Gassen lyste opp Moss fra 1857

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

«Menn med metallspann». Det er et minne fra barndommen, da det var kalde vintre på 1950-, og litt inn på 1960-tallet.

Mennene kom fra arbeiderstrøkene rundt Værlegata, Strandgata og områdene rundt kanalen. De var ute på «ulovlig tokt» for å hente koks.

Leilighetene i Værlegata var dårlig isolert, og det måtte fyres hardt for å holde varmen innendørs. Det var kostbart å få tak i god ved. Men kokslagrene, som var plassert bak boligbrakkene ved Værlebrygga, var redningen. Utallige metallspann med koks ble fylt opp og brakt hjem til leilighetene. Koksen brant godt i vedovnene, og holdt en jevn, fin varme. Ble det lagt rikelig med koks i ovnen på kvelden, holdt varmen seg gjennom natta. Det var allment kjent at beboerne i nabolaget til Moss Gassverk hentet gratis koks for å varme opp leilighetene sine. Jeg kan aldri huske at noen ble tatt for disse «tyveriene». Men det var tydeligvis litt skambelagt. For det var vanlig å vente til litt ut på kvelden før den stille folkevandringen til kokslageret startet opp.

Koksen ble produsert ved Moss Gassverk, som et biprodukt til selve gassproduksjonen. Gassverket lå som et gedigent rundt tårn i Stengata, kort vei fra kaia til Bastøferja. I oppveksten visste vi at det kjempemessige bygget ved kanalen var et gassverk. Men vi hadde ingen peiling på hva det var godt for, eller at kokshaugene faktisk ble produsert der. Men det var heller ikke koks som var hovedproduktet. Som navnet tilsier; dette var gassproduksjon i Moss.

Gassverket startet opp i 1857, og het opprinnelig Moss Gasværk. Dette var for øvrig det eneste norske gassverk som både ble anlagt og drevet for kommunal regning. Men det hele begynte et par år tidligere, nærmere bestemt 15. februar 1855. Da behandlet Moss formannskap et forslag fra ingeniørløytnant Gedde. Han hadde gjort beregninger om både produksjon og økonomi, og ønsket at Moss kommune skulle bygge et gassverk. Det ble nedsatt en komité, og allerede 6. juni 1855 ble det lagt fram en innstilling til formannskapet fra denne komiteen. Målet var fint formulert: Gassverket skulle gjøre livet lettere og lysere for byens befolkning. Saken om nytt gassverk ble behandlet politisk flere ganger i løpet av høsten 1855, og ingeniørløytnant Gedde viste blant annet til positive resultater fra gassverket i Halden, som allerede hadde vært i drift en stund. Gassverkplanene ble godkjent i desember 1855, men det var en stor diskusjon i bystyret om det var riktig å reise gassverket i kommunal regi. Det ble etter hvert bestemt å bygge gassverket, slik ingeniørløytnant Gedde hadde foreslått. Arbeidet i Stengata ble påbegynt i mai 1856, og 9. oktober 1857 ble verket offisielt godkjent. Den 25 år gamle ingeniør Johan Christopher Arneberg ble ansatt som Moss Gasværks første bestyrer. 10. oktober var en merkedag; for da ble det observert gatebelysning i flere av byens områder, og det var gasslys i Germania Hotell og ved flere av byens brennerier.

Gasslykter ble satt opp i gatene, og Moss ble med ett en lysere by. I boka Moss Lysverkers historie står det: «Kaffekjeler og middagsmat putret nå over gassblussene i befolkningens boliger, og gasslyktene lyste opp for alle som skulle beferdes i mørket».

Det er ingen tvil om at bygging av gassverk i Moss hadde stor betydning for både næringsliv og innbyggere i byen. Etter hvert ble Moss Glasværk den største avtakeren av gass.

I 1866 ble Carl Ludvig Stabell ansatt som bestyrer av gassverket. Han kom fra Flekkefjord, og var også en ung mann på 26 år da han fikk denne betydningsfulle stillingen. Han bodde i en leilighet på tomta til gassverket. En del år senere ble Stabell stadsingeniør i Moss. Ved inngangen til 1890-årene var Carl Ludvig Stabell sterkt engasjert i arbeidet med å modernisere gassverket. Den første store utvidelsen kom i 1891, da det ble bygd en ny og langt større gassbeholder. Dette var på den samme tid som elektrisitet begynte å bli brukt som ny energikilde i Norge. Spørsmålet om gassverkets framtid måtte derfor veies opp mot bygging av et elektrisitetsverk.

Dette førte til en opprivende strid, der det var sterke krefter som mente at gassverket burde selges til private interessenter, og at Moss burde bygge et kommunalt elektrisitetsverk. Stadsingeniør Carl Ludvig Stabell var sentral i disse diskusjonene, men også han vaklet. I en tidlig periode argumenterte han sterkt for elverk og salg av gassverket. Men senere la han fram en innstilling i Moss formannskap 2. juni 1902, der han skrev: «Elektrisitet til lys er fire til seks ganger dyrere enn gass, og til gatebelysning ubetinget underlegen gass i enhver henseende». Politikerne sørget for å gjøre flere utsettelser av et endelig vedtak i saken om gassverk kontra elverk, og i avisen Moss Tilskuer ble disse årene omtalt som «forvirringens år».

Løsningen til Mossepolitikerne ble til slutt «ja, takk, begge deler». Det ble nedsatt en komité for å vurdere bygging av et elverk, samtidig som gassverket ble beholdt i kommunal regi. Fra 1. januar 1907 var Moss elektrisitetsverk i drift, med ti ansatte. Moss by fikk konsesjon på elektrisitetsforsyninger til Rygge og Jeløy, og svært mange gikk raskt over fra gass til elektrisitet. Den siste gategasslykten i Moss ble slukket i 1918. Da ble den erstattet av en elektrisk lampe. I 1923 ble Moss Gassverk og Moss Elektrisitetsverk slått sammen til Moss kommunale lys- og kraftverker; som senere fikk navnet Moss Lysverker.

Under annen verdenskrig leverte Gassverket utmerket koks til oppvarming fra to store kullaster fra England i 1939. Verket fylte 100 år i 1956, og driftsåret 1956/57 ble det siste året med overskudd. Gassverket ble nedlagt i 1963 og deretter revet. Gassproduksjonen i Moss varte i 107 år.

Verdens første gassverk ble bygget i London i 1813 av Gas Light and Coke Company of London. I Norge var Christiania Gasværk det første. Det sto klart i 1848.

Kilder:

Moss byleksikon
Moss Lysverkers historie
Wikipedia