Nyheter

Vittighetsbladet som sparket mot høy og lav

Vittighetsbladet Vikingen kom til verden for 160 år siden. Til tross for at bladet i starten hadde elleve abonnenter, kalte pressemannen Olav Myre lanseringsdagen 4. oktober 1862 «Den største merkedag i norsk vittighetspresses historie». Med sine karikaturtegninger skulle bladet påvirke norsk offentlighet i over åtti år.

Politisk satire

Kristiania var hovedstaden som gradvis spiste opp den omliggende landkommunen Aker. I 1920 kom spørsmålet om byutvidelse opp, og Vikingen var ikke nådig mot den grådige hovedstaden: «Kristiania æter sig ut av sit gode skind». Kilde: Vikingen 1. mai 1920

Trykkefriheten ble slått fast i Grunnloven i 1814, men det tok tid å etablere en norsk illustrert ukepresse. De første forsøkene på politisk satire kom på 1840-tallet, men først med Vikingen i 1862 ble karikaturtegningene sentrale. Boktrykker Henning Tønsberg og de tre Kristianiastudentene Olaf Skavland, Johan Vibe og Johan Schönheyder sto bak det nye vittighetsbladet. Medisinerstudenten August Schneider ble fast illustratør. Med skarp penn og portrettlikhet filleristet de høy og lav. Skavland tilhørte partiet Venstre og var en markert kvinnesaksforkjemper. Vikingen hadde likevel ikke en tydelig politisk profil. Få politiske aktører eller kulturpersonligheter ble spart for bladets satiriske penn.

Anonyme møter

Vikingens redaksjonsmøter ble holdt i kafeen L’Orsas som lå i en gammel Christianiagård i Prinsens gate 14 ved hjørnet mot Kirkegata. Bildet viser Prinsens gate ca. 1870 - 1880. Foto: Oslo Museum

Redaksjonen gjorde seg stor flid for å holde seg anonyme. Møtene ble holdt i hemmelighet i bakrommet på L’Orsas Kafé i Prinsens gate 14 eller et skjenkested i Store Strandgate i det historiske området Vaterland, nå Fred Olsens gate like ved Jernbanetorget. L’Orsas Kafé var en av byens finere kafeer hvor diktere, kunstnere og forfatteren møttes. Ibsen var fast gjest. 21. mars 1863 trykket Vikingen et fiktivt møtereferat om at de sto i fare for å avsløre seg etter å ha trykket grove stortingsreferater:

Avisgutter tar seg en røyk og en pause fra salget av vittighetsbladet Vikingen i 1905. Karl Johans gate 11 ved Brannvakta. Foto: Anders B. Wilse, Oslo Museum

«P: Man kan tydelig mærke, at der er en Udlænding med i Redaktionen. De røber Dem ved den Hensynsløshed, hvormed De angriber vor Nationalitet og dens hellige Institutioner: Fædriften, Poesifabrikationen, Skyttestævnene og Missionen i Zululandet. Nei, man maa ikke sable Alt; man maa af og til rose.

B: Men da maa det være ubekjendte Folk. Det gaar s’gu inte an at rose vore bekjendte Stærrelser, ellers vil Publikum tro, at vi gjør Nar af dem.

H: Publikum! Hvad bryder vi os om Publikum? Publikum ligner disse væmmelige Medemarker, der under Regnveir ligger og roder i Snavset. Man kan sønderlemme dem i smaa Portioner med Satirens Kniv, og ligefuldt lever hvertendelt Stykke.

P: Men vi kan jo rose en eller anden ubekjendt Person, f. Ex. Smed Andersen paa Grønland.

B: Ja, det er vel nok; men hvis vi inte er grove, saa siger Publikum, at Bladet er flovt».

Ny redaktør

I 1864 oppsto konflikt mellom redaksjonen og trykkeren Tønsberg, som førte til at redaksjonen trakk seg. Bladet fortsatte, men først da Theodor Løvstad overtok som redaktør i 1883, fikk bladet et oppsving i antall abonnenter. Han lanserte faste Vika-nyheter redigert av pseudonymet «Ka’l Olsen fra Vika». Alt på karikert breit vikamål, slik som satiren om det norske pengelotteriet fra 1888:

«Hvisom atte naa per Exsempel en saa’n en Kandedat vant no’en tusen i Laatterie, saa vil’n enten kaamma tel aa drække sig ihjæl føre Tia tel stor ska’e baae for Ingenørvæsene’ aa Kresjan August Minde; for de’ er mye om aa gjøra for di to In’retningene aa ha billi’ Arbe’skraft, for Dere. Heller aassaa ville han bli’ et sjikkeli’ Men’ske aa sætta sig ner som Gauk heller Pantelaaner i Vatlan’; aa i de Tilfælle’ saa som jo aassaa hanses oprindeli’e Vaktpaast tel aa staa ledi’, aa sliktno’ er ikke gaadt hværken for di andre Samfuns’lemmene heller Samfunne’i de’hele ta’t».

Vikingens kommentar til ansettelsen av Bjørn Bjørnson som ny teatersjef på Nationaltheatret i 1923 – masseavskjed fra skuespillerne. Kunstner: Fredrik Christian Bødtker. Foto: Rune Aakvik, Oslo Museum

Sensur

På 1890-tallet dukket det opp konkurrerende vittighetsblader som Korsaren og Tyrihans, og i 1905 ble det sosialistiske vittighetsbladet Hvepsen etablert. Med den tyske okkupasjonen kom streng sensur, og politisk satire hadde ingen plass i den nazistiske verdensordenen. Harselas ble livsfarlig, og i 1942 var det slutt for Vikingen og en rekke andre vittighetsblader. Bladet klarte ikke å gjenoppstå etter krigen, med unntak av en ekstrautgave i anledning 85-års markeringen i 1947.

---

Kilder

Bredo Berntsen, Skarpt sett, Andresen & Butenschøn, 1999

Arild Linneberg, Norsk litteraturkritikks historie 1770-1940. Bind II 1848-1870, Universitetsforlaget, 1992

Henry Røsoch, På vandring i Christiania, Cappelen, 1953

Vikingen. Et satirisk-humoristisk Ugeblad (1862-1942), Nasjonalbiblioteket (nb.no)

---