TV-anmeldelse «Only Murders in the Building»: Steve Martin er morsom igjen!

5

TV-DRAMA

«Only Murders in the Building»

Disney+ Star

Det skal visst gå tiår mellom hver gang Steve Martin lager noe virkelig morsomt. Det er fortsatt vanskelig, om det i det hele tatt er mulig, å tilgi ham for de to Pink Panter-filmene han skrev manus til og hadde hovedrollen på 2000-tallet. Med denne nye Disney-serien gjør han det (nesten) godt igjen, og laget en briljant og overbevisende forestilling om tre true crime-entusiaster som får et mord å løse og en grunn til å bevege seg ut blant folk igjen.

Denne trioen er Charles, fallert skuespiller, Oliver, mislykka teaterregissør og unge Mabel, naboer som knapt er på hils i samme bygning på Manhattan, en diger bygård med egen resepsjonist og store leiligheter for bemidlede, men et gammelt bygg hvor man aldri unngår lyder og lukter fra naboen. Charles lever fortsatt på sin ene TV-suksess fra 1990-tallet, politiserien «Brazzos». Han bor aleine, slik omtrent alle tilsynelatende gjør i denne bygården, og unngår helst å dele heis med folk. Høyt på nei-lista hans er Oliver, spilt av Steve Martins gamle kompis og kompanjong Martin Short.

[ På jakt etter bra drama? Sjekk våre strømmelister over gode serier ]

– Hva var det den serien din het igjen, spør Oliver når han skal presentere Charles for Mabel – «Bozos»?

Martin og Short har laget mye komedie sammen, og paret har så mye komisk timing og god kjemi at samspillet og den konstante småmobbingen dem imellom flyter helt naturlig. Det går aldri lenge mellom stikkene dem imellom.

De to er veldig morsomme, og med Selena Gomez som med- og motspiller har de en ny partner på laget som tilfører ny energi og brodd. Mabel har ingen problemer med å sette sære gamle gubber på plass med en skarp replikk, og by på nødvendig korreks når de to lurer på hvordan man i all verden gir kvinner komplimenter i våre dager. Og selv om Selena Gomez er noe sånt som to generasjoner yngre enn kollegaene, står hun fram med autoritet og utstrålinga til gamle dagers Hollywood-divaer.

Når en av beboerne i bygården blir funnet død, oppdager de tre altså sin felles lidenskap for en true crime-podkast, og bestemmer seg snart for å avfeie politiets vurdering av dødsfallet som selvmord. Ikke bare vil de etterforske saken selv, de skal lage sin egen podkast om saken også.

– Herregud, hvilken jævla podkast er dere hekta på da, sier en oppgitt politietterforsker til trioen som har begynt å snuse. De tre nye vennene begynner å etterforske likevel. Snart blir det åpenbart at de trenger dette også, at det skjer noe i tilværelsen deres.

[ Høsten byr på TV-dramatiserte bøker ]

At de lever som de gjør har sine årsaker, blir vi fortalt etter hvert, og spesielt har Oliver god grunn til han griper etter dette nye som dukker opp med begge hendene. Martin Short – en altfor lite påaktet skuespiller – gjør eksentrikeren til et morsomt virrehue og troverdig menneske. Han er også showbiz-satire i egen person, med så skrudde musikal-katastrofer bak seg at man gjerne skulle hørt mer om dem.

Charles oppdager derimot at han fortsatt kan flørte, heiet fram av de to andre, og Mabel begynner å gå i fortida.

Her er det dessuten et mordmysterium i bunn også, og historien byr på så mye le av og bli nysgjerrig på at man helst bare vil ha en episode til med en gang. Her dukker plutselig Snurre Sprett og Elmer Midd fram, samt Hardyguttene, en flørtete basunist, Tina Fey som berømt podkaster. Sting er med også – i rollen som Sting, noe som åpner for mye betimelig The Police-relatert innhold. «Only Murders» er en farse, her er det både slapstick, morsomme onelinere og type crazy humorinnslag, men komedien unngår det hysteriske og oppskrudde. Serien tjener veldig på at den unngår komediens fallgruve – å prøve å spøke bort alvoret, men våger å skildre menneskelighet i stedet. Det bidrar bare til å øke sjarmen.

«Sting? Er det han som er med i U2», spør Mabel, «er det han som skrev Diggin’ in the Dirt?». Det er så man virkelig føle Charles og Olivers oppgitthet over dagen unges totale uvitenhet, og den smertelige innsikten over at her er det den yngre generasjon som kødder med de (oss) eldre. Serien er på ti episoder, og på den tida får karakterer og de mange trådene i historien tid til å utvikle og utfolde seg. Dette er så bra at man håper det kommer en oppfølger, samtidig som man aner at den umulig kan bli like bra.

Premiere tirsdag 31. august. Anmeldelsen er basert på fem av ti episoder.

[ Følg nyhetsbildet i Dagsavisen ]