Stort og mørkt fra The Cure på Øya

5

KONSERT

The Cure

Øyafestivalen

Inntrykk fra Øya dag 1: Se bildene fra den første Øya-dagen

En videovegg av flammer lyste rødt i Øya-natta mens Robert Smith lukket øynene og sang "I used to feel the fire", full av glød og energi etter to timer på scenen, mot slutten av det ordinære settet. The Cure var det første store navnet ut på hovedscenen under årets Øya, og sikkert ett av enkeltnavnene som trakk flest billettkjøpere til festivalens første dag. Det er vanskelig å tro at noen ble skuffet.

The Cure er et sånn band som kom fra 80-tallet (OK, slutten av 70-tallet,da) men som ikke føles som et 80-tallsband, de har liksom vært der hele tiden, uavhengig av trender, med hits som etterhvert fremstår som udødelige istedenfor tidstypiske -  "Just Like Heaven", "In Between Days" "Friday I'm In Love" - og de kom som mørke perler på en snor alle sammen.

Les også: Disse artistene bør du se på Øya 2019

Det var heltemottakelse og en reell følelse av begivenhet da hovedpersonen Robert Smith kom på scenen, og så ut som han kom rett ut av den brå regnskuren som hadde overrasket mange. I kjent stil med sekkeaktig svart skjorte, øyenskygge og leppestift litt tilfeldig påsmørt, som en elskelig gammel goth-tante. Det er noe av den britiske eksentrikeren over Robert Smith, i sitt femte tiår som scenepersonlighet, men han trenger ikke lenger kjempe for å bli tatt alvorlig. Musikken til The Cure står støtt for seg selv.

Mangeårig bassist Simon Gallup var tilbake etter et kort sykefravær, og hans enkle, gjenkjennelige, presise basslinjer er en så viktig del av fundamentet for The Cure, fra første tone av kveldens første sang, "Plainsong".

Robert Smith og Simon Gallup på scenen under Øyafestivalen onsdag

The Cure reiser rundt med et temmelig fast festivalsett, og hadde fått utvidet tid av Øyafestivalen, slik at de startet 20.45, mot ellers 21.30 for hovednavnene på scenen. Sist de spilte i Oslo, 2016 i Spektrum, spilte de tre timer, som noen mente kan bli litt mye. På Øya var settet litt mer konsentrert, godt balansert mellom hits og albumspor. Ingenting fra etter årtusenskiftet, selv om The Cure har gitt ut bra nok plater etter det også. Mye er konsentrert rundt albumhøydepunktet «Disintegration», 30 år gammelt, men materiale som føles evig snarere enn datidig. «Fascination Street» derfra er jo en sånn låt man kan høre og høre, igjen og igjen, og en låt som The Cure tilsynelatende gjerne bare kunne spille og spille, på den drønnende ruvende basslinjen som bare går og går, med en merkbar spilleglede på Øya-scenen.

Les også: The Cure på Roskilde - Mektig og massiv moro

Selv om det ikke var store avvik fra det faste settet, var det en tydelig og nesten paradoksal glede i bandet over å fremføre disse låtene, som ofte kretser rundt ensomhet, weltschmerz, utenforskap. Robert Smith synger sangene med en intensitet som føles oppriktig, men ofte også kontret av et campy blunk og en ironisk snert. Det er et band med en til dels turbulent historie, men nå er det tydelig at de liker å være The Cure, at Robert Smith liker sin rolle som goth-rockens evig forvokste tenåring.

Etter de første to timene kom det halvtimes lange ekstranummer-settet, med så mange sterke hitlåter at det nesten er latterlig: «Why Can’t I Be You», «Lullaby», «Close to Me» - gledeseksplosjonen fra publikum til «Friday I’m In Love» var et av disse varmende Øya-øyeblikkene som man vil huske. Under disse låtene slapp Robert Smith seg mer løs og romsterte rundt på scenen som en slags Tim Burton-versjon av en entertainer. Helt tilslutt kom «Boys Don’t Cry» som en passende slutt på en svært tilfredsstillende konsert.

Men selv om det alltid kommer naboklager fra Tøyen: Er det lov å spørre om The Cure fikk spille høyt nok? Lyden i Tøyenparken kunne bli litt veik, særlig i de delene av settet med monumentalt-melankolske låter som «Pictures of You», og vinddrag tok fort musikken på avveie. Det var ikke alltid eller overalt i Tøyenparken at The Cure klarte å overdøve norske festivalers evige plage, skravlingen. Uansett hvor jeg prøvde å stå for å bare høre på musikken, var det prating og skråling og skåling. Det er jo litt rart at folk går på The Cure for å ha det gøy?