Debatt

Med lua i hånda mot EØS

Hvis det er noen som har godt av rovdrift på ansatte, er det ikke EØS-avtalen eller pleie- og omsorgstrengende.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Aleris har rykket 100 år tilbake i tid, til den gangen arbeiderne sto med lua i hånda».

Han sparte ikke på kruttet, advokat Kjetil Edvardsen i Tenden Advokatfirma, i innledningsforedraget til saken mot omsorgsselskapet Aleris i Oslo tingrett mandag, Bak ham satt fire av dem han representerer. Om de ikke hadde luer i hendene, skal det i hvert fall ikke være noen tvil om at de fire parene med skuldre har båret tungt.

Dagsavisen mener: En svært viktig rettssak

Aleris, selskapet som har drevet tjenester innen rus, psykiatri og tilbud til mennesker med funksjonsnedsettelser, er saksøkt av 24 medlemmer av Fagforbundet for om lag 20.000 brudd på arbeidsmiljøloven. Saksøkerne har jobbet lange vakter på ulike omsorgsboliger, noen døgnet rundt, uten hvile i lang tid. De har ikke vært ansatte, men selvstendig næringsdrivende «konsulenter», og med det har de gått glipp av helt grunnleggende rettigheter.

De har valgt det selv, hevder Aleris. Dessuten er det nødvendig med fleksibilitet for å gi best mulig tilbud til brukerne av omsorgstjenestene, forsvarer de seg. Her er det ord mot ord. Saksøkerne kan fortelle at de har opplevd å bli presset til å godta en slik tilknytning til selskapet. De har kanskje kunnet velge, men valget har vært mellom å ha jobb eller ikke.

Omsorgsboliger og arbeidshverdagen der er ikke noe offentligheten har god nok innsikt i. Det har gjort det lett for Aleris å kalle søksmålet for en «ideologisk drittpakke».

Aleris: Dagsavisens magiske mikrofonstativ

Å jobbe på omsorgsbolig må nesten oppleves for å forstås. Du jobber tett på mennesker i deres eget hjem. Menneskene, brukerne som de gjerne kalles, har ulike utfordringer. Noen trenger stort sett bistand med praktiske gjøremål. Noen har svært sammensatte utfordringer som kan komme til syne gjennom vold eller annen oppførsel det kan være svært tungt å ha tett på seg over tid. Et slikt arbeidssted krever ansatte som har en trygghet i seg selv, og som har støtte rundt seg. Å stå i en vanskelig situasjon med en bruker når du har jobbet flere døgn i strekk, og ikke tør å varsle sjefen om at du er sliten, kan føre til at man handler fatalt feil.

Rettssaken mot Aleris skal vare i tre måneder, og er en av de viktigste arbeidslivsrettssakene på lenge. For de av oss som er vant med tanken på et organisert arbeidsliv der feriepenger, pensjon og søvn mellom jobbvakter er selvsagt, burde saken vært en no-brainer. Likevel er den ikke det. Aleris trekker nemlig fram kortet som kompliserer det hele: EØS.

Aleris ønsket at saken skulle sendes videre til EFTA-domstolen, da de mener en dom i favør av saksøkerne vil være i strid med EØS-avtalens bestemmelser om rett til fri etablering og bruk av næringsdrivende. Ønsket ble avvist av Oslo tingrett. NHO har ikke ønsket å gå inn i saken. Også næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har advart næringslivet om å bruke EØS-avtalen på en måte som kan skape mer motstand mot den. Aleris virker dermed å stå ganske alene i sitt forsøk på en EØS-hersketeknikk.

Fagforbundet har advart mot at en dom der hensynet til EØS-avtalen settes høyere enn hensynet til det norske arbeidslivets grunnregler, vil bidra til å påvirke forbundets, og hele fagbevegelsens syn på EØS. Med tanke på at dette ikke er første gangen EØS-avtalen brukes for å undergrave arbeiderrettigheter og det norske trepartssamarbeidet, kan ikke Aleris’ bruk av EØS-kortet ses som svært lurt. At det i det hele tatt tas i bruk sier noe om hvilke argumenter Aleris har, eller strengt tatt ikke har, for å forsvare sin praksis, og hvilken vei dette selskapet vil bidra til å trekke norsk arbeidsliv.

I høst, kort tid etter at Aleris-saken sprakk i mediene, ble det kjent at Aleris har solgt den delen av virksomheten sin som omfattes av søksmålet. Det er den svenske omsorgsgiganten Ambea som overtar. De er store i Sverige, og har allerede kjøpt selskapet Heimta som blant annet driver institusjoner innen barnevernet i Norge. Omsorgsgiganten er tydelig i sitt innsalg til potensielle investorer: Her er det lønnsomt å investere.

Bente Rognan Gravklev: Simsalabim. Så ble skandaleselskapet Carema til Ambea og tryllet vekk Aleris Omsorg

Ambea kom i søkelyset for noen år tilbake da det ble avdekket uverdige forhold ved deres sykehjem. At ansatte ble oppfordret til å veie bleiene til de eldre, før de skiftet, ble et av momentene som fikk mye oppmerksomhet. Vi skal ikke dvele for mye ved historien, men den er relevant i Aleris-rettssaken. For det sier noe om hvilke aktører norsk arbeidsliv, og helsesektor, står overfor, og hva slags tjenester vi får når lave kostnader er viktigst.

Hver dag, kveld og natt jobber tusenvis av arbeidere med å opprettholde den delen av helsevesenet som vil bli stadig viktigere framover, i en tid der sykehusene og spesialisthelsetjenesten kutter i liggetid. Med trang kommuneøkonomi er det ikke et mysterium at det er billigste omsorgsleverandør som får lov til å drive tjenestene der kommunen ikke har mulighet. Aleris sin oppskrift, som de har hevdet har vært en bransjestandard, har vært å kutte kostnadene som ligger i å ha ansatte. Det skal bli spennende å se om det er en dom i Oslo tingrett som skal bremse utviklingen som regjeringen så langt ikke har evnet å stagge.

At Aleris skyver sin tolkning av brukernes beste og EØS-rett foran seg for å presse fram løsarbeidervirksomhet i en sektor som tar vare på sårbare mennesker bør ikke få passere. Det er nemlig lurt å ha sovet litt de siste døgnene hvis du skal ta vare på andre mennesker. Det forstår nok selv Aleris, egentlig.

Mer fra: Debatt