I debatten om de nye legetjenestene som man kan bestille på nettet, har begrepet engangslege dukket opp. Det beskriver forskjellen mellom en fastlege og den legen som du bare ser en gang.
Det var Per Fugelli som introduserte ordet engangslege. Han ønsket seg vekk fra engangsleger på sykehus. Nå bruker vi det også om de nye online-tjenestene utenfor.
Fugelli ville ha en fast lege å forholde seg til på sykehuset. En som fulgte han over tid, hadde oversikten, en som ble kjent med ham. Han hadde fått erfare hvordan kommunikasjonen sviktet mellom engangslegene han møtte, hvor tungt det var å gjenta historien sin igjen og igjen og hvordan tegn på sykdomsutvikling glapp fordi legen hele tiden var en ny.
Fastleger: Helsevesenets husmødre og de Høie herrer
Kunnskapsbasert utvikling
Å la pasienter ha en fast lege over tid utenfor sykehus får vi til i Norge og andre ser til oss for å lære. Vår suksessfaktor er at fagfolk og pasientorganisasjoner jobber sammen med myndighetene om å utvikle helsesystemet. Vi bruker forskning sammen med den erfaringen som både pasienter og helsepersonell samler seg.
Helt siden 1990, da Per Hjortdahl var en av pionérene innen forskning på kontinuitet, har vi visst om gevinstene ved å satse på faste leger i stedet for engangsleger. Nå vet vi at i systemer der pasienter gar én behandler over tid, øker sjansen for å leve lenger. Helsen blir bedre. Det blir færre innleggelser og mindre bruk av polikliniske tjenester. Både pasienter og leger foretrekker å kunne bli kjent over tid. Det blir også billigere for samfunnet.
Helt ulike krav
Hva så med de helt nye erfaringene? Folk setter forståelig nok pris på de lett tilgjengelige tjenestene, men helsepersonell erfarer at de nye engangslegene ikke holder mål. La meg begynne med en sammenlikning:
Sett at kommunen du bor i bygger en ny skole og du selv bygger på huset ditt. Hva ville du tenkt om håndverkerne som jobbet for kommunen hadde mye strengere krav til kvalitet enn de du selv brukte på ditt eget hus. Ville du ikke foretrukket at de måtte forholde seg til de samme kravene? At begge var underlagt den samme byggeforskriften?
Denne forskjellen har vi mellom engangsleger og fastleger. Fastleger jobber på kontrakter med kommunene. Kommunen sørger for at legene følger en temmelig omfattende fastlegeforskrift – for å sikre kvalitet og likeverdighet. Kommunens legevakter har en tilsvarende forskrift.
Engangslegene trenger ikke følge disse kvalitetskravene, de er ikke på kontrakt med kommunen. Det er mye enklere og billigere å selge tjenester i gråsonen der bare de mer generelle lovene gjelder.
Fastlåst: Hvem skal være legen din om fem år?
Vite hva vi velger
Det er greit å tjene penger, og valgfrihet er et gode. Men, når det gjelder noe så viktig som helsen, er det best for deg og for oss helsepersonell at vi kjenner til kvalitetsforskjellene. Til syvende og sist er dette også en fordel for hele nasjonen. For det er skatteseddelen som sørger for at vi har et bunnsolid sikkerhetsnett hvis hjelpen man velger svikter. Fastlegene er der, men er lei av å rydde opp etter uforpliktede engangstjenester.
En fastlege som jobber selvstendig skal være spesialist i allmennmedisin. En engangslege kan faktisk være hva som helst – kirurg, forsker på statistikk eller ingen av delene. Også leger på legevakten har andre formelle krav til kompetanse enn engangslegene. Både fastlegene og legevaktene stiller med godt utstyrte kontorer for å kunne undersøke deg på beste vis. Alt dette får ikke plass i en legekoffert. Blir du undersøkt via dataskjermen, kan ikke legen ta pulsen din, langt mindre kjenne på halsen, magen, lytte på lungene eller ta blodprøver.
Informasjonsflyten
Så har vi de viktige pasientjournalene og all e-kommunikasjonen som sendes mellom personell i det store helsevesenet. Fastlegene og legevaktens journaler er bygget opp over lang tid og står i forbindelse med andre i kommunen og på sykehusenes. Bakgrunnskunnskapen i journalene er naturligvis viktig for å kunne se det du kommer med i en større sammenheng. Som lege vet jeg hvor vanskelig det er for pasienter å huske på alt når man sitter syk på legekontoret. Da er det trygt at det viktige står «på dataen».
Engangsleger noterer også i sine egne, nye journaler, men får ikke og deler ikke informasjon på samme måte. Fordi det er økonomiske interesser som styrer de nye selskapene, forteller fastleger meg at de ikke får tilbakemeldinger fra dem, slik de får fra andre.
Sunn konkurranse
Selvfølgelig trengs sunn konkurranse og innovasjon. Store midler brukes da også i helsevesenet, i samarbeid med næringsliv og andre. I Tromsø har vi et stort internasjonalt miljø som har jobbet med e-helse og utviklet nye løsninger i hele 25 år. Fastlegene prøver også å bli bedre, for at du skal velge akkurat dem. Og de var de første i landet som ble digitale – tilbake på åttitallet. Selv leder jeg et statlig kompetansesenter som konkurrer om forskningsoppdrag.
Merarbeid
Som helsetjenesteforskere er det vår jobb å formidle kunnskap også fra andre land. Vi ser at engangsleger ikke avlaster, men kan sies å belaste de offentlige helsetjenestene.
De skaper merarbeid fordi noen må rydde opp og fordi det kan bli for lett å få antibiotika, sykemelding og undersøkelser. Engangslegen er ikke der for å følge opp.
De skaper merarbeid fordi forventninger som at legen bør komme hjem til deg når du ønsker, påvirker det offentlige også. Også i dag drar fastlegen og legevaktslegen hjem til pasientene, men bare til de som virkelig trenger det. Den tillitsskapende leken med barn skjer på kontoret.
Ved for slappe krav til engangsleger, er jeg redd for at tillit til helsevesenet tapes. Når forskjellene mellom folk øker, vil helsen til de på B-laget blir dårligere. Jeg er redd for «amerikanske tilstander» der ulike helsetjenester skaper utrygghet for alle. Helsehjelpen er bedre når den er integrert i et godt tillitsbasert system. Myndighetene står som garantist for vårt helsevesen som er bygget sten for sten. De har sagt at de vil gjøre fastlege- og legevaktsordningene bedre. Nå må de samtidig kreve noe bedre av engangslegene.