FISKJON OG VIRKELIGHET: Anders Behring Breivik på vei til fengslingsmøte og Anders                            Danielsen Lie i rollen som Breivik i filmen «22. July». 
FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN/NTB SCANPIX OG ERIK AAVATSMARK/NETFLIX

FISKJON OG VIRKELIGHET: Anders Behring Breivik på vei til fengslingsmøte og Anders Danielsen Lie i rollen som Breivik i filmen «22. July». FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN/NTB SCANPIX OG ERIK AAVATSMARK/NETFLIX

Vis bildetekst
Foto:

17-10-2018

Nesten som på film

Filmen «22 July» er en viktig påminnelse om berøringsangsten som har preget den norske debatten om terrorangrepet.

Etter 22. juli 2011 ble en hel verden imponert over Norges måte å takle angrepene på: Roser, kjærlighet og en usvikelig tro på at de prinsippene den humanistiske rettsstaten bygger på, skulle gjelde også i oppgjøret med ufattelig brutalitet. Sangen som mer enn noe annet ble symbolet på vårt møte med drap og terror, var «Til ungdommen». Den slutter med et løfte: «Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn varsomt på armen».

Vi har grunn til å være stolte av det valget. Hvor vi hadde vært i dag om vi hadde reagert med blindt hat, eller hva det hadde gjort med oss om vi hadde bestemt oss for at prinsippene vi har bygd stat og samfunn på ikke strakk til i dette tilfellet, er uhyggelig å tenke på. Det har skjedd i andre land som ble rammet av terror, og det er stort sett bare terroristene som vinner på det.

Likevel har ett stort problem med den norske reaksjonen blitt mer og mer synlig ettersom tida etter angrepet har gått. Det kan muligens oppsummeres med at måten vi valgte å møte terroren på var nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Noe manglet.

Hege Ulstein: Hat i partytelt

Det er mest sannsynlig høyst ufrivillig, men Paul Greengrass’ film «22 July», som strømmes på Netflix nå, viser veldig tydelig hva dette «noe» er.

«Han likte å lede». «Han er perfekt rasjonell», sies det om terroristen i filmen. «Han er fascinerende å se på». «Millioner der ute støtter meg», triumferer en rollefigur løst basert på den hatefulle bloggeren Fjordman. Det er drapsmannen som får siste ord i filmen. Når forsvareren Geir Lippestad sier at hans barn, og deres barn, skal slåss mot sånne som ham, er svaret: «Dere kan ikke engang se oss».

Problemet har i begrenset grad vært at svært mange støtter handlingene til Anders Behring Breivik. Dem er det selvsagt å ta avstand fra og enkelt å ta et oppgjør med. Verre er det med holdningene.

Utøya-overlevende Magnus Håkonsen var inne på dette i et intervju med Dagsavisen sist lørdag. Han reagerte på at gjerningsmannens utsagn i filmens framstilling av rettssaken ikke blir imøtegått. «Han sier at i Oslo er man en minoritet i egen hovedstad. Utsagnet er ikke forankret i virkeligheten, men får stå uimotsagt». I en kronikk i Klassekampen la han til at «det kan skape farlige misoppfatninger».

I filmen blir terroristens verdenssyn malt med bred pensel. «I dag snakker jeg på vegne av europeere som er fratatt sine etniske, medfødte, kulturelle og territorielle rettigheter», sier han i en scene fra rettssaken, og fortsetter med det etter hvert velkjente postulatet om at vi ikke egentlig lever i et demokrati, siden folket aldri er blitt spurt om vi virkelig ønsket et flerkulturelt samfunn. Det kan virke som om ideen er at disse påstandene er såpass outrerte at de diskvalifiserer seg selv. Dessverre vet vi at det er veldig langt unna sannheten.

22. juli-ofrene: Tiden leger ikke alle sår

Det besnærende med filmen er ikke egentlig at disse og andre knallharde politiske konspirasjonsteorier blir stående fullstendig uimotsagt. Det besnærende er at de ikke møtes med politiske motytringer. I stedet møtes de med følelser. «Jeg har familie. Og venner. Og minner. Drømmer. Håp. Kjærlighet», sier filmens Viljar Hansen. Hans seier over terroristen kommer når han slår fast at «han skal råtne i fengsel. Men jeg overlevde, og jeg velger å leve».

Det er for mye forlangt at en spillefilm på to timer og 23 minutter skal få til det norsk offentlighet ikke har klart på sju år, to måneder og 26 dager. Men «22 July» er en ubehagelig påminnelse om at vi ikke har kommet lenger. Å «ta et oppgjør» med høyreekstrem terror og hatefulle konspirasjoner er fortsatt preget av en betydelig berøringsangst. Fortsatt mener mange at det beste er å ikke ta til motmæle mot denne type retorikk, ofte med henvisning til at «det er akkurat det de vil». Men det lar seg altså ikke gjøre å tie i hjel hat.

Tankegodset som lå bak 22. juli har blitt mer, ikke mindre utbredt. Enten det gjelder konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet, voldsfantasier om AUF-ere, mørke tanker om en fremmedkulturell trussel mot vestlig jord og blod eller frykten for en skjult, islamsk maktovertakelse. Fascistisk retorikk og autoritære regimer fødes og vokser til i ubehagelig mange land.

22. juli vil for alltid være et grusomt eksempel på hvor farlig og dødelig dette hatet kan være. Det skal vi aldri glemme. Men kanskje er det på tide å ta diskusjonen om den politiske ideologien også uten å knytte den til terrorangrepet. Splittende retorikk og antidemokratisk politikk er farlig av svært mange andre grunner enn at det kan oppildne terrorister.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!