Taralds datter døde av kreft. Irenes datter ble drept av terrorister

Søskenbarna Irene og Tarald Ueland har begge opplevd det mest smertefulle som foreldre kan oppleve: å miste et barn.

Tarald og kona Laila har også gitt ut to bøker om sorg, og i den ene boka har de lagt inn bilder. Ett av bildene viser en mann som går alene på en bygdevei. Det er vinter, det er kaldt, det er rim på bakken.

– Akkurat slik følte jeg sorgen var. Vi var tappet for energi og motivasjon. Det var så kaldt. Sorgen er alltid kald, den er alltid mørk. Og det var ingen god vei å gå, sier Tarald Ueland.

Dagsavisen fikk møte de to søskenbarna fra Jæren under et møte i Kreftforeningen, der de var invitert til en temasamtale om sorg og arbeidet med å komme seg gjennom en krise.

– Vi har forskjellige utgangspunkt, men noen ting er også likt, som det meningsløse i å skulle overleve egne barn, sier Tarald Ueland til Dagsavisen.

Tok kontakt

Da Tarald Uelands datter fikk påvist uhelbredelig kreft skulle det gå seks år med psykisk belastende ventesorg før hun døde. For Taralds søskenbarn Irene Ueland, kom døden brått og ubarmhjertig da hun fikk en telefon om at datteren Maren (28) hadde blitt brutalt drept av IS-sympatisører under en tur i de marokkanske Atlas-fjellene. Selv om sorgen er forskjellig har de to søskenbarna støttet og hjulpet hverandre med å finne veien videre når livet var som mørkest.

– Vi kjenner hverandres vonde historier så godt, at om vi ringes så behøver vi ingen innledning. Da går vi rett på sak. Og vi er faktisk ikke redde for å snakke om de vonde tingene. Vi går ned i dypet og inn i det mest smertefulle, fordi vi begge har en forståelse for hva den andre gjennomgår, sier Tarald Ueland.

Han hadde ikke snakket med søskenbarnet Irene på flere år, men da familien fikk vite hva som hadde skjedd med Irenes datter, var det flere som sa til han: «Tarald, nå må du stille opp», siden han visste hvor traumatisk det er å miste et barn.

– Og det gjorde jeg. Men, jeg hadde gjort det uansett, sier Tarald Ueland.

Siden har de to holdt kontakten.

– Det er trygt og godt å snakke med Tarald, for jeg vet så godt at han vet å ha den samme følelsen som meg, den fæle, den grusomme følelsen som bare tar deg, og som kommer i tide og utide, med skrekken og savnet og alt, sier Irene Ueland.

[ – Jeg var konstant redd, og visste aldri hva som ventet meg når jeg kom hjem. ]

Taralds historie

Tarald Uelands datter Lillian var tidlig i førtiårene og mor til to tenåringsgutter da hun fikk påvist kreft. Vinteren 2010 hadde hun begynt å få magesmerter, og legene undersøkte henne uten helt å finne ut hva som feilte henne.

– Vi hadde mange spørsmål, men fikk få svar. Personlig synes jeg nå gjerne at legene kunne ha sjekket ut dette med kreft litt tidligere, for jeg hadde en mistanke, sier Tarald Ueland.

Dessverre fikk han rett.

Datteren fikk beskjed av legene: vi kan ikke gjøre deg frisk, men vi kan tilby deg livsforlengende behandling, om du ønsker det.

– Og det spørsmålet var hun rask til å svare: «Selvfølgelig vil jeg leve!», sier Tarald Ueland.

Å få beskjed om at kreften var uhelbredelig var veldig tøft for både Uelands datter selv, for guttene hennes og familien. Det skulle ta seks år før livet tok slutt. Det er mange dager og mange netter med tunge tanker. Tarald Ueland kaller det ventesorg.

– Jeg synes det er et godt og veldig dekkende ord, som forteller at det er en sorg mens vi er i ventetiden, sier han.

Årene med ventesorg gjorde at livet endret seg drastisk.

Å leve med vissheten om at en du er glad i skal dø gjør noe med deg.

—  Tarald Ueland

– Å leve med vissheten om at en du er glad i skal dø gjør noe med deg. Du blir litt distré, og går rundt i en slags tåke som ikke letter.

Den vonde beskjeden

Deretter fulgte en tid med behandling på Haukeland Sykehus i Bergen, og livsforlengende behandling på Akademiske Sykehuset i Uppsala i Sverige. Hele tiden var de klar over at Lillian ikke kom til å bli frisk, at hun kom til å dø. De visste bare ikke når det ville skje. Og – så lenge det var liv, var det også håp.

– Sykdommen utviklet seg gradvis og langsomt. Kreften blir jo ofte kalt den langsomme sykdommen, og det gikk fra vondt til verre, sier Tarald Ueland.

– Det aller verste var da det var gått så langt at legen måtte si stopp, nå kan vi ikke fortsette med livsforlengende behandling lenger. Da var det som om demningen brast for oss alle sammen. Da var det ikke snakk om håp lenger.

– Hva skjedde med dere som familie da?

– Til da hadde håpet og ventesorgen levd side om side, men da håpet forsvant, ble ventesorgens vei mørk, sier Tarald Ueland.

[ – Jeg synes ikke jeg var en ok sønn ]

Tarald Ueland forteller at da Lillian døde endret sorgen seg.

– Det var selvfølgelig fryktelig, både den dagen og de påfølgende dagene, med begravelsen og alt som skulle ordnes. Men etter en stund kom det et nytt element inn i sorgen: savn. Og det er der fortsatt, sier han. Av og til tar han seg i å tenke at «å, dette skulle vi fortalt Lillian». Eller «Vi skulle tatt en telefon til Lillian».

– Men, så er hun jo ikke der. Da kommer savnet i fullt monn.

Irenes historie

– Jeg satt i bilen da telefonen ringte. «Kjører du nå? Du må kjøre inn til veikanten og stoppe» sa politimannen. Og da skjønte jeg at noe var veldig galt.

Maren Ueland var bare 28 år og på telttur i fjellene i Marokko sammen med danske Louisa Vesterager Jespersen (24), da de begge ble drept av terrorister. Mor Irene Ueland husker at hun hørte nyheten, men ante ikke at det var datteren hennes det var snakk om. Likevel hadde hun altså ringt til politiet for å forsikre seg om at alt var i orden. Politiet hadde lovet å sjekke og da de ringte tilbake, fikk hun vite at datteren var en av de to drepte.

– Egentlig vet jeg ikke helt hvordan jeg klarte å stå oppreist, for det var så mye sykdom og død rundt meg da. Ungen til ett annet av mine søskenbarn var veldig syk med kreft i skjelettet. Det ble forferdelig mye å ta innover seg, sier hun.

Mens Tarald Ueland og familien hadde fått mulighet til å ta avskjed med Lillian i lang tid, fikk Irene Ueland nyheten brått og brutalt.

– Alle i familien var i sjokk, både over at Maren var død, men også over brutaliteten i drapene. Men verst var det selvsagt for de nærmeste, sier Tarald Ueland.

– Jeg husker ikke så mye hva jeg gjorde rett etterpå, hvem jeg snakket med. Det var som å leve i et vakuum, en sjokktilstand. Men en ting jeg husker er at Tarald ringte, og at det føltes trygt og godt. Alt det andre, likskuet, begravelsen, det er i en tåke for meg. Jeg hadde problemer med å forholde meg til sannheten over det som hadde skjedd, sier Irene Ueland.

Marerittene du har om natten, de går over når du våkner. Men dette marerittet, det er verre når du våkner.

—  Irene Ueland

– Tarald kaller det sjokksorg. Det var og er et mareritt som er ubeskrivelig, som du ikke engang kan beskrive på film og TV. Marerittene du har om natten, de går over når du våkner. Men dette marerittet, det er verre når du våkner, sier Irene Ueland.

Uvirkelig

Etter Marens død måtte Irene gjøre det aller vanskeligste. Marens kropp hadde blitt sendt i en kiste fra Marokko til Oslo.

– Jeg tenkte at jeg ikke klarte å gjennomføre et likskue, sier Irene Ueland.

Men den andre datteren hennes, Malin, ville dra. Irene forteller at for henne var det viktig å se Maren.

– Jeg kunne ikke la Malin gjøre noe sånt alene, jeg måtte jo passe på henne. Så da dro vi flere sammen.

Mens Malin og mannen hennes tok fly fra Stavanger til Oslo, satte Irene seg i den store kassebilen sin og kjørte. Med på turen ble kusinen hennes, og Marens hund, en stor, brun bamse av en leonberger ved navn Alf Herman. Han ble Irenes trøst.

Syningen ble en sterk påkjenning. Rikshospitalet hadde fått beskjed fra Irene Ueland at hun ville at Marens hode skulle dekkes til på grunn av alt hun var blitt utsatt for.

– Jeg klarte ikke tanken på å måtte se hva terroristene hadde gjort med henne. Jeg gikk inn sammen med Alf Herman, og på en måte klarte jeg meg gjennom det, uten at jeg egentlig skjønner det selv. Jeg fulgte etter Alf Herman som gikk flere runder, det virket som om han trengte mye tid for å forstå at hun var helt død, sier Irene Ueland.

Også i begravelsen ble Alf Hermann med. For Irene var hunden en støtte i en umulig stund.

– Jeg klarte ikke å forstå at det var min unge som var død. Og enda så er det fjernt for meg, og jeg vet ikke om det noen gang kommer til å gå opp for meg, alt det som skjedde i begravelsen. Men, jeg husker at jeg kranglet meg til å få lov til å ta med meg hunden.

[ Den grove volden er blitt nærmest dagligdags i Sverige. ]

Naturen til trøst

Irene Ueland har alltid likt å søke seg ut i skogen, kjærligheten til og interessen for naturen var noe hun hadde delt med Maren. I tiden som fulgte, når sorgen rev og slet som verst, var det naturen Irene søkte til.

– Jeg mistet styringen på mye i perioder. Men en snev av galgenhumor har klart å holde meg oppe, sier hun.

Siden den gang har hun fått påvist posttraumatisk stress. Plutselig, midt i sorgen oppdaget hun også en kul i brystet. Og så kom covid.

Jeg mistet styringen på mye i perioder.

—  Irene Ueland

– Jeg forsto at jeg måtte sjekke kulen i brystet. Jeg fikk konstatert på den første undersøkelsen på sykehuset at det var kreft. Da kom Malin og var som et fjell for meg. Rollene var snudd, det var jo egentlig jeg som skulle vært et fjell for henne. Nå måtte hun være fjellet for meg.

For Irene Ueland, som er en aktiv person, betydde kreftdiagnosen at hun ble satt ut av spill igjen. Hun maktet ikke lenger gjøre mange av de tingene hun hadde behov for i sin bearbeidelse av sorgen.

– Det var kjempekjedelig å bli så syk av cellegiftbehandlingen. Jeg er jo vant med å gjøre ting. Når livet er vanskelig så kravler jeg helst ut i naturen sammen med hundene, jeg fotograferer eller plukker sopp og bær. Nå klarte jeg ikke det heller.

Men, så snart hun klarte å stå på beina, gikk hun løs på oppgaver som kunne snu tankene, som for eksempel å kle ut hundene og ta gruppebilder med dem ute i snøen med selvutløser.

– Det var ganske vilt, nærmest en galskap, men jeg følte at jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen for å overleve. Så det ble en del ville påfunn og litt galgenhumor, faktisk.

Hun drar fortsatt ofte ut i skogen eller opp på fjellet med overnattingsutstyr og kamera. Der fotograferer hun, plukker sopp og bær, og nyter god musikk.

– Jeg isolerer meg ganske mye. Samtidig skjønner den rasjonelle siden av meg at folk vil snakke, ordføreren hjemme nevnte saken vår senest her om dagen. Men, selv om det som skjedde aldri kommer til å bli borte for meg så har jeg ikke alltid behov for å snakke om det, sier Irene Ueland

Å lytte til noen

Da Lillian døde var det nesten som om Tarald Ueland mistet balansen i livet.

– Til slutt fant jeg ut at jeg måtte finne noe som ga meg balanse på nytt, som gjorde at jeg sto støtt på jorda og hadde noe meningsfullt å engasjere meg i. Så jeg sa til fruen at jeg tror jeg tar bilen og kjører opp til Vardesenteret, sier Tarald Ueland.

Vardesenteret ved Haukeland universitetssykehus i Bergen er et samarbeid med Kreftforeningen om en gratis møteplass for alle som er rammet av kreft. Der kan du møte både fagpersoner og frivillige, og få hjelp med spørsmål du måtte ha knyttet til sykdommen.

Han ville høre min vonde historie. Og den var vond. Men han lyttet.

—  Tarald Ueland

– Jeg dro uten noen form for avtale. Ved ankomst ble jeg tatt imot av en mann, han rakk ut en hånd og ønsket meg velkommen. Vi fant et bord, han kaffe til meg og så begynte vi å prate. Det vil si, han pratet ikke så mye. Han var klok nok til ikke gjøre det. Men han var så god til å lytte. Han ville høre min vonde historie. Og den var vond. Men han lyttet. Det føltes lettende på en måte, sier Tarald Ueland, som i dag selv jobber som kontaktperson ved senteret.

Gi sorgen ett rom

Når livet føles for tungt å bære har Tarald Ueland et konkret råd som kan være nyttig: å sette grenser for når vi skal sørge og når det er ok å koble av. Han kaller det «å gi sorgen et rom».

– Gi sorgen ett rom i huset, hvor det er vindu der det kan komme inn lys. For er det noe som vi trenger i sorgen, så er det lys og utsikt. Om vi ikke setter grenser for sorgen vil den ta all plass. Og da blir det mørkt, og vi får et sorgens hus.

I en av bøkene gir han og kona flere eksempler på hvordan de gjennom å gi sorgen rom, samtidig passet på sin egen helse.

– Det handler om å finne noen enkle praktiske måter å løse tingene på, så går det an å leve noe bedre med sorgen, sier Tarald Ueland.

– Vi valgte å sette strek tidlig på kvelden, hvor vi ikke snakket lenger om sykdom og død. Når klokken var åtte, da sluttet vi, og satt det vonde på vent til neste dag. Og, når vi gikk og la oss, så slukket vi lyset med en gang. Bøker og briller fikk ligge igjen i stuen. For når du lever med sorg trenger du å sove, hvis ikke kan det gå helt galt.

Startet stiftelse

Irene Uelands datter Maren hadde utviklet en sterk økofilosofisk overbevisning. Hun var opptatt av at møter med naturen kunne utløse noe godt i mennesker, og at møter på tvers av kulturer kunne bidra til forståelse og forsoning. Nå er dette blitt en oppgave som Irene fører videre. I desember 2019 stiftet hun Marengardens Fredsbyggende Stiftelse, med formål å forebygge terrorisme og voldelig ekstremisme.

Stiftelsens formål er å snu det grusomme som skjedde med Maren til en positiv kraft som kan bidra til forsoning og fred. Det gjøres gjennom å styrke tilhørighet og fellesskap gjennom møter mellom mennesker, møter med naturen og møter på tvers av kulturer. Et av de første prosjektene er mor til mor, der Irene Ueland ønsker å møte mødrene til datterens drapsmenn. Det var planen da hun besøkte landet i september i år, men på grunn av uforutsette hendelser, fant ikke møtet sted. Nå håper Irene på å få møte dem ved en senere anledning.

– Jeg og Marengardens Fredsbyggende Stiftelse har et sterkt ønske om å prøve å ta tilbake så mye mening som kan være mulig. At denne kanskje «absurde» meningen er og blir til å forebygge at ikke flere andre skal måtte oppleve dette vi har opplevd på alle sider av terrorhendelsen. At vi også på denne ærverdige måten hedrer våre kjære barn som så brutalt gikk bort i dette meningsløse grusomme. Da er vi kanskje så heldige at vi kan bære med oss denne meningen i det meningsløse videre, at vi da alle klarer å leve litt bedre videre i fremtiden. At vi ikke sammen bare går og går …. evig i disse meningsløse terrorhendelser som skjer i hele verden, sier Irene Ueland.

[ Brukte alkohol for å døyve angsten. ]