KIRKENES (Dagsavisen): Som 10-åring opplevde Evelyn Olsen Lid andre verdens krigs siste dager på innsiden av en gruvetunnel ved Bjørnevatn utenfor Kirkenes.
– Vi kom så seint inn i tunnelen at jeg fikk en køye helt opp mot taket. Det var skummelt og så trangt at skulderen støtte mot tunneltaket da jeg snudde på meg, forteller Evelyn Olsen Lid.
Hun er et av de siste tidsvitnene fra frigjøringen av Finnmark. Da den russiske arme inntok Kirkenes, var hun en av mange i området som søkte tilflukt i gruvetunnelen.
25. oktober er datoen for å hedre Den røde armes innsats for å frigjøre Øst-Finnmark i 1944. Ved frigjøringsmonumentet i Kirkenes har det i en årrekke vært et samlingspunkt for både russere og nordmenn i Sør-Varanger. I år er det 80 år siden frigjøringen og markeringen er mer omfattende enn tidligere år.
To seremonier
Det ble en todelt seremoni i Kirkenes. Først ute var nordmennene. Ordfører i Sør-Varanger Magnus Mæland, fylkesordfører i Finnmark Hans-Jacob Bønå og statssekretær i Utenriksdepartementet Eivind Vad Petersson talte og la ned kranser.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
To timer seinere kom den russiske generalkonsulen, Nikolaj Konygin med følge og la ned to kranser. Han holdt sin tale og nevnte ikke Ukraina med ett ord.
– Det er viktig å markere begivenheten for 80 år siden i dag, og jeg konsentrerte meg om det, var Konygins korte kommentar etter kransenedleggelsen.
Konygin befinner seg fremdeles i Kirkenes selv om konsulatet er stengt av norske myndigheter.
– Konsulatet er ikke stengt, men vi utfører ikke konsulære tjenester, sier han. Ut over det var det en meget kortfattet generalkonsul som møtte pressen.
Norge og Russland, ikke side om side
I de to siste årene har minnemarkeringen for frigjøringen av Finnmark hatt sine kontroverser. Tidligere sto norske og russiske myndighetspersoner side om side og hyllet frigjøringen. Men etter den russiske invasjonen i Ukraina har det ikke vært noen felles markering.
I år forløp seremoniene i rolige former. Da et vindkast tok tak i de norske kransene og rev dem over ende, var det en av de russiske flaggbærerne som fikk de opp i stående stilling igjen.
---
Minnemarkerings-bråket
I fjor ble det full splid om minnemarkeringen. Ordfører Magnus Mæland (H), la først ned krans i de ukrainske fargene. Den russiske generalkonsulen trosset oppfordringen om å holde seg borte og la en russisk krans over den norske. Mæland flyttet denne.
Det hele endte med at den norske ambassadøren i Moskva ble kalt inn på teppet og Mæland ble drapstruet i sosiale medier.
I 2022 demonstrerte mange da den russiske generalkonsulen Nikolaj Konygin la ned krans og holdt tale ved markeringen.
---
Les også: Har levd med kreft i åtte år: – Sjekk doskåla når du er på toalettet
Et av de siste tidsvitnene
En av de som overvar seremonien var Evelyn Olsen Lid (90). Lid forteller at noen tilbrakte mange uker i tunnelen, mens hun og familien var der fra 21. til 25. oktober. Hvor mange som befant seg i tunnelen vet ingen sikkert siden det ikke ble gjort noen tellinger. Alt mellom 2000 til 4000 mennesker gjemte seg i gruvetunnelene i de siste ukene før Kirkenes ble frigjort.
– Samtidig som russerne krysset grensa gikk vi inn. Vi hadde ikke noe mat med siden vi kom så seint. Vi gikk inn fordi tante Laura nettopp hadde fått en baby. Så vi holdt ut hjemme, og bodde nede i kjelleren. Det ble ikke bombet i Bjørnevatn, men splintene fløy jo helt opp til der vi bodde. Det var veldig urolig, forteller Lid.
Kjerringene var helt ville
Noen visste nok at russerne var på vei.
– Når det ble gitt noe informasjon så skjedde det inne i storsalen i tunnelen. Vi våknet at det var spetakkel inn i den salen. Vi spratt opp og gikk in for å se. Da så vi at det satt i alle fall tre russere på noen stoler. Kjerringene var helt ville og hengte rundt halsen på dem og skrek og sang. Vi så på dem, gikk tilbake, kledde på oss og gikk ut, sier hun.
Da hun og familien kom ut fikk de se en by i ruiner, røyken fra grunnmurer og nakne pipeløp var det som møtte dem. Hun ble så redd og begynte å gråte. Det eneste hun ville var å gå tilbake til tunnelen. Men de var frie fra nazi-okkupantene.
