Overlevde 48 døgn på flåte i Atlanteren

Av Bjørn Sagdahl, pensjonert førsteamanuensis i statsvitenskap

Men på rederikontoret i New York betydde ikke heltestatusen mye. Johan Moe og hans 14 skipskamerater fra flåten fikk beskjed om at de kun fikk en ukes hyre, etter at de hadde forlatt skipet. At skipet ble torpedert og at sjøfolkene ikke akkurat var på ferietur på redningsflåten ble ikke vektlagt. Johan var bitter på både rederi og myndigheter etter krigen.

Æresbevisninger

Hele 72 år har gått og det tynnes ut blant dem som ennå husker siste verdenskrig og de som deltok. Det var en gruppe deltakere som ofret mer enn de andre. Det var krigsseilerne. Nær fire tusen mann mistet livet gjennom de seks lange åra som krigen til sjøs varte. Noen av dem overlevde som ved et mirakel, men ble merket for livet. En av disse var Johan Moe, opprinnelig fra Brønnøy på Helgeland, men som senere slo seg ned i Moss. Han fikk sin krigsmedalje alt i 1942 og St. Olavs medalje i 1944, den nest høyeste krigsmedaljen på denne tida. Senere fulgte flere medaljer og æresbevisninger.

Våren 1942 finner vi ham som ung matros ombord på M/S Moldanger, tilhørende Westfal- Larsens rederi og i linjefart på Sør-Amerika. "Vi mønstrer ikke av denne skuta før den ligger på bunn" ble det ofte sagt blant mannskapet. Og de mønstret ikke av frivillig. Den ble senket den 27. juni 1942 av den tyske ubåten U-404 ført av kapteinløytnant Otto von Bülow.

To torpedoer

Moldanger hadde forlatt Buenos Aires noen uker i forveien med en last av huder, ull, m.m., og med New York som bestemmelsessted. Skipet gikk på sikksakk kurs og det gjensto bare et døgns seilas, da torpedoen traff. To mann i maskinen døde umiddelbart og skuta var flerret opp og ikke til å redde. Det var bare å gå i båtene. Da kom torpedo nummer to rett der de strevde med å sette ut babord livbåt. Nye liv gikk tapt og de overlevende samlet seg på en overfylt livbåt, en lettbåt og to flåter.

Moe stormet til brua da den første torpedoen traff, men ble beordret til å hjelpe til å sette ut livbåtene på poopen. På veien akterut stakk han innom lugaren for å hente sine papirer. Uheldigvis traff den neste torpedoen området der Johan Moe hadde sin lugar. I neste sekund lå han i havet, skadet og omtåket kjempet han for å komme til overflaten. Hvordan han hadde havnet der, var mer enn et under. Trolig hadde han blitt blåst eller sugd ut gjennom hullet i skutesida. Skoene og strømpene var flådd av, føttene var skadet av glødende fragmenter, og ryggen og en fot smertet. Likevel maktet han å svømme gjennom et tykt, vått lag av ull fra lasten fram til en flåte. Kort etter dukket ubåten opp og det ble spurt etter kapteinen, men svaret var at han hadde omkommet. Von Bulow hilste militært og ytret et «sorry». Så var de alene igjen.

Skilpadder og fisk

De som hadde overlevd var nå samlet på en livbåt, en liten lettbåt og flåtene. Hele 13 mann var savnet og to av de overlevende var livstruende skadet. Det hastet med å få medisinsk hjelp og de fant ut at det beste var å splitte opp. Johan Moe skulle fra da av måtte tilbringe døgn etter døgn på en liten flåte på 2x3 meter sammen med fire andre. En flåte som ikke var utstyrt for overlevelse utover noen få døgn, og hvor det viste seg at skipskjeksen var ubrukelig grunnet en utett beholder. Ni mann sto nå overfor den formidable utfordringen å holde seg i live på to små flåter som sjøen til stadighet vasket over. Det ble en utfordring som krevde det ypperste av utholdenhet, sjømannskap, styrke og vilje til å overleve. De ble utsatt for mangel på mat og vann, brennende solskinn, kalde netter, stormer med regnskyll. Med oppfinnsomhet samlet de regnvann, fisket etter småfisk under flåten med improviserte redskaper, samt at de maktet å fange tre havskilpadder. Tørket fisk, blod, fett og noen kjøtt-slintrer holdt de så vidt i livet til redningen kom; etter hele 48 døgn.

Livbåten med 15 overlevende etter at en hadde dødd av skadene, hadde blitt reddet etter noen få dager. Og lettbåten med seks mann ombord ble plukket opp åtte dager senere. Etter hvert hadde de gitt opp håpet om å få se igjen de ni som de hadde forlatt på havet. Men i krigstid kan også under skje, og de ni hadde blitt plukket opp av et norsk fartøy som til og med hadde to leger ombord. En av skytterne på M/S Washington Express hadde sett flåtene gjennom kanonsiktet og kapteinen bestemte seg for å sjekke dette ut. Det viste seg at dette var sjømenn i nød og ikke en ubåtfelle. I New York ble de hyllet som helter og med store avisoppslag. De hadde overlevd mot alle odds.

«Torpedo på babord»

Torpederingen av Moldanger ble fulgt av andre dramatiske episoder i Johan Moes liv gjennom de etterfølgende krigsår. Men han overlevde, stiftet familie og kom til Moss etter å ha bodd i Sverige i mange år. Hva han bar på av minner og følelser kan knapt noen vite, men han var en av de heldige som likevel maktet hverdagen. Og han holdt kontakten med flåtekameratene resten av livet. Selv bidro han med opptegnelser og artikler i bøker om krigsseilerne og ble blant annet en viktig kilde til den nylig utgitte boka om krigsseilere og flåteferden; «Torpedo på babord». Mange i Moss var nok neppe klar over den innsats han hadde ytt gjennom krigsåra da han gikk bort. Slik var det for mange krigsseilere. Nordahl Griegs verselinje «Evig heder skal de ha» er tilegnet personer som Johan Hansen Moe.

Denne artikkelen er skrevet av Bjørn Sagdahl, som er pensjonert førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitet Nord. Han har tidligere seilt i utenriks sjøfart mens det ennå var krigsseilere på norske skip.
 Bjørn Sagdahl har nylig utgitt boka «Torpedo på babord», hvor Johan Moe var en sentral kilde om senkningen av M/S Moldanger i 1942. De vedlagte bildene i teksten er i privat eie, arvet etter hans onkel John Bakkmyr, som var sammen med Moe på flåten. De 48 døgnene på flåte skapte et livslangt vennskap.

Artikkelen er redigert av Paul Norberg.