Tunglett tegneserie om sorg

TEGNESERIE

Steffen Kverneland

«En frivilig død»

No Comprendo Press

Steffen Kverneland har en av Norges mest kjente, hvasse seriestreker, ikke minst etter hans suksess om Edvard Munch i særegen stil.

Faren til Steffen Kverneland var sjømann, tegner og oppfinner av blant annet treningsapparater. Hans far igjen var krigsseiler, og vi blir kjent med dem gjennom Steffens egne tegnede minner, brev, spor og familiefotoer. Far Kverneland ville at Steffen og broren skulle nå myndighetsalder, før han tok sitt eget liv. I 1981 gjorde han det. Vi følger tidslinjer både bakover og framover, før og etter selvmordet. Selve selvmordet fant sted i en hangar ved farens kontor, og bildene av bygningen står som monument på sidene, over det store skiftet. Over mørket.

Saken fortsetter under bildet.

Nennsomt og intenst

I beretning er den unge Steffens reaksjoner rundt farens selvmord nært, ærlig, liketil fortalt. Men den tilbakeskuende, den godt voksne, utforskende sønnen vi møter i rutene, som også viser fram biter av researchen og jobben ved tegnebordet, blir like bevegende i denne tegneserieboka. Mediets ganske forskjellige virkemidler brukes både nennsomt og intenst, med koblinger i skygge, strek og farge som gjør hopp i tid og assosiasjonsrekker og små anekdoter både lette og naturlige. Humoren er varm, litt rå og full av kjærlighet og føles ikke som brudd mot de tyngre sekvensene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Uansett om du baler med arven etter familietragedier, eller lidelser som har blitt mer kjent siden demonene red Steffens far, trengs det avklaring for å leve med det tunge. Det tegnes og oppvises innsikt for det, særlig tydelig i de nevnte metagrepene her. Denne tegneserien er for eksempel skapt på et tegnebrett arvet etter den døde faren: Bordet blir en sterk, håndfast, alltid tilstede representant for sorgen. Like under tegnerens hender, bokstavelig talt, i hverdagen, finnes rekvisitten for å vise fram jobben han gjør for å leve i avklaring. Jeg er sikker på at fler enn meg kan kjenne i gjen kjærlighet mellom generasjoner slik den uttrykkes av foreldre i engasjement for arbeid, for det instrumentelle, for hyttebygging og for å etterlate noe håndfast. Jeg synes Steffen Kverneland viser fram sin egen bearbeidelse av en tragedie nennsomt, særdeles forståelig og med en stemme full av empati for seg selv – og det føles universelt. (Og forresten, jeg husker sjøl at noen i min egen familie hadde en av de vegghengte romaskinene som Odd Kverneland fant opp. Tingene hans er igjen etter ham.)

Presise dråper av vann og farge

Og så er det altså helt nydelig tegnet og vannmalt. Jeg har et mjukt sted for intens, våt akvarellteknikk. Er den ikke presis nok, eller brukt med for mye klisjéer knytta til, er den ikke særlig virkningsfull. Men her, i Kvernelands hånd er det så presist lagt, med utflytingas overbevisende effekt på meg. Som når han først viser oss kontoret og hangaren der det skjedde, nøkternt, i normaltilstand, dagslys og farger. Så snur vi sida, og du ser den i gråvær, nedlagt, forfallen. I møkkete grått og vann som sprenger seg ut. Livet på sitt mørkeste har skjedd her, og det siger videre over historiens sider slik fargen og vannet siver ut fra penseltippen.

Effektfullt også når egne minner gnis ut – bildene er gnidde. Faren forsvinner inn i noe som Steffen forstår mer av nå, som voksen – øynene hans er tegnede blanke, små rundinger.

Les også: Når de døde vågner

Er det ikke problematisk at tegner Kverneland utleverer høyst personlige detaljer om sine nærmeste? De tre andre utover forfatteren dette angikk mest, er alle døde nå. Jeg synes ikke det er et problem. Jeg stoler på de valgene han tar, også på vegne av sine døde familiemedlemmer. Jeg får er en sterk følelse av å være med på noe viktig.

Saken fortsetter under bildet.

Steffen Kverneland tegner sin egen familie både før og etter, lenge etter, faren tok sitt eget liv. En vakker bok som du bør lese, og bruke, om du kan, i ditt eget liv, mener anmelderen. Illustrasjon fra tegneserien av Steffen Kverneland.

For: slik lyder Steffen Kvernelands egne observasjoner av seg selv, med en stille, nøyaktig kraft som slår meg i bakken; «Sorg er merkelig. Noen ganger kan jeg få en ekkel følelse av at jeg spiller eller poserer mens jeg sørger. Selv når jeg er alene.» Jeg går stegene med ham og bygger aksept for flokete følelser. Jeg kommer til å huske, og remikse videre i tankene mine, en setning han har om hvor mange lag det hele ligger i, når han følger opp og beskriver skammens funksjon; «Sorgen forurenses av forfengeligheten.»

«En frivillig død» er en vakker, innsiktsfull tegneserie som du bør lese, og bruke, for alt den er verdt.