Osamah Rajpot (MOM 5/11) tror ikke at han har sett muslimske kvinner med burka niqab eller lignende i Oslo. Han burde ta seg en tur til Tøyen eller Grønland en gang kanskje blir han fyndig der.
Det er foreløpig og heldigvis ikke ofte man ser personer i niqab eller burka men jeg har nok støtt på 5-6 forskjellige svarte gestalter i områdene. Dessuten burde han som teologistudent ikke ha unngått å lese om de to muslimske jenter som ganske nylig møtte på skolen sin i niqab det som egentlig var utgangspunkt for mitt innlegg og som forhåpentligvis også blir grunnlaget for et forbud mot slik maskering.
Dessverre snakkes det bare om forbud i klasserommet.
Jeg synes at Rajpots argumentering er delvis nokså håpløst og irrelevant for oss som er født og oppvokst i den vestlige verden men å sammenligne motedårskap med det å utslette sin personlighet via klesveien er en mildest talt latterlig påstand selv for en teologistudent. Den er like latterlig som grunnen oppgitt av en imam her på Grønland om hvorfor kvinner ikke får lov til å be sammen med menn i moskeen. «Under knelingen og bøyingen ville deres bakdel (rumpe) distrahere menn fra å konsentrere seg i bønnen».
Det går an å kalle bæring av hijab en motesak selv om jeg er overbevist om at dette dreier seg om en organisert synliggjøring av islamsk tilhørighet men å få kvinner til å gå i en sekk med et gitter foran øyne kommer aldri til å bli mote i den vestlige verden.
Jeg tror heller ikke på at det er en «mote» i Afghanistan eller andre fundamentalistiske islamske land. Tvert imot har jeg hørt lest og sett at de fleste kvinner i de respektive land anser det som svært diskriminerende. «Kvinner som ikke følger påbudet vanærer familien men først og fremst krenker de æren til mannen de er solgt til.»
Åsne Seierstad beskriver i sin bok «Bokhandleren i Kabul» om hvor ubehagelig og nedverdigende det føles å bære en burka hun har prøvd det (eller ble nødt til å bære den) mer eller mindre frivillig og fredsprisvinner Shirin Ebadi har aldri gjort noen hemmelighet av sin motstand mot å bære hijab. En burka ville hun nok utvilsomt vegret seg for å bære.
Rajpot skriver videre at plagget burka niqab eller hijab er i seg selv bare et stykke tøy og mener at hvorvidt bæring er diskriminerende er relativt i forhold til «hvordan man tolker disse plaggene». Jeg lurer på om Rajpot vet hvilke redsler og ydmykelser en liten stofflapp en gul eller rose stjerne har betydd for mange mennesker under siste krigen.
Det er besynderlig når studenten indikerer at «den seksuelle lyst hos mannen» og at «mannen nærmest tvinges av sitt seksuelle begjær» som legitime grunner for muslimske kvinners maskering at han egentlig beskriver seg selv og sine likemenn.
La meg fortelle deg Osamah; i vårt land har ikke kvinner behov for å «maskere seg» for usiviliserte grisete mannfolk.
For ordens skyld kvinner er intet seksualobjekt for undertegnede men jeg vet mye om undertrykking.
Claus Drecker
