Dette er grunnskolepensum – men vi tar det likevel: Det er tre statsmakter i et moderne, liberalt demokrati: Den lovgivende, den utøvende og den dømmende. De to første funksjonene er det Stortinget og regjeringen som tar seg av. Den tredje statsmaktens oppgaver skjøttes av landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett.
Det kan være grunn til å spørre seg om landets politiske ledelse er fullt ut klar over dette – og i så fall, om de har tatt inn over seg at den dømmende makten er en statsmakt som er likestilt og ikke underordnet dem. Skal vi – unnskyld uttrykket – dømme etter de beslutningene som blir tatt, kan det se ut som om domstolene oppfattes mer som et statlig forvaltningsorgan enn som en statsmakt som er satt til å ivareta noen av de mest grunnleggende funksjonene i en rettsstat – og som er en forutsetning for et fullt ut fungerende demokrati.
Regjeringsforhandlingene på Hadeland pågår på overtid. Det er vanskelig å finne gode kompromisser i viktige symbolsaker. Samtidig maler andre, litt mer usynlige politiske vedtak og prosesser jevnt og trutt, uten at det blir like mye baluba av det. Ett eksempel på det er Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, også kjent under navnet ABE.
Kutt: Ostehøvelkutt for sykehusene er feil medisin
Siden 2015 har regjeringen pålagt all statlig virksomhet at driftsbudsjettet skal kuttes med 0,5 prosent i året. Men for å få nok penger til diverse hyggelige tiltak og dermed forlik når statsbudsjettet skal vedtas, er kuttkravet blitt økt til først 0,6, deretter 0,7 og så 0,8 under budsjettforhandlingene i Stortinget.
Et kutt ett år på en halv prosent er neppe verdens undergang. Men ABE-reformen slår fast at det skal kuttes hvert år, jevnt og trutt. I mange offentlige virksomheter finnes det ikke så mange andre kostnader å ta av enn lønn. Da sier det seg selv at man før eller siden kommer til et smertepunkt. Særlig der det var trangt fra før av. Eller der kuttkravet kommer sammen med forventninger om økt aktivitet.
Regjeringens kuttreform gjelder ikke regjeringen selv. Det skulle tatt seg ut. Statsministerens kontor fikk en økning på 2,3 prosent på årets budsjett, til 121 millioner kroner. Statsrådet – altså utgifter til lønn, reiser, bolig og biltjeneste for statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene – økte med 9,9 prosent fra i fjor til i år – til 190 millioner. I tillegg har både Statsministerens kontor og statsrådet sikret seg fullmakt til å overskride sine budsjetter.
Mange leser denne: "Til Bent Høie: Vi klarer ikke dette!"
Hvorfor regjeringen mener at den ikke er en statlig virksomhet, er et mysterium. Et annet mysterium er at den synes å mene at domstolene er et forvaltningsorgan som er underlagt dem – og ikke en likeverdig statsmakt. Da Civitas Bård Larsen lanserte sin bok «Demokrati i trøbbel» denne uka, la han stor vekt på domstolenes sentrale rolle i et vitalt demokrati. Statssekretær Sveinung Rotevatn (Venstre) sa det slik: «Domstolene er førstelinjeforsvaret».
Også rent praktisk er det et stort problem at domstolene ikke får de ressursene de trenger for å gjøre en god nok jobb. Det er lett å glemme eller ta det som en selvfølge: Men et velfungerende rettsvesen er helt grunnleggende i en rettsstat. Vi må kunne stole på at de dommene som felles, er riktige og faglig solide. Vi må ha en velfungerende mekanisme for å løse sivile tvister på en sånn måte at alle parter respekterer avgjørelsen. Vi må kunne forvente at det ikke går for lang tid før straffesaker kommer til doms. Det er ikke bra at soningskøene blir erstattet med domstolskøer, og det er ikke bra verken for ofre, gjerningsmenn eller storsamfunnet å måtte vente i måneder før en sak kommer opp etter at de er ferdig etterforsket.
Før jul slo Advokatforeningen alarm om situasjonen. Leder Jens Johan Hjort sa kanskje ikke «I object» i sin årstale, men han kom med en kraftig advarsel. Det kuttes i antall dommere for å møte ABE-kravene. Staten bruker bare 2,6 milliarder i året på den tredje statsmakt – «en halv fregatt», som han påpekte. Han tok til orde for å doble beløpet.
Borgarting lagmannsrett er Norges største ankedomstol. Der er saksbehandlingstida nå ett og et halvt år, mot sju måneder i 2016, ifølge førstelagmann Marianne Vollan. Samfunnsøkonomisk Analyse slapp nettopp en rapport de har utarbeidet for Parat. De skriver at det vil «være utfordrende for domstolene å håndtere kjerneoppgavene sine med den kvaliteten som kreves for å opprettholde tilliten i befolkningen og befolkningens rettssikkerhet» dersom ABE-reformen videreføres.
Bare denne uka starter ankebehandlingene av Cappelen-saken og Valdres-saken. Oslo tingrett er i gang med den omfattende Aleris-saken. Dette er et lite glimt av det omfattende og avgjørende ansvaret domstolene våre forvalter.
«Ut med dommer’n» er et tilrop som hører hjemme på de mer lurvete hjørnene av en fotballtribune. Det er ikke en velegnet rettesnor i justispolitikken.