---
6
The Cure
«Songs Of A Lost World»
Fiction
(Slippes 1. november)
---
The Cure har vært en institusjon i britisk popmusikk i 45 år. Med en lett gjenkjennelig lyd, og et visuelt uttrykk som var så smittsomt at Robert Smith kunne gå uforstyrret rundt blant publikum før en konsert fordi alle andre hadde kledd seg ut som ham. Ingen kunne vite hvem som var den egentlige Mr. Smith. Ikke mange fans ser sånn ut lenger, men de hører godt etter. Forventningene før en ny utgivelse med The Cure er til å ta og føle på.
Det nye «Songs Of A Lost World» er et stort, majestetisk album. Her hører vi Robert Smith sørge over en verden som er borte, i alle fall for ham, og kanskje for mange andre. Alderen tynger, folk rundt ham forsvinner. Vi snakker om noen av årets mest nedtrykte sanger. Heldigvis er de av den sorten som kan få lytterne til å sitte igjen med en oppløftende følelse til slutt.
Albumet begynner med «Alone», som mange har hørt på konserter, og som kom som første forsmak på det nye albumet. En mulig Cure-klassiker, med sju minutter massiv lyd, en flott melodi og Robert Smith på sitt mest forlatte: «Hopes and dreams are gone/the end of every song». Hadde det ikke vært fordi han har lansert en femårsplan for slutten til The Cure (les videre helt til slutt) kunne det vært en sørgmodig avskjed. Den kommer som mange av de andre sporene her med en lang intro som setter stemningen for den sørgmodige klagesangen som følger.
Den påfølgende «Nothing Is Forever» er ikke mye lystigere. En overraskende sentimental ballade med full orkestrering, en saktmodig bønn om å være med sangeren helt til den siste slutten. Senere kommer «I Can Never Say Goodbye» som enda en sørgmodig avskjedssang, til Robert Smiths bror: «Something wicked this way comes/To steal away my brother’s life».
«A Fragile Thing» er det andre av de to sporene som er sluppet på forhånd, en oppbruddsfortelling om en sang som heter «Love Is A Fragile Thing», som det ikke hjelper å synge når kjærligheten bryter sammen. Et slags humoristisk avbrudd på dette albumet, selv om situasjonen den beskriver er begredelig nok. Litt på samme måte er «All I Ever Am» det nærmeste vi kommer en av The Cures gamle hitlåter.
Midtveis hører vi et par spor som virkelig forstyrrer den ettertenksomme stemningen, med sine skurrende, stygge gitarakkorder. «Warsong» kan også handle om personlige forhold, men slik verden ser ut i dag er det lett å ta språkbruken bokstavelig, med begreper som sinne, smerte, flammer, gift og løgn, fram til den dystre konklusjonen: «However we regret/all we will ever know is bitter ends/for we are born to war». Denne blir etterfulgt av «Drone - Nodrone», med mer personlig forvirring, en like innbitt sang og enda mer elektrisk gitarspill. Bowie-veteranen Reeves Gabrels spiller for første gang på et helt album med The Cure, og setter sine metalliske spor.
De fleste vil allerede være godt fornøyde når Robert Smith tar med seg bandet inn i solnedgangen med «Endsong». Denne høres ut som enda et endelig farvel, etter enda et langt forspill, i dette tilfellet i hele seks minutter før sangeren tar sats. Så uendelig ensom og forlatt, «outside in the dark/and wondering how I got so old”. Alt er borte, håpene, drømmene, verden, og han står igjen «left alone with nothing at the end of every song». Kaskader av gitarer, synther og trommer skaper store kontraster til tomheten i teksten.
«Songs Of A Lost World» kommer 16 år etter det forrige albumet fra The Cure. Dette er langt fra noen rekord. I nyere tid har grupper som Abba, Dexys Midnight Runners og Everything But The Girl kommet tilbake etter lange fravær, henholdsvis 40, 26, og 23 år. Er det kanskje ikke for sent å håpe å få høre Siouxsie & The Banshees igjen 30 år siden sist, eller Cocteau Twins etter 28? Men motsetning til disse har The Cure aldri vært helt borte, og fortsatt å turnere, med stor suksess.
Konsertene til The Cure har ikke akkurat vært halvhjertede. Jeg minnes deres opptreden i Roskilde i 2012, der flere av mine bekjente etter en stund ville gå og se reggaefavorittene The Abysinnians. Jeg ble igjen fordi jeg måtte se avslutningen til The Cure. Da reggaedelegasjonen kom glade og fornøyde tilbake en time senere hadde Robert Smith ennå ikke begynt på innspurten. Til slutt hadde de holdt på i tre timer.
På konserten i Oslo Spektrum i 2016 spilte The Cure 34 sanger. De to påfølgende gangene, i 2016 og 2022 nøyde de seg med 27 hver gang. Musikkjournalister som meg har ofte innvendinger mot sånn oppførsel, men som jeg også minnet om i 2016 har jeg har aldri hørt fans av artistene klage over av idolene spiller for lenge.
Det hører med til disse konserthistoriene at The Cure er et av de få navnene i denne størrelsesordenen som har tatt et oppgjør med billettgiganten Ticketmaster. Ikke bare om billetter som er dyre nok i seg selv, men også tatt avstand fra såkalt «dynamisk prising» og offisielle ordninger for videresalg som i mange tilfeller mangedobler prisene. Senest i forbindelse med en kommende slippfest på teateret Troxy i London, 1. november, et lokale som bare får plass til en liten brøkdel av alle som gjerne vil ha plass.

The Cure dukket opp i det store året 1979, da postpunken fikk en rekke grupper til å ta nye sjanser med popmusikken. Deres første singel var den ofte omdiskuterte «Killing An Arab». Egentlig et forsøk på å gjenskape følelsen av Albert Camus’ roman «L’Étranger» («Den fremmede»), men tittelen til The Cure inviterte til misforståelser, og singelen nådde ikke så langt.
– Vi hadde fransk på skolen, og en av de bøkene vi hadde lagt opp var av Albert Camus. Det var en stor lettelse å slippe å lese Molière og alle de andre kjedelige forfatterne. «The Stranger» var kort og hadde en enkel tanke, så jeg leste den en gang til, og skrev «Killing An Arab» etterpå, fortalte Robert Smith til Nye Takter i 1981.
B-sida «10.15 Saturday Night» ble viktigere for å etablere The Cure som mulige forgrunnsfigurer i ny, alternativ rock, sammen med grupper som Joy Division, Wire og Gang Of Four. Det første, lille gjennombruddet til The Cure kom med den mer konvensjonelle poplåten «Boys Don’t Cry» sommeren 1979, en sommer da platebutikkene var fulle av spennende ny initiativrik rock, som overgikk punken i oppfinnsomhet.

I mai 1981 delte The Cure forsida på Nye Takter sammen med Bruce Springsteen, som hadde vært i Norge for første gang. Robert Smith møtte Nye Takters Fin Serck-Hanssen for en lang prat i kantina i Morgan Studios i London. Famlende, nølende, men vennlig snakket han om inspirasjonen:
– Jeg synes det er vanskelig å være i bandet, spille musikk, turnere, bli intervjuet, fordi det virker så uvesentlig. Musikken reflekterer kanskje noe av det. Jeg vet ikke hva som er viktig i universet. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg spiller i bandet, fordi det har ødelagt mange forhold, og jeg har få venner igjen. (...) Det er bare noe som er der, jeg ser ikke på det på noen annen måte. Jeg kan ikke være bekymret over hva folk synes om det vi gjør, for sett i sammenheng med alt annet som foregår blir det vi gjør ingenting.
Bildene fra møtet viser at Robert Smith ennå ikke hadde ståket seg opp som en mellomting av et elskelig fugleskremsel og en Batman-skurk. Hvor dette goth-imaget kom fra er usikkert, men favorittbandet til Robert Smith var Siouxsie & The Banshees. To ganger var Smith vikar hos dem, først da den opprinnelige gitaristen plutselig sluttet i 1979, siden da den neste gitaristen ble syk i 1983. Siouxsie Sioux hadde ingen hemninger ved sminkebordet, og fra 1983 begynte de to å ligne hverandre mistenkelig.
The Cure hadde vært gjennom sin mørkeste periode, med albumene «Seventeen Seconds» og «Faith». Singlen «Let’s Go To Bed», motvillig gitt ut av Smith, signaliserte en lysere tone, og nå ble The Cure fast inventar på hitlistene, med «The Walk», «The Lovecats», «Caterpillar» og «In-Between Days».

Den store omveltningen i The Cures historie kom med albumet «Disintegration» i 1989. Merkelig nok, ettersom de igjen var mørke og dystre på overflaten, og utgivelsen ble utsatt i flere måneder på grunn av et skeptisk plateselskap. Så ble likevel «Lullaby» deres største hit i Storbritannia, mens «Lovesong» ble deres største hit i USA. Albumet solgte tre millioner, og er et sånt som har beholdt, eller til og med forbedret sitt gode rykte i årenes løp. The Cure lagde også en evig radiopopfavoritt med «Friday I’m In Love» i 1992. I det nye århundret har de forsvunnet fra hitlistene, men albumene beholdt sin appell.
Suksessen fikk The Cure med i datidens umåtelige populære «Unplugged»-serie på MTV i 1991, med en svært sjarmerende opptreden som tok konseptet på humørfylt alvor. Versjonen av «The Walk» akkompagnert av publikum som spiller kazoo er uerstattelig. Om The Cure ville kunne de vært et sjarmerende, vimsete hippeband, omtrent som Tyrannosaurus Rex eller Incredible String Band. En litt mer utstudert akustisk utgave av gruppa kan høres på albumet «Acoustic Hits», opprinnelig en bonusplate på CDen «Greatest Hits» i 2001, men omsider ute på strømmetjenester i år.
Jeg har lyst til å nevne en Robert Smith-kuriositet som er gått under radaren i årenes løp: Albumet «Blue Sunshine» med The Glove, gruppa Smith dannet med Banshees’ Steven Severin i 1983. Singelen «Like An Animal» er en av 80-tallets mest glemte godlåter. Smith var kontraktforhindret fra å synge selv, det meste av det fine albumet er sunget av Jeanette Landray, men på en senere de luxe-utgave får vi høre hele Robert Smiths demoutgave av albumet. Det vil si, ekte Cure-kjennere hevder at stemmen til Mr. Smith høres som den er lagt på langt senere, som for å endelig vise hvordan han hadde tenkt at disse sangene skulle høres ut.
Før den nye plata kommer ut har Robert Smith lagt fram en femårsplan som leder fram til 50-årsjubileet for deres første album i 2029, og det han i et intervju på gruppas nettsted antyder blir The Cures siste album. Han har skuffa full av gamle sanger som skal gjøres ferdig. Disse begynner de å spille inn snart, de drar på turné igjen neste høst, og skal opptre jevnlig frem til plata kommer ut: – I 2029 er jeg 70. That’s it! Hvis jeg kommer meg så langt, så er det alt, sier Robert Smith. Da er han fortsatt ung nok til å rekke et comeback noen år etter, sier vi.
