Enkel idyll i vannkanten

Badehus forteller om en tid der skifting til badedrakt var en mer komplisert affære enn i dag – og de best bemidlede borgerne foretok manøveren i sine private hus i vannkanten.

Ytterst på Nesodden, i Indre Oslofjord, ligger de vakre små badehusene som perler på en snor. Flere av ble riktignok tatt av skruisen i 1987. Blant badehusene som forsvant den vinteren, var også det som opprinnelig sto der Arvid Dalseth Iversen har sin sommeridyll i dag.

Stilvalg

Arvid og partneren kom til Nesodden på 1990-tallet, og bestemte seg for å gjenreise badehuset i 2001. Skikken tilsier at badehusets eksteriør skal gjenspeile boligen det tilhører, men Arvid påpeker at dette er en tradisjon folk er på vei bort fra.

Arkitekt Einar Sandbæk, Arvids avdøde partner, hentet i stedet inspirasjonen til deres eget og nabobadehuset et steinkast unna, fra et badehus i sveitserstil han syntes var vakkert. Vinklene i de to badehusene er identiske, og Arvid forteller at gleden var stor da tårnsvalene bygget rede i takvinkelen, slik de ofte gjør i ekte sveitserhus.

– Det er nok mange som synes det er for moderne, men man kan ikke bygge i gammel sveitserstil i dag. Heller la seg inspirere i respekt for det gamle, mener Arvid.

Det vesle badehuset er like stort inne som ute, og Arvid har utnyttet de seks kvadratmeterne godt. Doble glassdører leder ut mot terrassen, dørene gir dermed fritt innsyn i huset, hvis historiske oppgave var å besørge anstendige skiftefasiliteter i strandkanten. Glassdørene gir også panoramautsikt over fjorden uansett vær. På godværsdager er badehuset velsignet med sol fra tidlig på formiddagen og helt til den forsvinner ned bak horisonten.

Finner roen

De lyse sommernettene tilbringer Arvid i badehuset, som også er utstyrt med en smal hems, som nærmest svever over oppholdsrommet. Han forklarer at den ikke dekker hele flaten, for å skape mer åpenhet og luft i rommet.

– Man skal uansett jobbe hardt for å rulle av, ler han og legger til at han sover bedre på den tynne skumgummimadrassen i badehuset enn på soverommet hjemme. Både tak og vegger er malt i en beroligende, lys blåfarge som er blandet med litt svart, for at skitt ikke skal bli like fremtredende.

Av og til fisker han fra terrassen for avspenningens del. Aller helst uten å få noe, det blir for mye styr.

– Sitter man i hagen, er det jo alltid noe arbeid man kan gjøre, her nede finner jeg virkelig roen.

Tenk som i en båt

Arvid sammenligner innredningen med å utstyre en båt, alt må være lett tilgjengelig, og man må kunne finne tingene fort. Han er selektiv med hvilke ting han tar med seg ned til badehuset, en fem minutters gåtur hjemmefra.

– Det er mange som tar med seg alt de ikke liker til hytta, men i badehuset vil jeg at det skal være ordentlig, sier Arvid som også har gått til innkjøp av eget servise til badehuset og innrømmer at han er litt forfengelig: – Det må matche!

Han forteller at han ønsker å få mest mulig vekk fra gulvet, og derfor benytter seg flittig av kroker. Bjelkene langs veggen gjør også nytten som hyller. Alt har fått sin helt bestemte plass.

Alt fra møbler til kjøkkenutstyr overvintrer i det lille trehuset som ikke er isolert, derfor har valget falt på møblement i aluminium og stål som ikke ruster. Selv ikke IKEA-bestikket han nå har på femtende året, bærer preg av å ha tilbrakt all sin levetid i et maritimt miljø. De ytterst få sakene Iversen tar med seg opp før han stenger for vinteren, vasker han og legger klart i «badehus-bagen» som står fremme hele vinteren for å minne om at han har noe å glede seg til.

Verken strøm eller vann

Badehuset har verken innlagt vann eller strøm, så når kvelden kommer, tenner han lys og lykter, og holder varmen med parafinovn. Maten lages over gassbluss, og oppvasken tas i balje. Vann låner han av naboen, og Arvid gleder seg over at naboskapet nede i strandsonen er godt. Livet i badehuset skal være enkelt mener Arvid, som likevel disket opp med seksretters lunsj under ett av forfatteren John Irvings Oslo-besøk.

Arvids gjestfrihet er stor, også overfor mindre kjente fjes.

– Av og til sitter det folk i strandkanten som unnskylder seg veldig når jeg kommer ned. Men jeg eier jo bare badehuset, ikke utsikten, og inviterer rett som det er på et glass vin.

Interiørarkitekt Linda Steen, grunnlegger av interiørarkitektfirmaet Scenario og programleder for Superoppusserne på TV3, har følgende tips for innredning helt nede i vannkanten:

Velg materialer som tåler tilværelsen ved sjøen på sikt. Gå for naturlig treverk og rustfrie metaller, samt tekstiler som takler sterkt sollys og ikke så lett får jordslag.

Tekstiler bør kunne lagres luftig, og det bør være god ventilasjon i huset.

Når det gjelder overvintring, bør man tenke godt gjennom hva som tåler frost og fukt. Særlig tekstiler som puter og dyner bør man vurdere å ta med hjem, eller oppbevare tett og tørt i plast.

– Det er veldig få av dem, og det bygges ikke mange nye, sier partner og eiendomsmegler Fredrik Morris Michaelsen i Privatmegleren Thøgersen & Partnere om hvorfor badehus ofte oppnår en svært god pris.

I 2012 tok det ham bare to uker å selge et 15 kvadratmeter stort badehus til 2,8 millioner kroner på Snarøya i Bærum.

Selgeren på Snarøya hadde brukt badehuset som rekreasjonssted, en bruksmåte Michaelsen tror blir vanligere.

– Mange badehus tilhører en større eiendom som ligger i bakkant, men ettersom det bygges stadig flere boliger uten direkte atkomst til sjøen blir badehusene som er skilt ut med egne gårds- og bruksnummer attraktive objekter. Mange bruker det som et slags landsted eller som båtplass.