Denne optimismen er borte i det israelske samfunnet. Det klassiske øyeblikket fra signeringen med Yitzhak Rabin, Yasir Arafat, Shimon Peres og Bill Clinton. Fra «The Oslo Diaries».

– Vi har glemt optimismen

Det blir stadig vanskeligere å være regjeringskritisk filmskaper i Israel, sier Mor Loushy og Daniel Sivan. Ekteparet bak dokumentaren «The Oslo Diaries» tar for seg de hemmelige forhandlingene bak Oslo-avtalen.

Kultur

 

PARK CITY (Dagsavisen): – Terskelen for å kalle noen «forræder» er blitt mye lavere hjemme, mener den israelske regissøren Mor Loushy, da Dagsavisen møter henne og ektemannen Daniel Sivan under Sundance filmfestival. Paret er der for å promotere sin nye dokumentar «The Oslo Diaries», som de vet kommer til å sette sinnene i kok i hjemlandet.

– I Israel er alle filmer som tar for seg politikk kontroversielle på et eller annet vis. Det er ikke til å unngå, og det er bra. Hvis folk krangler etter de har sett filmen, betyr det at vi har gjort jobben vår, sier Loushy.

«The Oslo Diaries» er likevel mer et optimistisk innlegg i Midtøsten-debatten, enn en ren brannfakkel. Duoen ønsket å lage den første filmen om hvordan fredssamtaler virkelig foregår.

– Da vi oppdaget at forhandlerne hadde skrevet svært personlige dagbøker om det som skjedde i Oslo, ble historien med ett så mye mer menneskelig, forteller Sivan.

Filmskaperne begravde seg deretter i gammelt arkivmateriale og fikk intervjuavtaler med flere av dem som var involvert i de topphemmelige samtalene som foregikk i hovedstaden tidlig på 90-tallet.

– Arbeidet med filmen ga meg en helt ny innsikt i fredsprosessen og hvorfor den skar seg. Når jeg begynte å forstå hva som skjedde, ble det lettere å takle dagens situasjon og tanken på framtida. Jeg ble overbevist om at fred er mulig. Løsninger finnes. Det handler bare om tid og hvor mye blod som må flyte før det endelig blir nok, og folk bestemmer seg for å kompromisse og dermed gjøre situasjonen levelig for alle, sier Loushy.

Ingen historietime

Det er gått 25 år siden den første Oslo-avtalen ble undertegnet i Washington, men for filmskaperne er «The Oslo Diaries» langt fra noen historietime. De to bor i hjertet av Tel Aviv sammen med barna sine, og har utsikt til Rabin Square hvor daværende statsminister Yitzhak Rabin ble myrdet for tolv år siden. Lenger ned i gaten ligger kjøpesenteret Dizengoff, hvor en bombe gikk av i 1996 og drepte 13 israelere. Utenfor går bussene som Loushy ikke fikk lov til å ta til skolen, fordi selvmordsbombere gikk ombord med jevne mellomrom.

– Og kun en kjøretur unna dette ligger de okkuperte områdene hvor palestinere lever under umenneskelige forhold. Dette er virkelighetene vår, og selv om enkelte innbyggere velger å ignorere situasjonen, kommer det alltid et angrep, en knivstikking eller en fæl historie på nyhetene som minner om at vi bor i en krigssone. Så for oss som filmskapere er dette en trist, men viktig jobb. Vi kan ikke bare sitte på cafe i Tel Aviv og nyte sola, vi er nødt til å være bevisste på det som skjer rundt oss, sier Sivan, som tror at israelere vil ha godt av dette tilbakeblikket.

– Det er så mye vi har glemt eller fortrengt. Da vi så klipp av Arafat og Rabin som lo sammen, gikk det opp for meg at ingen husker det. Vi har glemt optimismen. Ingen ser tilbake på årene med Oslo-forhandlingene som en periode med håp, vi har i stedet overbevist oss selv om at det var en voldelig tid preget av tungsinn. Men det var håp også. Så for meg ble arbeidet med dokumentaren en vond påminnelse om alt vi har mistet, men vi tror at vi kan komme tilbake dit vi var, sier Sivan.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Regev og Foxtrot

Det israelske ekteparet har vært i bransjen i nærmere ti år, og vunnet flere priser. Loushy har hele tida laget film som kretser rundt Israels historie og politikk. Hennes forrige dokumentar «Censored Voices» kom i 2015. Den ga et innblikk i hvordan de israelske soldatene som ble hyllet som helter etter seksdagerskrigen i 1967, egentlig opplevde de grusomhetene som utspilte seg. Hun mener at spørsmålet om ytringsfrihet begynte å bli veldig betent i Israel da filmen kom ut.

– Vi fikk blant annet kommentarer fra folk i regjeringen om at dokumentaren vår var farlig, men jeg tror likevel det er mye verre i dag. Jeg opplever at regissører begynner å sensurere seg selv når de lager film. Det er en skummel utvikling, sier hun.

Imponerte ikke

Både Loushy og Sivan mener debatten om sensur og hva som bør vises på israelske kinoer har tilspisset seg de siste fire-fem årene. De legger mye av skylden på Miri Regev, Israels nye konservative kulturminister som har gått hardt ut mot regjeringskritiske filmer. Hun har blant annet tatt sterkt avstand fra Israels Oscar-bidrag «Foxtrot», som ministeren kaller «løgner utkledd som kunst» ifølge den israelske avisen Haaretz. Spillefilmen skildrer blant annet hvordan den israelske hæren dysset ned en skyteepisode hvor fire unge arabere ble drept. Dramaet vant juryprisen under filmfestivalen i Venezia, men det imponerte ikke Regev, som mente at «det er avskyelig at israelske kunstnere heller bensin på bålet og bidrar til skepsisen den oppvoksende generasjonen har mot den mest moralske hæren i verden.» Regev har for øvrig ikke har sett filmen.

– Vi har en kulturminister som tror at jobben hennes er å beskytte befolkningen mot alt som ikke støtter regjeringens agenda. Fjerning av offentlig støtte er en metode for å få til dette. Det er ikke bare farlig, men også en fornærmelse mot den israelske befolkningen. Våre landsmenn trenger ikke beskyttelse mot stemmer med andre synspunkter, slår Sivan fast.