Tv

Anmeldelse av «Kastanjemannen»: København er deilig skummel igjen

Har du savnet «Forbrytelsen»? Da er dette serien for deg, en krim akkurat så guffen, stemningsfull og stilsikker som klassisk nordic noir skal være.

Politiet finner en kastanjemann der en kvinne er drept i «Kastanjemannen», som vet å bruke kastanjenøttenes plass i dansk kultur for hva de er verdt.

5

«TV-drama»

«Kastanjemannen»

Netflix

En drapsetterforsker som føler veldig på at hun ikke strekker til som mor får en krevende og grotesk drapssak i hendene, og hun har en ny og ikke spesielt imøtekommende kollega med seg i arbeidet. Hun har en krevende sjef som er mest opptatt av at politiet ikke skal tape ansikt, og det er mørkt og hustrig høst i København. En politiker gjør seg klar til høstens første sesjon og regjeringsmøte, etter lang tids fravær fra jobben. Mange er preget av egne omstendigheter. noen mer tragiske enn andre.

Drapsetterforsker Naia Thulin blir motvillig engasjert i en ny sak, når hun har søkt seg over i jobb som skal gi henne mer tid med datteren hjemme. Etter hvert tar jobben overhånd.

Rammen rundt denne danske krimserien er så klassisk nordic noir, at man nesten forventer at en viss etterforsker Sarah Lund i sin høyhalsa strikkegenser skal dukke opp rundt neste hjørne. At serien ikke føles som en ren gjenbruk av «Forbrytelsen»-formelen, har med drapsintrigen og en overbevisende og effektiv guffen stemning å gjøre.

«Kastanjemannen» er også den nye miniserien fra Søren Sveistrup, serieskaperen bak nettopp «Forbrytelsen» og dermed en av opphavsmennene til hele nordic noir-sjangeren. Her har han laget TV av sin egen bestselgende krimromandebut, og sørget for en historie som er litt skumlere og dystrere enn den gamle internasjonale hit-serien hans. Serien prøver heller ikke å skjule at den befinner seg i et velkjent krim-landskap, enten det er i København, i regjeringslokaler eller danske skoger handlingen tar oss med til. Det er noe spesielt med høsten i Danmark, selv om det skjer grusomme ting i mørklagte, regnvåte bygater, får man lyst til å dra dit likevel og oppleve dansk hygge med fyr i peisen og noe godt i glasset.

De plagede etterforskerne Thulin og Hess får flere drap å løse i «Kastanjemannen».

At det er en Netflix-serie som byr på klassisk og veldesignet nordic noir-krim som dette er også et tegn på de nye tidene i TV-dramabransjen, all den tid denne serien kommer fra en strømmetjeneste samtidig som dramaavdelingen i Danmarks Radio – kringkasteren som ga oss nordic noir, men siden har gått andre veier i fornyelsens navn – ifølge danske medier er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. En global strømmegigant tar så visst mer enn gjerne over stafettpinnen.

«Kastanjemannen» følger altså etterforskeren Naia Thulin (Danica Curcic), som akkurat har søkt ny politijobb med fast kontortid for å få mer tid til datteren, når en kvinne blir funnet drept på en lekeplass, fastlenket og med en hånd kuttet av. Med seg har hun den uengasjerte og upopulære nye kollegaen Mark Hess (Mikkel Boe Følsgaard), som gir klart uttrykk for at denne jobben hans bare er mellomstasjon før neste stilling i europeisk politi. Begge har sine grunner til å se litt bleke og dratte ut. Ettersom Naia Thulin er en erfaren politi er hun ikke den som aksepterer dårlig oppførsel fra en kollega uten å si fra, så verken kjemi eller samarbeidet mellom de to er spesielt god. Men ut fra erfaring antar begge to umiddelbart at det er kjæresten som har tatt livet av kvinnen, en alenemor til en gutt. Det som får dem til å stusse er en liten kastanjemann-figur som blir funnet på åstedet.

På høsten lager danske barn gjerne kastanjemenn - og synger en egen sang til ære for kastanjemannen. En sang som bidrar til å styrke den gufne stemningen som preger denne krimmen.


Ettersom kastanjer hører den danske høsten til, som noe å spise eller en tradisjonsrik barnelek, reagerer ikke politiet før en figur sender saken i en helt uventet retning – til regjeringslokalene i København. Dette får avdelingssjefen til etterforskerne til å steile, for han er typen som ikke ønsker å plage politikerne – blant annet en barneminister som har vært mye i mediene- mer enn nødvendig. Å bli motarbeidet av ledelsen stopper ikke Thulin – eller Hess som etter hvert blir engasjert – i jobbe videre med den makabre saken. Det fører til dramatiske situasjoner for politifolkene, som har det med å gå alene ned i skumle, mørke kjellere og andre steder hvor det er fryktelig dumt å oppsøke alene uten å vente på forsterkninger i en serie som dette. At de gjør det likevel, gang på gang, forsterker den uhyggelige stemningen all den tid det skapes en forventning om at nå kommer noe dramatisk til å skje.


Drapsetterforsker Thulin har det med å begi seg inn på mørke steder, noe som er med på å øke spenningen i serien.

Det er dette som får «Kastanjemannen» til å fungere, at kjente ingredienser og fortellergrep fra nordic noir-krim og spenningsdrama brukes så ubeskjedent åpenbart, riktig og presist at de fungerer etter hensikten. Dette er lekkert regissert, dialog og skuespillet sitter og dramaturgien – vel – etter boka. Det males tykt på med krimsjangerens uhyggeskapende virkemidler, som når et barnekor en mørk kveld synger den tydeligvis vanlige barnesangen til ære for kastanjemannen. Har du med kastanjer, synger småbarna, så du vet at nå kommer snart kan noe riktig så grufullt komme til å skje. At politiet sliter i veldig lang tid med å finne en gjerningsperson, og alltid er et skritt bak, gjør også sitt at krimintrigen holder mål.

Premiere onsdag 29. september. Anmeldelsen er basert på seriens seks episoder.