Publikumsrekord på Melløs i 1997

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Det er sjelden jeg omtaler TV-reklamer i byhistorieartikler, så dette får bli unntaket som bekrefter regelen. DNB skal sponse kvinnefotballen fram til 2024. I en TV-reklame greier banken på en finurlig måte å fortelle at fotball-landslaget ikke bare er et kvinnelag, men også et (k)vinnerlag. Du vil kanskje spør hvorfor dette skal omtales i en byhistorisk artikkel fra Moss. For byen har jo ikke noen landslagsspillere i dag, og det er 20 år siden mossebeboer Per M. Høgmo ledet kvinnelandslaget til OL-gull i Sidney. Men mye av historien til kvinnefotballen har sine røtter i Moss. Og publikumsrekorden (på norske baner) til det norske kvinnelandslaget er fra Melløs.

Fotballfest

Det var i 1997. Norge og Sverige delte på å arrangere EM, og Norge skulle møte selveste Tyskland på Melløs. I boka «Fotball for alle» av mossingen Per Harald Vold og Fredrikstadmannen Rolf Bakkum, forteller sistnevnte begeistret om fotballfesten i Moss. Det er nok mange som har glemt at kampen endte uavgjort 0–0.
Men svært mange husker at det var 7.666 tilskuere som sørget for feststemning. Til sammenligning kan det nevnes at det var 5.134 til stede da Norge sikret VM-plassen mot Nederland på Intility Arena i Oslo 4. september i 2019. Og i 2019 hadde kvinnefotballen langt høyere status enn tilfellet var i 1997.

Enormt presseoppbud

Likevel ble det en minneverdig dag i Moss. Rolf Bakkum beskriver stemningen slik: «Rammen rundt selve kampen er selvfølgelig det viktigste, tror nok de fleste. Tilskuerne, stemningen før og etter kampen. Autografjagende barn og unge på jakt etter signaturen til Heidi Støre og de andre stjernene. Hundrevis av tilskuere sto utenfor Melløs etter kampen for å få sin del av spillerne på vei til bussen. Et enormt presseoppbud i forhold til det vi vanligvis er vant med gjennom ukentlige gjøremål i krets og klubb. Tysk og norsk TV, riksmedia og lokale journalister som alle skulle ha sin del av våre spillere (og litt av oss). Et stort oppbud av gjester fra UEFA, eget forbund og lokalmiljøet. Alt dette satte selvfølgelig preg på denne solrike julikvelden. Men viktigst? For publikum er svaret Ja».

Banens beste: Bente Nordby

Rent sportslig får vi nevne at Norges målvakt, Bente Nordby, spilte en strålende kamp, og greide å «holde nullen» på tross av et stort tysk press gjennom hele kampen. Men Norge var i en sterk gruppe, med Tyskland, Danmark og Italia. Norge kom på tredjeplass i gruppa. Likevel var publikumskampen i Moss et høydepunkt for kvinnefotballen den gang. Og det er unektelig litt spesielt at dette fortsatt er den landskampen som har trukket flest tilskuere i Norge.
Den fremragende keeperen Bente Nordby kom fra Raufoss/Vind til Sprint Jeløy som 17-åring i 1991, Og fortsatte i Athene Moss, da Sprint-Jeløy ga seg med kvinnefotball på høyt nivå på slutten av 1996. Europamesterskapet i 1997 markerte også slutten på landslagskarrieren til to andre lokale spillere. Både Heidi Støre og Agnete Carlsen hadde vært med på prege toppfotballen i Norge i mange år.

Mange landslagsspillere fra Sprint-Jeløy

Sprint-Jeløy var i lang tid blant de beste kvinnefotballagene i Norge. Fra 1980 til damelaget ble avviklet ved inngangen til 1997, hadde Sprint hele ti landslagsspillere. En av spillerne, som spilte den aller første kvinnelandskampen for Norge, er i dag kjent for noe helt annet. Grete Pedersen er musikkprofessor, og internasjonalt anerkjent dirigent for Det Norske Solistkor. I 2019 utnevnte kong Harald henne til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. I 2020 har Pedersen dirigert Det Norske Solistkor; et av Europas mest anerkjente kor i 30 år.
Grete Pedersen herjet på fotballbanene sammen med blant annet Heidi Støre og Rita Fjærli, som også var landslagsspillere helt fra de første landskampene i 1980. De øvrige landslagsspillerne fra Jeløy-klubben var: Liv Strædet, Toril Hoch-Nielsen, Hege Ludvigsen, Lisbeth Bakken, Agnete Carlsen, Birthe Hegstad og Bente Nordby.

Agnete Carlsen

Det er alltid litt urettferdig å trekke fram en enkelt spiller i en gjeng av dyktige fotballspillere. Men jeg synes det er vanskelig å unngå litt ekstra fokus på Agnete Carlsen. Hun fikk hele 97 A-landskamper og var deltaker både i EM, VM og OL. Hun ble cupmester i 1988 og seriemester i 1990 og 1993 med Sprint-Jeløy og spilte for «Englene fra øya» 1987–95. I 1988 debuterte Agnete på landslaget mot Brasil. I 1991 vant hun sølv både i EM og VM, og i 1993 ble hun europamester etter at Norge slo Italia i finalen. Hun var også i troppen som vant VM i 1995, men kunne ikke spille finalen på grunn av skade. Hun reiste til Japan i 1996, og spilte for den japanske klubben Nikko. Fram til 1999 var hun med på å vinne tre seriemesterskap og ett cupmesterskap for Nikko. Under OL i Atlanta i 1996 ble Agnete Carlsen utvist i semifinalen, som Norge tapte 1–2 for USA. Men hun fikk likevel OL-medalje, da Norge slo Brasil 2–0 i bronsefinalen.

Sprint-Jeløy var pionerer

Agnete Carlsen var bare åtte år da Sprint-Jeløy kom til cupfinalen i 1979. Dette var det andre offisielle norgesmesterskapet, og Sprint tapte klart for Bondeungdomslaget (BUL). I de to neste mesterskapene ble det semi- og kvartfinale. I finalene fra 1982 til 1984 var Sprint-Jeløy tilbake i finalen, mot henholdsvis BUL (to ganger) og Asker. Det ble NM-sølv i de tre finalene. Fra 1984 fikk Sprint-Jeløy en ny opptur. I 1984 ble det bestemt at vinnerne av de tre hovedseriene (Østlandet, Vestlandet og Trøndelag) skulle møtes til en offisielt mesterskapsturnering. Sprint-Jeløy vant turneringen, og ble dermed de første norske seriemestrene. I 1985 gikk ikke serien like bra, men til gjengjeld greide Sprint-Jeløy på fjerde forsøk å vinne cupfinalen, nå igjen med Asker som motstander. Året etter ble Sprint-Jeløy det første lag til å vinne «The Double», det vil si at de vant mesterskapsturneringen, denne gangen også med Nord-Norge, og laget vant også cupen gjennom å slå Trondheims/Ørn 3–0 i finalen.