Illustrasjonsfoto.

Illustrasjonsfoto.

Vis bildetekst
Foto: NTB scanpix

Ikke barebare barn

– Åååå, jeg har lyst på baby. Musikken stoppet. Stiften skrapte over rillene.

Det var torsdag kveld. Barna var akkurat forhandlet/kjempet/fintet i seng. Med list og grunnkunnskap fra Forsvarets ild og bevegelse-manøver og E-tjenestens håndbok i manipulering var de atter en dag i seng. Tilbake på slagfeltet sto den pjuske korporalen og hans feltkvinne. Mission accomplished. Back to base-liksom.

Tilbake i hovedkvarteret i sofaen ante jeg fred og ingen fare. Jo da, farlig nær middelalder, men ved godt mot i det store og hele. Småfeit og knirkende knær, men egentlig fornøyd med akkurat det. På plass helt øverst på livets sklie. Klar for den raske nedturen. Ja, kjente han kanskje et lite snev av ro, lykke der i sofaen? Tilfredshet? Nei da, sikkert ikke, men det var i hvert fall stille i huset. Fienden var nedkjempet med relativt små materielle kostnader, og hjemmestyrkens dynamiske duo fortsatt intakt etter ti år. Livet er en suksess.

På TV rullet det et artig program om livet på et slott utafor Bath. Med store plener og gale lorder. Det kunne ikke by på særlige utfordringer for den hvilende vaktstyrken i sofaen. Men det er når du slapper av og slipper ned guarden at smellen kommer. Herskapet hadde fått en baby. Babyen var søt, den. Fortsatt var korporalen intetanende om det som skulle komme. Da kom det nettopp fra våpenbroren, som også er medlåntakersken, hun som jeg deler alle mine største og flotteste regninger med, at hun hadde lyst på baby.

Les også: Nok nå, Hafslund!

Som et litt kjedelig barn av 1970-tallet uten hang til ekstremsport utover maratonopphold på bar, har jeg hatt få grunner til å kjenne på panikkangsten. Nå kom den. Barn!? Flere barn?!

Fallet fra fjerde etasje ville effektivt ta livet av meg, rakk jeg å tenke. Det ville vært over på sekunder. Jeg summet meg litt. Hjernekoblingene gnistret. Flashbacks. Fra sykehuset. Lykken, den bunnløse, endeløse lykken fra den første tida. De to små klumpene. Ja! La oss! Her og nå! ropte hjernen. Før den slo kontra. De mentale bildene ble fort malt over. Kolikk! Bleier og dritt! Nattevåk. Nattevandring. På leit etter en seng som er ledig. For i din ligger det en samling albuer og knær.

Mer av det?! Nå som ungene i hvert fall er store nok til å kle seg selv. Går alene til skolen. Skal vi rykke tilbake til start?! Til å løpe etter avkommet for å få på dem sokker, bukse, genser, og ull innerst også, og så kommer trinn to, med sko, jakke, lue, skjerf og votter.

Alt må trekkes på mer eller mindre motvillig. På to. Overtale dem ned trappa. 82 trinn. Holde konsentrasjonen opp om å sette føttene foran hverandre i en viss rytme som gir framdrift nok til at pappa rekker jobben. For så å gjennomføre samme rutine på ettermiddagen. Mate. Krangle. Slåss. Legge. Vente på søvnen. I et hamsterhjul.

– Ikke i virkeligheten, da! Kommer det fra medlåntakersken. – Men seeee så søøøøt, da! Jeg nappes ut av tåka. Puh. Ikke i virkeligheten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Morgenen etter. Bekreftelsen på at to barn holder kom fra virkeligheten: Det forhandles om mat med 9-åringen. Igjen. Det er fredag. Vi skal av gårde tidligere enn vanlig. Der skal svømmes.

– OK, men da må du spise ett knekkebrød. Du må spise.

– OK.

Pappa henter knekkebrød.

– Her. Spis.

– Æsj.

– Æsj?

– Det er varmt.

– Hva er varmt?

– Smøret.

– Er smøret varmt ...?

– Ja, det er ekkelt.

Det holder dette.

west


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!