Kultur

Disse artistene bør du se på Øya

Øya feier 20 år med en artistrekke som burde imponere noen hver. Fra legender som The Cure til norske kometer som Sigrid og Girl in Red, her er 25 artister du bør unne deg under årets festival.

Dagsavisen anmelder

FREDAG

Erlend Ropstad
Erlend Ropstad fikk fortjent full pott av Dagsavisens anmelder Geir Rakvaag for sitt siste album «Brenn siste brevet», der også flere låter enn tittelkuttet viser at «Få klarer å få fortellinger om den store kjærligheten til å skinne sterkere. Få kan få sanger til å høres mer ut som de står om liv eller død», som det het. Kan bli en tidlig vekker på Øya-fredagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Øya 2016

Erlend Ropstad siste gang han var på Øya. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Den rette Ropstad

Yves Tumor
En produsent og artist som siterer Throbbing Gristle som sin store inspirasjonskilde vil lokke fram publikummere man ellers sjelden ser i festvalsammenheng, men amerikanske Sean Bowie – Yves Tumor – bygger symmetriske fornektelser og eksperimentelle, svartladde og rytmisk eksplisitte elektroniske lydbilder som vil forme landskap som Tøyen aldri har sett maken til.

Girl In Red
Det er lenge siden vi har stått foran et stortalent som Marie Ulven, forkledd som Girl In Red. Horten-artisten har med «I Wanna Be Your Girlfriend» satt ord på det som ofte forblir usagt, og sammen med drivende melodisk poprock, en stemme osende av personlighet og en gitarteft utenom det vanlige har gitt henne Urørt-pris, stort stipend og stort oppslag i New York Times.

Christine and the Queens
Franske Héloïse Letissier, eller bare Chris i tråd med det smekre og smart fengende andrealbumet «Chris», fikk toppkarakterer fra sommerens Roskilde-opptreden, og har kommet langt siden sin forrige svært gode Øya-besøk. Treffer tidsånden og leker med kjønnsrollene, det mannlige blikket, transseksualietet og arven etter Madonna og Prince.

Les også: Dette er årets beste plater

Razika
Det blir helt sikkert en av Øyas morsomste konserter, men også den mest vemodige. Bergenskvartetten Razika tar farvel som band i byen de kaller sitt «kjære Oslo/Du ser så bra ut men er ingenting for oss». Denne kvelden er Razika og Oslo så sant som det kan få blitt, og for mange vil det helt sikkert gjøre litt vondt i hjertet.

Les intervju med Marie Amdam: Farvel, kjære Oslo

Artikkelen fortsetter under bildet. 

###

Robyn er klar for Øya. Foto: Hejn Shin

Robyn
Svenske Robyn har en status både i hjemlandet og internasjonalt som formelig lukter legendestatus. Hun er blitt et ikon og et forbilde for en hel generasjon, og skaper krystallvakker, electronicapotent discopop som bygger opp under et sterkt personlig uttrykk. Robin Miriam Carlsson som hun heter har vært borte lenge, i kulissene, i bakgrunnen og gjemt bak masker. Nå er hun tilbake i det som ryktes å være toppform.

Les også: Robyn er her igjen – fra fortvilelse til forelskelse

LØRDAG

Hellbillies
Det meldes om et vær Øya-lørdagen som kan bli både «ruskut og tungt og grått», men dette har vi ventet på lenge. Hellbillies bringer små bruddstykker fra et lite stykke Norge på en festival som noen ganger overopphetes av «papaguta ifrå by'n». Ikke for det, dette bandet kan kunsten å skape den episke lyden av liv på leting langt utover Åls grenser. Men hvordan de skal få plass til alle låtene og gitarharvene på de femti tilmålte minuttene i Amfiet er mer enn vi kan fatte og begripe.

Selma French Bolstad

Å kalle Selma French Bolstad folkemusiker er å innskrenke bevegelsesrommet hun faktisk benytter seg av. Felespilleren og vokalisten står sentralt i bandet Morgonrode, mens hun skaper uforlignelige, skjøre og nydelige popmelodier med folkpreg i bandet Måsava. Henne i sofaen på Øyafestivalens bibliotek kan være akkurat den behandligen hodet ditt trenger en lørdag ettermiddag.

Les også: Morgonrode: Folkemusikkens iboende råskap

Slowthai
Tyron Kaymone Frampton er blitt puttet i samme Grime-bak som Skepta og Stormzy, men slår seg lett inn i sidebåsene med sin direkte politiske rap hvor dubstep, punk og andre beslektede uttrykksformer faller like hyppig som utfallene mot britisk høyreside. 24-åringen fra Northampton er sannsynligvis den artisten på årets Øya som har størst fart mot stjernene.

Les også: Grime, lyden av det unge England

Stefflon Don
Født i Birmingham og oppvokst i Rotterdam og London, men like fullt fra sin helt egen planet. Du har knapt sett maken til Stephanie Victoria Allens personlige, utfallsrike og sterke budskap rundt seksualitet, egenverdi og selvhevdelse, det hele med et glimt i øyet, store porsjoner selvironi og en blanding av grime, rap, pop og dansbare tilnærminger til sine jamaicanske røtter. Forvent det uventede.

Stefflon Don, her fra Roskilde. Foto: Mode Steinkjer

Pom Poko

De har vært rundt oss en stund, men først i år kom debutalbumet som befestet dem som et band å regne med i den utvidete rocksonen, med Ragnhild Fangel Jamtveit som naturlig frontfigur og et musikalsk grensesnitt utover den frittflytende punkpopen som tangerer impulsene fra bandmedlemmenes bakgrunn på jazzlinja i Trondheim.

Les også: Elektriske og eksentriske Pom Poko

Motorpsycho med venner
Motorpsycho med venner er en spesialsydd konsert med Trondheimstrioen der de møter kunstneren Håkon Gullvåg i en tolkning av hans malerier som blant annet har prydet bandets to siste album, «The Tower» og «The Crucible». Opprinnelig et bestillingsverk til Olavsfestdagene i hjembyen, bestående av tittellåtene fra de to nevnte utgivelsene og et nytt langstrakt verk. Bandet er for anledningen forsterket med felespilleren Ola Kvernberg, saksofonist (m.m.) Lars Horntveth og videokunstneren Boya Bøckman.

Les også: Motorpsycho som bestilt til Øyafestivalen

Les også: Motorpsycho: «The Crucible» oser av musikalsk kraft

Karpe Diem i Oslo Spektrum

Karpe i kjent stil. Foto: Mode Steinkjer

Karpe

Montebello-turneen var en maktdemonstrasjon, men tro om ikke den mindre skalerte turneen etter «SAS PLUS/SAS PUSSY»-EPen er like imponerende, i hvert fall målt etter hvordan det var å stå ringside til konsertene som like gjerne kunne blitt kalt Rumble in Rockefeller, med tilsvarende innovative sceneløsninger andre steder. En ting bør derfor være sikkert, det blir ingen vanlig konsert når Norges kanskje mest populære duo avslutter årets Øyafestival.

Les også: Konsert: Ingen putter Karpe i et hjørne

Karpe på Rockefeller – se bildene fra konserten

Dette var våre anbefalinger onsdag og torsdag:

ONSDAG

Silvana Imam

###

Silvana Imam roper ut. Foto: Mode Steinkjer

Silvana Imam, en av Nordens fremste politiske og personlige rappere har besøkt Øyafestivalen før. Og hun er generelt blitt noe nær en «norgesvenn» de siste årene. Årsaken er opplagt når man ser henne på scenen, som et musikalsk overflødighetshorn og en spydspiss for mangfold og diversitet som er unik. Hun er ekte «svensk kulturarv» som hun sier om seg selv i dokumentarfilmen «Väck mig när ni vaknat», og det er helt naturlig at hun åpner Øya.

Les Dagsavisens portrett med Silvana Imam: Imam-revolusjonen

Les om den første Øyafestivalen: Øyafestivalen 99: «En rockefestival med stort potensial»

Brenn

Denne duoen med venner er blitt noe av en redaksjonsfavoritt etter at vi så dme på Bylarm og skrev følgende: «Brenn er så tøffe som går an, med ungdommelig arroganse og godt humør. De banner i kjerka, både bokstavelig talt, og ved å stå fram med uhemmet gitarpop så sent som i 2019». Kveldens største overraskelse, konkluderte vi for et halvt år siden. Nå skal de fyre opp Øya.

Les også: Ungdommens råskap 2.0

Les også: Øya i år: Fortsatt størst og best

Orville Peck
Roy Orbison med «twang». Øya har tradisjon for å hente countryartister fra sjangerens ytterkanter, slik de gjorde med Colter Wall. Orville Peck leker ikke bare med sjangerens slemme fettere, med sine masker, bøyelige mørkemannsstemme og lumre anonymitet er han også nærmere en David Lynch-film enn Nashville, og vil garantert bli en snakkis på årets festival.

Les også: Mannen med masken går i land på Øya

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fay Wildhagen - Roskilde 2015. FOTO: MODE STEINKJER *** Local Caption *** Fay Wildhagen - Roskilde 2015. FOTO: MODE STEINKJER

Fay Wildhagen. Foto: Mode Steinkjer

Fay Wildhagen
En virtuos på gitaren og et fyrverkeri på scenen. Fay Wildhagen er verdt å se uansett forhold, og med sin nye plate tar de steget nærmere rocken enn rufsepopen, uten at det på noe vis får stemmen og det sterke nærværet av tekstdrevet låtinstinkt til å falme.

Les også: Festivalkrise? Hvilken krise?

James Blake
Blake er tung, mørk og innadvendt på en svært så utadvendt måte, og tar urban-sjangeren til de innerste sirklene ved hjelp av personlige tekster og en finsmakers gane for de smarte vendingene. Dessverre har han neppe med seg samarbeidspartnere som Rosalía eller Kendrick Lamar til Øya, men vi tipper han greiser seg helt fint uten.

Les også: James Blake: Lyset i Blakes mørke

Marja Mortensson
En av Norges fineste artister finner vi i randsonen, både i Øya-sammenheng og i folks musikalske bevissthet. Sørsamiske Marja Mortensson sto for en av fjorårets fineste album med Spellemann-vinneren «Mojhtestasse», mens hun dette året allerede har gitt oss mesterlig «Klarvær» med kvintetten Moenje. Forvent en innovativ, original og mektig musikalsk tilnærming til den sørsamiske joiken.

Les også: Moenje: Eventyrlig fra grensetraktene

The Cure

Artikkelen fortsetter under bildet.

Singer of The Cure Robert Smith performs on the main stage, during the 44th edition of the Paleo Festival, in Nyon, Switzerland, Thursday, July 25, 2019. The Paleo is a open-air music festival in the western part of Switzerland that takes place from 23rd to 28th July. (Martial Trezzini/Keystone via AP)

Robert Smith er vissnok i toppform i front for The Cure. Foto: AP/NTB Scanpix

Legendene The Cure har de siste årene hatt et noe variert liverykte, men rapportene fra tidligere i sommer tilsier at Robert Smith & Co er i svært så god form. De ønsket etter sigende selv å spille på Øya, og selv om det ikke er fredag vil det bli både kjærlighet og bitter sødme selv å en onsdag. De feirer 40 år som band med å gå gjennom en av den mørke og dekadente popens mest imponerende kataloger.

Les også: The Cure: Mektig og massiv moro

Les også: Øya i 20 år – suksess etter tung start

TORSDAG

Penelope Isles
Har du savnet skakk, sjarmerende og til dels mørk indiepop med skurr, så er dette Brighton-bandet sentrert rundt søsknene Lily og Jack Wolter et fint stoppested. De har hørt på sin andel av såkalte «shoegazer»-band, men har en energisk og intrikat tilnærming til et godt låtmateriale som gjør dem annerledes og fascinerende.

Farao
Kari Jahnsen eller Farao som hun kaller seg og sitt musikalske prosjekt debuterte i 2015 og utga i fjor albumet «Pure-O» som består av en eklektisk blanding elektropop der Jahnsens stemme og rytmiske finurlighet skaper varme tepper av varm og suggererende pop som oser av melodiøse avstikkere.

Les også: Farao tar verden først, så Norge

Sigrid
Sigrid Raabe trenger knapt presenteres. Det er lett å konstatere at hun kommer tilbake til Øya som en superstjerne som både har «vibe» og beina på jorda, og nettopp den jordnære storheten og det smittende konsertengasjementet gjør at hun tilsynelatende ubesværet kan overvinne enhver forsamling, enten de teller titusener som på Glastonbury eller «hjemme» på Øya.

Les også: Stor suksess for Sigrid på Kongsberg

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Nao under Piknik i Parken i 2018. Foto: Mode Steinkjer

Nao
Noen fikk kanskje med seg Naos røyk- og elektronikatilsatte soul på Piknik i Parken i fjor, og nå kommer Neo Jessica Joshua, den store lille stemmen fra Øst-London, til Øya for å spre sin dansbare og fengende fusjonsmusikk som selvsagt oppvarming til en av sjangerens aller største profiler, Erykah Badu.

Erykah Badu
Neo-soulens eksentriske førstedame må tåle stemplet som både ikon og legende når hun inntar Øya som en representant for en annen tid og forrige generasjon. Samtidig er det få som har inspirert dagens soul- og hip hop-elite i like stor grad som artisten som debuterte med det musikalske nyordet «Baduizm» og hodeplagg verden ikke har sett maken til siden Grace Jones.

Les også: Angel Olsen: – Det er definitivt et «break up»-album

Ricochets
Roicochets fra Fredrikstad representerer selve begynnelsen for Øyafestivalen. Det er 20 år siden de ble den første store overraskelsen på festivalen som i år jubilerer med å plassere dem på festivalens nest største scene. Med karismatiske Trond Andreassen i spissen som en av Norges definitive smertevokalister har de med mer eller mindre friville avbrudd dyrket desperasjonen og svartsynet som livet kan føre med seg til tidvis perfeksjon. Nå er de gjenforent tilbake, 20 år eldre de også.

Les også: Kokk og musiker i samme sjel