5
Julekalender
«Jul i Blodfjell II»
Premiere TVNorge/Dplay 1. desember
– Jeg drar faen ikke tilbake til Blodfjell, hveser Svein Soot.
Arkivaren fra Oslo-politiet er tilbake på skjermen, nå med ufortjent rykte som landets beste privatetterforsker. Kope-Svein får heldigvis hjelp av Nanna, dansk postvesens beste pakkesporer også i denne saken. De to overlevde Soot-massakren hos onkel Konrad i «Jul i Blodfjell», komikrim-julekalender-eksperimentet som ble en så stor suksess for TVNorge at de har satset på en oppfølger.
Med en nylaget julekalenderserie på plass bare to år etter den forrige - «Jul i Blodfjell» - er TVNorge blitt en flink produsent av dramaserier i den særnordiske julekalendergenren. I motsetning til NRK som byr på større, dyrere serier - som handler mer om jula og julestemning, lager TVNorges adventsunderholdning med humor for et eldre publikum, og i denne Seefood-seriens tilfelle, en original miks av blodig krim, røff humor og advent.
Les også: Her ser du DIN julekalender: TV og strømming i 24 dager til ende (DA+)
Den mørke, hektiske førjulstid er uansett en effektiv ramme for mord og mysterier, noe Svein motvillig får erfare fra første dag tilbake i Blodfjell. Han har svidd av alle pengene sine på en personlig Svein-hater- nisser-film, og må pent ta oppdraget fra Lillemor Juul som ønsker å finne ut hva som skjedde med barnebarnet Sofia på Blodfjell gods, julaften i 1999. Nå nærmer det foreldelsesfristen for Sofias forsvinning, og med ungjenta erklært død julaften i år vil familiens lønnsomme julemusikalbussiness havne i hendene på andre arvinger – blant dem Lillemors to voksne, sleipe sønner. Blodnissemusikalen deres er så mye verdt at noen går over lik for å få fatt i virksomheten.
Sofia-saken sender den slaskete, bartekledde Svein Soot i villrede med det samme, og fornærmer stort sett alle han møter på sin vei. Bare Nanna, stadig ikledd strikkegenseren fra «Forbrytelsen»-Sarah Lunds garderobe, er metodisk og våken. Trond Fausa Aurvåg og Ine Jansen er fortsatt en dynamisk, morsom duo, vår Bernard og Bianca – bare med en Bernard som banner en god del. De møter noen morsomme typer også, som Sveins karslige likemann Tobias Juul, en bygdas mann tatt rett ut av Senterpartiets politiske retorikkmaskin. Han liker ikke byfolk, eller som han sier «storkarer, som kjører trikk, bankkort, har lisser i skoa og greier».
Når Svein kaller en annen person han møter for «jævla kverrulant», repliserer vedkommende at han foretrekker å bli kalt «ordekvilibrist». Svein opplever også at en vitneoppstilling ikke er så enkel å få til som han tror, men de sju første episodene byr på variasjon, morsomme situasjoner og artige typer, for her har serieskaperne tenkt annerledes enn når de skrev førstesesongen. «Jul i Blodfjell» var mer en rendyrket parodi av Agatha Christie-krim.
Her ble en og en karakter tatt av dag, et premiss som ble for repeterende i lengden. Førstesesongens Soot-familie var også stort sett karikerte og oppskrudde typer hele gjengen, i den grad at det ble irriterende. I denne oppfølgeren er det hele roet litt ned, handlingen mer variert, de hysteriske typene begravet til fordel for en mindre besetning karakterer utstyrt med roligere vesen.
Her er Atle Antonsen en konfliktsky og forsiktig far og musikalregissør, og viser at han kan mer enn å spille rabiat gubbe. Kevin Vågenes har blitt landets mest sette TV-komiker via «Parterapi» siden sist, og som i «Jul i Blodfjell» dukker han opp i flere roller her også. Min favoritt er rollen hans som en ung, ambisiøs Juul som har gått dramaskole i London. Her er også Espen Eckbo blant de kjente navnene som dukker opp i de første episodene, men ingen får stjele fokuset fra Svein, som ikke har lært noen ting siden sist, og i tide og utide tyr til favorittuttrykket «helvete!».
Les også: «Julekalenderne på TV var egentlig myntet på barna. Mye tyder på at seriene er viktigst for voksne»
Som i forløperen har manusforfatter Christopher Pahle og Martin Zimmer passet på å fylle julekalenderen med påskeegg – i form av referanser fra serie- og filmuniverset. Serieskaperne har også sørget for å få med en kommentar til underholdningsbransjens kosehysteri i forbindelse med jul, i form av en gjennomført salig stemning i blodnissemusikalen som er utgangspunktet for kriminaldramaet. Dialogen i denne musikalen er full av et imponerende infantilt ordgyteri; snikkesnakking, nissenassenussing og tenketanketinkeri. Det er nesten så man skulle tro noen vil være litt (gisp) spydige mot nasjonaljuleskatten «Putti Plutti Pott». Samtidig er det sånn at musikalens fokus på blodnissenes blod er med på å skape en litt creepy atmosfære.
Men når de gode replikkene og den komiske timingen sitter, skaper dette blodige dramaet god førjulsstemning.
Anmeldelsen er basert på de sju første episodene.
