Usensurert i naturen

Filmregissør Ole Giæver skildrer en mann som gir seg hen til tanker fra det banale til det eksistensielle, mens han befinner seg alene til fjells. Ikke selvbiografisk fra regissøren, selv om han også kjenner et slektskap til bølgen av bekjennende, selvbiografiske forfattere som Karl Ove Knausgård og Thomas Espedal.

- Jeg har lest begge, men det dreier seg ikke om direkte påvirkning, det forsøker jeg å unngå når jeg skal skape noe selv, sier Giæver til Dagsavisen.

Han oppgir Hanne Ørstavik og Carl Frode Tiller som andre norske forfattere som skildrer karakterers indre liv på en måte som er i slekt med hans egen tilnærming i «Mot naturen».

- Jeg kan kjenne meg igjen i det at man kommer på innsiden av seg selv når man ferdes alene i naturen, men det som skildres i filmen er ikke selvopplevde tanker og situasjoner. Jeg ville unngå det selvbiografiske blant annet fordi jeg tror det ville ha gitt meg en slags selvsensur å lage film om meg selv, sier regissøren som debuterte med filmen «Fjellet».

Mannsportrett

Filmen har allerede fått internasjonal oppmerksomhet etter visninger under filmfestivalen i Toronto, med gode kritikker i bransjebladene, selv om det også har vært påpekt at det ikke er selvsagt at et såpass minimalistisk prosjekt skulle lykkes.

- Akkurat der opplever jeg at de internasjonale anmelderne beskriver noe som oppleves som positivt ved filmen, det at den kan benytte en enkel ramme til å skildre en indre reise, sier regissøren.

Filmens Martin forlater sin lille kjernefamilie for en helg for å gi seg naturen i vold, samtidig som han også stikker av fra sosiale situasjoner han ikke er helt komfortabel med. Giæver insisterer på at det er ikke nødvendigvis er et moderne mannsportrett han har vært opptatt av.

- Så langt har jeg fått minst like mye kommentarer fra kvinner etter visningene, og det tar jeg som et tegn på at jeg har funnet fram til noe mer universelt, sier han.

- Mange opplever å være fremmedgjort i ulik grad. Da kan naturen være et sted der man kan være mer til stede i seg selv. Men så er også naturen et sted hvor tankene er helt usensurerte, og da dukker noe av det du vanligvis er skamfull over opp i ditt indre liv.

Forpliktelser

- Din hovedperson rømmer også fra familielivets forpliktelser?

- Her er vi definitivt ved et av de punktene som ikke er selvbiografiske, for meg er familielivet en stor berikelse. Samtidig er det selvsagt et veiskille i livet når man får barn. Du er ansvarlig for flere enn deg selv, du har et ansvar for at ungene dine får en så god barndom som mulig. Man kan føle seg utilstrekkelig i møte med disse forpliktelsene.

Giæver spiller selv hovedrollen som Martin i filmen, mens kona Sigrid spilles av Giævers egen kone Marte Magnusdotter Solem, og også barna er parets egne.

- Mens jeg skrev, ble det naturlig å spille ut scenene og monologen underveis. Jeg hadde forventet motstand fra mine samarbeidspartnere mot at jeg skulle spille rollen selv, men de var entusiastiske, og det ga meg energi til å gå videre med å forme hovedrollen for meg selv som skuespiller, forteller Giæver.

Regissørens egeninnsats strekker seg også til at hans bare rumpe, mens han løper i skogen, er en del av filmen salgsplakat.

- Vi hadde et titalls alternativer for plakaten, men det bildet pekte seg ut. Den åpenbare grunnen er jo at det er en «eyecatcher», men bildet har mer ved seg. Det er noe ironisk og humoristisk over det, samtidig som man også merker alvoret i tilstanden til hovedpersonen, sier Ole Giæver, samtidig som han innrømmer at det føles litt underlig når hans daglige sykkelrute beveger seg forbi meterhøye boards av hans egen rumpe.

Selv om også Giævers forrige film «Fjellet» foregikk i naturen, så utelukker han ikke mer urbane prosjekter i framtida.

- Jeg er opptatt av våre sosiale roller, og vil gjerne utforske temaet i mange ulike miljøer. Selv kombinerer jeg det å være mye ute i naturen med å være en urban person, sier regissøren.

kultur@dagsavisen.no