Skyskraperen i Moss sentrum

Av Ole Peder Kjeldstadli

Byens første «skyskraper» – Parkgården, Dronningens gate 30 i Moss, ble reist i 1933–34. Ved innvielsen i 1934 var det forretninger i første etasje, restaurant i annen og hotell for øvrig. Restauranten, som ble åpnet 9. mars 1934, var kjent for sine hvite duker og gode mat, og hadde i sin tid mange stamgjester. Det var plass til 100 besøkende samtidig. I første etasje hadde «Sig. Knutsens herreekvipering» sine lokaler, I annen etasje hadde nevnte Park restaurant tilhold, og restauranten leide også fjerde etasje, som ble innredet til hotell.

I 1954 kom den første reklamen på taket av Parkgården. En tro kopi av en Freia sjokoladeplate med en bord av neonlys rundt ytterkantene. I 1970 årene overtok Paul Andre Schaltenbrand restauranten, og den ble ominnredet og fikk nytt navn, «Vertshuset Triangelen». Schaltenbrand drev Vertshuset Triangelen fram til 1984. Reklameskiltet på taket for Moss Bryggeri ble antakelig satt opp i 1970 årene, muligens byttet ut med det skiltet som sto der fra før. I første etasje ble det bruksendring til restaurantvirksomhet i 1996. Denne restauranten fikk navnet «Lysthuset» og ble drevet av Harald Wold.

Funkisbygget, som er i tegl, ble tegnet av den tids kjente osloarkitekter Torp & Torp, med lokal bistand av mossearkitekten Fr. E. Thoring. Tomten ble til ved at Dronningens gate ble ført gjennom Handelstandsforeningens daværende tomt ned til Storgata, den såkalte «skrågata». På den lille tomten på sørsiden av det nye gateløpet ble det tillatt å bygge et forretningsbygg i fem etasjer. De kjente Oslo arkitektene Leif og Ernst Torp ble engasjert for å tegne et tidsmessig forretningsbygg på denne trekanttomten, og med bistand av arkitekt Fr. E. Thoring fikk byen den vakre funkisbygningen som vi i dag kjenner som Parkgården. Byplanvedtektene tilsa en byggehøyde på tre etasjer, så det måtte gis dispensasjon for å få bygge fem etasjer. Tomten var heller ikke større enn husets grunnflate, og med alle fem etasjene ga dette en sensasjonell tomteutnyttelse. Det var derfor ikke rart at Parkgården ble kalt for «Skyskraperen». Det bærende system var av jernbetong med teglforblending mellom de lange vindusbåndene, i annen etasje helt gjennomløpende i den daværende Park restaurant. Huset svevde på en måte over den gjennomsiktige første etasje av glass, og ga et storbymessig preg i lille Moss, og var en fin og gjennomført representant for funksjonalismen i soner for boliger, handel og industri. Det var byggmester Peterson som hadde oppførelsen av bygget.

Ellers har Moss et stort mangfold av funkisbygninger, fra murvillaer og «byggmesterfunkis» i tre, til leiegårder i pusset eller upusset tegl. Denne grenen av funksjonalismen ble av mange kalt for byggmesterfunkis, fordi den ble oppført av byggmestere som var inspirert av funksjonalismen. Denne var et klart brudd med den rådende arkitektoniske stilen på begynnelsen av 1900-tallet, som blant annet var preget av ornamentbruk. Lars Backer, som blant annet tegnet Ekebergrestauranten, formulerte dette i arkitekttidsskriftet Byggekunst i 1925: «Vi vil bort fra maskeringen og alt det utenpaahængte, det formaalstjenelige skal bestemme formen. Plan og facade skal være ett.» «Å bo i funkis var i 1930-årene ensbetydende med noe moderne», skriver kulturhistoriker Arne Lie Christensen i «Funkis».

I 2016 er begrepsbruken og -forståelsen mer uklar fordi når vi i dag kaller det funkis er det fordi vi ser likhetene fra mellomkrigstidens arkitektur. Førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, Gorm Kunøe, tror begrepet kan ha en avklarende effekt for dem som er på boligjakt. Fortsatt bygges det boliger i Moss som går under betegnelsen funkis. På Sjøhagen ble det avertert med nye og lekre funkisboliger, med flotte solforhold og kort gåavstand til sjøen. «Eksklusiv funkisbolig ved sjøen med utleiedel/generasjonsdel» kunne vi lese i annonsen. En reportasje i Moss Avis i mai 2014 beskriver Sjøhagen slik at her ligger de ultramoderne funkishusene fritt og høyt, alle utstyrt med enorme panoramavinduer. Utvendig blir boligene kledd med en vedlikeholdsfri trekledning av type Kebony, noe som betyr at folk slipper å tenke på vedlikehold de neste 30 årene.

På 30-tallet kom den nye teknologien med glideforskaling til Norge, og denne konstruksjonsmetoden har vært med på å gi siloenes særpregede uttrykk. Kornsiloene er meget spesialiserte byggverk, både med tanke på konstruksjon, materialitet og romdeling.

Kornsiloen i Moss sto ferdig mot slutten av 30-tallet og er klassisk funkis tegnet av arkitektene Eivind Moestue og Ole Lind Schistad. Moestue tegnet også Krematoriet i Moss. De er ellers kjent for å ha tegnet noen av funksjonalismens fineste bygninger i Norge, Ingeniørenes Hus (seiret i arkitektkonkurranse 1930) og Ingierstrand bad og restaurant (oppført 1934, tildelt Houens Fonds premie 1961), begge i Oslo.

Eyvind Moestue var på slutten av 1920-årene en av pionerene i den modernistiske arkitekturretningen i Norge, og han har spilt en stor rolle i norsk arkitektur, spesielt innenfor modernismen. Hans arbeider var preget av et stort mangfold og uttrykksmessig spenn som strekker seg inn i de historiske stilartene, lokale norske tradisjoner og folkelige uttrykk. Siloen er et tidlig industrielt byggverk prosjektert ut ifra funksjonalismens idealer. For spesielt interesserte lesere anbefales et besøk i Arkitekturkabinettet i Moss by- og industri- museum.

Kilder:

Moss byleksikon og www.vikingtid.net.

Dette er annen del av en artikkel som tidligere har stått på trykk i Strandsitteren, magasinet til Moss Historielag. Første del ble publisert 23. mai i år, og kan også leses på: www. mossdagblad.no/lokalt/

Artikkelen er noe omskrevet og redigert av Paul Norberg