De jobber i snitt omtrent 7,5 normalarbeidsdager hver uke. Seks av ti fastleder vurderer å slutte som følger av for høyt arbeidspress, viser en undersøkelse en gruppe fastleger og lektorer ved NTNU har gjennomført. Arbeidsforholdene for landets fastleger har vært varslet om i flere år. Begrepet fastlegekrise er blitt hyppig brukt det siste året. Det er en krise som i aller høyeste grad har vært varslet. Likevel skjer det forsvinnende lite.
Hvordan selve grunnmuren i helsevesenet kan få slå sprekker over lang tid, er et mysterium. Men det henger trolig sammen med at fastlegeordningen er blitt beskrevet som en suksess, og samvittighetsfulle leger demmer opp for en arbeidshverdag som egentlig ikke fungerer ved å strekke strikken stadig lengre. Strikken er faretruende nær å ryke.
På grunn av samhandlingsreformen er flere helseoppgaver lagt til kommunene og primærhelsetjenesten, framfor sykehusene. Dermed har fastlegene fått flere oppgaver, uten at det har kommet tilstrekkelig friske midler. Fastlegene må prioritere og «jobbe smartere», men det er en grense for hvor smart du kan jobbe, før det blir for dumt.
Mandag 2. juli valgte Legeforeningen å bryte tarifforhandlingene med staten. De ble tilbudt en lønnsøkning på 2,8 prosent, samt 100 millioner kroner som skulle fordeles til fastlegetjenesten ute i kommunene. Legeforeningen krevde ytterligere 180 millioner kroner til strakstiltak. Disse midlene skulle blant annet brukes til å øke basistilskuddet først og fremst til yngre leger.
De er nettopp yngre leger som er den store bekymringen. Den gjennomsnitlige arbeidstiden på over 55 timer i uka er ikke akkurat et godt rekrutteringsmiddel for unge mennesker som vil kombinere arbeidsliv og familieliv. Dessuten er drift av egen praksis forbundet med stor økonomisk risiko, og det koster penger å kjøpe seg inn på et legekontor. På grunn av den økonomiske risikoen og det store arbeidspresset, søker mange leger seg til arbeid ved sykehus. «Fastlegekorpset forgubbes», skrev spaltist og lege Giske Roksund i Dagbladet ifjor.
Ifjor høst gjennomførte VG en kartlegging av hvor mange kommuner som sliter med å rekruttere nye fastleger. Nesten halvparten av kommunene meldte om problemer i større og mindre grad. I et intervju med fastlege Heidar Olsson ved Haugerud Legesenter i Oslo, fikk vi innblikk i en arbeidshverdag der åtte leger har ansvar for 11.000 pasienter.
Olsson kan ha opptil 38 pasienter hver dag. Det trengs ikke legeutdannelse for å forstå at det gir få minutter til å sikre god helsehjelp til hver pasient. Når arbeidsdagen strekker seg utover natta, blir legekontoret til Olsson gjort til soveplass. «Jeg får rundt 120 brev fra sykehus om mine pasienter hver uke og flere tusen prøvesvar. Det er umulig å lese alle prøvesvar og rapporter fra sykehusene mens jeg er på jobb», sa legen til VG.
Arbeidshverdagen til fastlegene rammer oss som pasienter. For slik helsevesenet er bygget opp i dag, er fastlegene porten til videre behandling. Hvis ikke fastlegene evner å fange opp viktige symptomer og signaler fra pasientene, risikerer vi at mange går med ubehandlede lidelser, og blir sykere enn nødvendig.
En studie fra Folkehelseinstituttet ifjor viste at to tredeler av de som lider av depresjon ikke blir diagnostisert. Det samme gjelder 80 prosent av folk med angst, og 90 prosent av alkoholmisbrukere. Det kan være flere årsaker til at det er vanskelig å diagnostisere psykiske lidelser, men fastlegenes begrensede tid til hver enkelt pasient er en viktig faktor.
Helse- og omsorgsdepartementet mener fastlegekrisa ikke løses med mer penger til fastlegene. Departementet vil imidlertid se på hvilke oppgaver fastlegene må ha, og hvilke oppgaver andre kan overta. Det skal komme en egen handlingsplan for fastlegeordningen og de andre legetjenetene i kommunene.
Når ordet krise dukker opp, svarer man ikke med «evaluering» og «handlingsplan». Det er selvsagt bra på langt sikt at helseminister Bent Høie (H) vil se nærmere på hvilke ansvarsområder fastlegene skal ha. Men nå står vi i en fastlåst krise der nøkkelen i større grad handler om penger, enn den handler om nye planer på papiret. For mens det evalueres og skrives en handlingsplan som skal være klar om over et år, kaster leger inn håndkleet fordi de er for slitne.
Antall pasienter per lege må ned. Dessuten trengs det penger til å støtte unge leger som vil etablere praksis. Dragkampen mellom sykehus og fastleger om hvem som skal gjøre hva, må ryddes opp i. Slik det er i dag blir oppgaver som sykehusene ikke har kapasitet til å utføre, skjøvet over på fastlegene.
Vi kan ikke lenger se på at landets fastleger tøyer strikken for at helsevesenet skal fungere. Det er lov å kalle fastlegeordningen for en suksess. Men vi må også kalle en krise for en krise, og myndighetene må reagere med flere hastetiltak.