4
«Arab Blues» («UN Divan à Tunis»)
Regi: Manele Labidi
Frankrike/Tunisia – 2020
Regidebutanten Manele Labidi tar for seg omveltningene i hjemlandet Tunisia etter revolusjonen i 2011, da diktatoren Zine El Abidine Ben Ali endelig ble styrtet. Dette kunne lett ha blitt tungt stoff skildret med sosialrealistisk gravalvor, så det føles som en glad overraskelse at «Arab Blues» faktisk er en høvelig bred komedie.
Det hjelper dessuten på stemningen at hovedrollen spilles at den konstant severdige, iranske karakterskuespilleren Golshifteh Farahani, som er internasjonalt kjent fra blant annet Ridley Scotts «Body of Lies» (2008), Jim Jarmuschs «Paterson» (2016) og Joachim Rønning/Espen Sandbergs «Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales» (2017). Hun er Selma Derwich, som forlot Tunisia som tiåring, og studerte psykoterapi i Frankrike.
Les også: TV-anmeldelse «Brave New World»: En designet dystopi
Nå har Selma stengt psykologkontoret i Paris og flyttet tilbake til fødebyen Tunis. Planen er å starte en praksis med samtaleterapi i den gamle leiligheten til foreldrene. Den alkoholiserte onkelen Mourad (Moncef Ajengui) og tante Amel (Ramla Ayari) kan styre seg veldig, og har slett ikke troen på at Tunis er klar for psykoterapi.
Men samfunnet er i rask forandring, og mange av innbyggerne trenger å snakke ut om tingene. Snart står folk i kø rundt nabolaget for å få terapi, la gå at noen stakkarslige menn først tror at Salma selger sex. Hvorfor skulle hun ellers invitere vilt fremmede menn hjem for å ligge på sofaen?
Det fargerike utvalget av klienter inkluderer den jålete frisøren Baya (Feryel Chammari), som spontant kaster opp hver gang hun tenker på moren sin. En mann som satt fengslet under diktaturet har blitt så paranoid at han er overbevist om at han blir konstant overvåket, mens en kvinne prøver å få bukt med en voksen sønn som har abnorm morsbinding.
En mengde dramaserier å strømme seg bort i her: De beste seriene på Netflix
Den lokale imamen Fares (Jamel Sassi) sliter med depresjoner etter at kona forlot ham, og får ikke aksept av de andre religiøse lederne fordi han mangler skjegg. Mens den overspente bakeren Raouf (Hichem Yacoubi) er hjemsøkt av erotiske drømmer om muslimske diktatorer, og føler seg mest komfortabel i kvinneklær.
Alle disse figurene er tegnet med bred pensel og folkelig humor, men ingen av dem er bredere enn sistnevnte. En stereotypisk tøysehomse som hører hjemme i en buskiskomedie fra syttitallet, og i sterk grad ville ha kvalifisert som «problematisk» i henhold til våre vestlige målestokker.
Men vi kan jo være sjenerøse, og bare anse denne rollefiguren som et symbol på at den tunisiske tidsånden sakte forandrer seg. Hey, babyskritt. Mellom alle disse karikaturene er Golshifteh Farahani en naturalistisk klippe som Selma, og uten henne ville neppe «Arab Blues» fungert i nærheten like bra.
En kjederøykende bunt med undertrykte frustrasjoner og skuffelser, som sannelig kunne ha trengt litt samtaleterapi selv. Og som får sjansen til å blåse ut litt damp under et magisk-realistisk møte med en mann som minner mistenkelig om Sigmund Freud. For Salma har det tunisiske samfunnet definitivt ikke forandret seg fort nok.
Les en klassiker i sommer: Homer for vår tid
Mange stusser på at Salma ikke har funnet seg en ektemann, og er skeptiske over at hun ikke vil stifte familie. Et møte med politimannen Naim (Majd Mastoura, fra prisvinneren «Min arabiske vår») truer med å forvandle «Arab Blues» til en romantisk komedie.
Isteden viser han seg å være en plagsom paragrafrytter som akter å stenge praksisen til Salma, med mindre hun oppdriver en lisens fra Helseministeriet. Det kaster Salma inn i et frustrerende Kafka-rebusløp i et skakkjørt statsbyråkrati, personifisert av en skravlete funksjonær som er mer opptatt av å selge pikant undertøy fra kontorskuffen enn å gjøre jobben sin.
Regissør/medmanusforfatter Manele Labidi skildrer den tunisiske folkesjellen med stor affeksjon og mye varme, uten å legge skjul på at den såkalte sjasminrevolusjonen skapte store omveltninger som ikke alle takler like bra. Den eldre generasjonen er personifisert av Salmas demente bestefar, som er ute av stand til å skjønne at diktaturet er over og fortsatt klamrer seg til et fotografi av sin elskede leder.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Demokratiets fremtidshåp legges i fanget på Salmas rampete niese Olfa (Aicha Ben Miled), en frilynt tenåring som har null interesse av religion og ikler seg hijab utelukkende for å dekke et mislykket forsøk på å farge håret sitt som Rihanna. Noen elementer i «Arab Blues» er trolig mest moro for dem med lokal tilknytning, men dette er jevnt over en underholdende gladfilm drevet av fremtidsoptimisme, som velger å tro på det beste i mennesker. Sånt kan vi jo trenge nå!