldt, vi var fulle av blod.

Hun forteller at noen kom ned for å legge på svøm, deriblant en liten gutt. Hun sa han ikke kunne svømme med støvler på, og da så han på henne og svarte at han selvsagt skulle  ta dem av seg.

- Få sekunder etterpå, ser jeg de to dukke opp i en sivil båt. Det var et tegn på at noen kunne finne oss, fortalte Brenna. Hun forklarte at hun aldri seriøst vurderte å begynne å svømme selv. Dette fordi hun ikke følte at det var trygt på landsiden heller, men også fordi hun ikke er flink til å svømme.

- Da vi så at også noen av de sivile båtene ble skutt på, skjønner vi at de ikke er på lag med de som skyter på oss, sa Brenna. Hun forteller at det etterhvert blir stille, og at det kommer en politibåt, og deretter en ambulansebåt. Først da en sivil båt også dukker opp, tør de stole på redningsfolkene,.

Først da hun ble evakuert, oppdaget hun hvor mange det var som var der i skrenten. Hun anslår at det var rundt førti-femti mennesker der. Selv ble hun etterhvert tatt ombord i en sivil båt og brakt til land. På Sundvolden startet hun straks å hjelpe til med å identifisere de overlevende.

Ville stille spørsmål

Etter at Brenna hadde vitnet, ba Breivik om ordet i retten. Han sa han ønsket å stille spørsmål direkte til AUF-generalsekretær Tonje Brenna om ungdomspartiets ideologi.

Samtidig slo han fast at han hadde fortstått det slik at han kun hadde lov til å komme med kommentarer til vitnene, ikke stille dem spørsmål.

– Hvis jeg frasier meg mitt forsvar, har jeg heller ikke rett til å stille spørsmål, spurte Breivik dommer Wenche Elizabeth Arntzen.

– Jeg ønsket å stille noen spørsmål til Brenna angående AUFs ideologiske program. Det er blitt umuliggjort på grunn av politisk korrekthet. Jeg ønsker å stille noen spørsmål jeg ikke får stilt. Jeg vil bare informere retten om det, fortsatte Breivik.

Dommeren minnet Breivik om at dette er et eget punkt på forsvarernes vitneliste og at retten kommer tilbake til dette.

Fortalte om vanskelige valg

Også båtfører Oddvar Hansen forklarte seg i retten i dag. Han fortalte om flere vanskelige valg han måtte ta mens han reddet ungdommer i vannet og bort fra øya.

- Det var vanskelig å velge hvem vi skulle prioritere å ta med i båten, forklarte han.

Hansen var hjemme og så på nyhetssendingene om bomben i Oslo. Samboeren kom inn og fortalte at hun hadde hørt skudd fra Utøya. Hansen fortalte at han først ikke reagerte så mye, men at da han hørte Jens Stoltenberg nevne en situasjon på Utøya, skjønte at noe var alvorlig galt. De to dro sammen ned til båten de hadde ved stranda.

Hansen og samboeren bestemte seg for å kjøre mot baksiden av øya. Hansen forteller at folk svømte fra alle kanter og han måtte prioritere hvem som skulle tas med først.

– Det var masse folk på sørspissen som svømte mot oss. Vi måtte ta et valg og tenkte der og da at det var viktigere å ta de lengst ut i vannet først. Det var et tøft valg, i etterkant har vi jo sett at det var her Breivik avsluttet. Men man måtte ta valg, sa Hansen.

Han forteller at han kjørte mot vestsiden av øya i nærheten av Pumpehuset og plukket opp ei jente da de hørte skudd i vannet bak båten og flere kulenedslag der folk svømte. Hansen forklarer at han da ga gass og kjørte bort.

Breivik bekreftet i retten at han hadde skutt mot sivile båter som forsøkte å redde flyktende ungdommer, slik Hansen forklarte. Men Breivik hevdet han ikke skjøt for å treffe.

– De prøve å fiske opp politiske ekstremister fra vannet. Hadde jeg ønsket det, hadde jeg truffet, men jeg så på dem som sivile. Jeg skjøt for å skremme, sa Breivik.

Måtte hjelpe Delta

Hansen hadde fått i land flere ungdommer da en politimann på landsiden spurte om de kunne hjelpe politiet ved Storøya. Beredskapstroppen hadde da havarert med gummibåten. Da Hansen møtte dem, kjørte de sakte i en overfylt skjærgårdsjeep.

– Delta-troppen hoppet over i båten vår, og jeg satte kursen mot Utøya. Jeg spurte hvor de ville i land, og han som hadde kommandoen svarte «Det kan du velge», forklarte Hansen i retten.

Hansen valgte brygga på Utøya. På vei inn sto to av Delta-styrkene forrest med skjold, mens de andre prøvde å bøye seg ned.

– Vi ble enige om at vi måtte regne med at en av oss ble skutt, men at vi skulle fortsette allikevel. Det er et tøft valg nå i etterkant, men der og da var det helt greit. Og dette er ikke noe jeg bærer nag til politiet for. Vi var der for å få politiet over så fort som mulig, og skulle de ha kjørt oss på land først, ville det tatt mer tid, sa Hansen. Etter å ha satt politiet i land fortsatte han å hente flere ungdommer.

Hjalp vaktmennenes sønner

Bjørn Ihler var også på Utøya da skytingen startet. I retten fortalte han om hvordan han prøvde å hjelpe to små gutter mens massakren pågikk.

Han forklarte at han ikke først skjønte alvoret, da han på langt hold så en person bli skutt på Utøya. Han visste ikke om dette var med ekte våpen eller for eksempel med paintballgevær. Under fluktenmøtte han sønnen til politimannen Trond Berntsen.

– Vi bestemte oss for å gjemme oss på oversiden av pumpehuset, og vi kommuniserte med miming og håndtegn. Gutten hadde panikk, men jeg tror han skjønte situasjonen og at vi måtte være stille. På et tidspunkt lå jeg på ham og holdt ham i ro så han ikke skulle få panikk, fortalte Ihler.

Da en stor gruppe mennesker kom løpende gjennom skogen, møtte han også den andre vaktmannen, Rune Havdal, sin sønn. De slo følge med den store gruppen med mennesker.

– På et tidspunkt måtte vi forlate Kjærlighetsstien, for det lå en haug med folk som var skutt der. Både jeg og guttene så klart hva som var skjedd, fortalte Ihler.

Møtte Breivik

Da Ihler kom til sørspissen av øya, møtte han Breivik i politiuniform. Han trodde først det var en ekte politimann, og at de var i sikkerhet. Dette fortalte han sin far på telefon.

– Da jeg så at han løftet geværet, kastet jeg meg i vannet. Jeg mistet oversikten over guttene, forklarte Ihler.

Han klarte å holde seg skjult ved å svømme inn under noen busker ved vannkanten, der han igjen møtte guttene. Den ene av dem fortalte da: «Han sparte meg!», fortsatte Ihler. Etter at de hadde vært i vannet en stund, gikk de opp på land for å varme seg. Da møtte de det han omtaler som «en ekte politimann», som fortalte at «Gærningen er tatt». (NTB)