Kristianias siste offentlige henrettelse

Danske Simonsen og prøyssiske Priess hadde møtt hverandre høsten 1862 på båten fra København til Kristiania. Simonsen hadde med sin norskfødte kone og barn og Priess med sin kjæreste eller «konkubine» som det står i rettspapirene, 18 år gamle Caroline Schmidt. Den sjarmerende Priess kom fra en velstående familie, men var på rømmen etter en dom for vold. Simonsen var skomaker og ble beskrevet som en enkel mann. På turen ble de to mennene venner. I februar 1863 flyttet Priess og høygravide Caroline inn hos Simonsen i Gunnerus gate.

De manglet penger og klekket ut en brutal plan for å få orden på økonomien. Først planla de å drepe pantelåneren R. J. Katcher, i kontoret hans i Akersgaten 3, men mislyktes. I stedet lurte de laksebonden Knut Nilsen Grøte fra Lærdal med seg i en båt 10. august 1863. Priess utga seg for å være styrmann på ei tysk skute utenfor Hovedøya. På vei ut dit skjøt Simonsen skjøt Grøte, men da han ikke døde med en gang, skar Priess strupen over på ham. Deretter gikk de i land på Hovedøya for å hente en stein til å senke liket med.

Etter et par dager rømte begge med familiene sine til København med utbyttet. De trodde nok de hadde kommet unna, men snart fløyt liket opp. Båten de hadde brukt, hadde de leid, og tauet liket var bundet med ble sporet tilbake til denne. Priess og Simonsen be nå ble etterlyst og funnet i København. I høyesterett var dødsdommen enstemmig.

Den 69 år gamle bøddelen Samson Isberg kom til Kristiania med dampskip tre dager før henrettelsen. Folk stimlet sammen for å se på ham, og da skal han ha sagt «Her er jeg. Jeg er bare et alminnelig menneske.» Før han slo på reisekrinet sitt og sa «men denne her følger meg» med henvisning til øksa han bar med seg.

Henrettelsesdagen, 19. april 1864 kom tilskuerne til fots eller med hest. En hæravdeling på 350 mann var kalt inn for å holde orden på dem. Henrettelsen var planlagt klokka 7 om morgenen, men mange var nok forberedt på en lang dag og hadde med seg niste. Først i 11-12-tida kom de to dødsdømte kjørende i hver sin vogn og med hver sin prest. Sammen med bøddelen Samson Isberg, sto bøddelknekten og tre leger på skafottet.

Preiss ble ført fram til skafottet først. Han var rolig og fattet da han la hodet på blokka. Skafottet ble rengjort før Simonsen ble ført opp, han var likblek og gråt. Han skal ha henvendt seg til publikum og bedt dem se på han som et skrekkeksempel på hvor synden kunne føre dem. I cella skal han ha diktet en skillingsvise:

«Se hist Skafottet, se det, se det Broder –

for øvet Blod, vi ofre eget Blod.

Akk bed for os, hver Fader og hver Moder,

vor Sjæl var også engang Barnegod.

Snart vore Hoveder paa Blokken hvile.

Snart falder Øxen, da forbarm dig Gud!

Lad vore Sjæle kun til Jesus ile,

han løste jo engang en Röver ud».

Forfatteren Nils Collet Vogt fortalte i sine memoarer «Fra gutt til mann» at barnepiken hans overvar henrettelsene i 1864, og dyppet lommetørkleet sitt i blodet. Tøyfilla oppbevarte hun som et klenodium.

Isberg hadde gjennom 28 år henrettet 15 personer, blant annet de dømte etter Kautokeinoopprøret i 1854. Nå var det siste gangen han svingte øksa. Han hadde under to uker tidligere blitt enkemann, og ba han om å få slippe flere. På slutten av livet uttalte han: «det skal bli tungt å møte dem igjen. De menneskene som jeg har skilt fra livet.»

Priess og Simonsen ble gravlagt på Tøyen kirkegård som lå der hvor Lakkegata skole ligger i dag. Dette var siste gang det ble utført en sivil henrettelse i Kristiania. Landets siste sivile dødsstraff ble gjennomført i 1876. I 1902 ble dødsstraff for sivile forbrytelser opphevet.

---

Kilder

Aviser, Nasjonalbiblioteket nb.no

Erik Oluf Melvold, «Priess og Simonsen», Oslo-Patriot, hefte 4, Utdanningsetaten

Fritz Holland, Kolerakirkegården på Tøyen, Tobias 3/1994, Oslo byarkiv

Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen, byvandringen «Øks, sverd eller galge». Oslo byarkiv

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen