Slik lager man en opera

«The Golden Ring»

Dokumentar om tilblivelsen av en operainnspilling.

Decca 074 3196 (DVD)

For mitt vedkommende har det blitt en del Wagner i det siste. Ikke minst takket være tilstedeværelsen ved et Kirsten Flagstad-arrangement i Melbu i Vesterålen for noen uker siden. Der hadde man trommet sammen til en uke med såkalte Masterclasses. Med den fine norske sangerinnen og professoren Turid Karlsen, som til daglig holder til i Stuttgart. Det ga meg i ettertid ideen til å gjenoppleve en DVD, som ble laget i forbindelse med opptakene av Deccas berømte megastunt fra 60-tallet. Nemlig den første komplette plateinnspilling av Wagners «Ring». Kanskje den dristigste satsingen i den klassiske del av platebransjens historie. Men, også en av de mest sensasjonelt vellykkede, rent kommersielt sett.

Det startet med «Das Rheingold» i 1958, fortsatte med «Siegfried» i 1962, og i 1964 var det tid for «Götterdämmerung». De var godt underveis, da det dukket opp et forslag fra BBC, om å lage en sak for TV, parallelt med plateopptakene. Ideen mente de ansvarlige var veldig god. Men det oppsto selvfølgelig en masse ekstra problemer. Godkjennelse fra både det økonomiske støtteapparatet, ledelsen både hos Decca, og ikke minst de berømte pampene i Wienerfilharmonikerne. For å gjøre en lang historie kort. Alle var usedvanlig medgjørlige, og resultatet ble «The Golden Ring», som altså finnes på en DVD. Og har dere lyst til å bli med på alt stresset, og alle viderverdighetene som oppstår under en så omfattende operasjon, er det bare å skaffe seg dette unike produktet.

Her får vi bitte små glimt av teknikere liggende flate på gulvet for å finne de rette koblingene. Sangere under oppvarming, prøver og de ferdige godkjente opptakene. Birgit Nilssons kostelige «hviiin», for å få stemmen på plass. Fischer-Dieskau og Soltis personlige syn på den «klassiske» problematikken mellom Hitler og Wagner. De sceniske arrangementene, for å få det til å virke naturlig, som om det var en reell forestilling. Tidsskjemaet som var meget stramt. Utrolig at de fikk det til i løpet 25 «sessions». Ikke mulig for meg, å gå spesielt mer i detalj, men et innfall må nevnes. I sluttscenen der Brünnhilde kommer til replikken «Grane, mein Ross», hadde de greid å få en voksen hest opp alle trappene til studioet, og på «cue» åpnet de døren, inn spaserte hesten, og Nilsson, som var kjent for sin frodige humor, mistet totalt fatningen og gikk nesten av skaftet. Ikke av raseri, men i latter. Vi får ta del i de viktigste scenene. Med en Windgassen og Frick i superform. En Solti som øser av sin berømte energi og «La Nilsson». Et viktig dokument som oppsto via en genial idé og med velvillige samarbeidspartnere på alle plan.