Ser seg aldri tilbake

- Vi er rockere i vår nest beste alder, sier Henning Kvitnes.

Før han får utdypet dette kommer det karakteristisk kjapt fra Petter Baarli:

- Den beste alderen kommer snart.

Samme holdning

Henning Kvitnes dukket først opp i haldengruppa Young Lords i 1979. En av de fremste i den nye bølgen i Norge. Baarlis Backstreet Girls begynte å gjøre seg gjeldende fem år senere. Det er forbausende hvor like de to er på de tidligste bildene, med korrekt rockeholdning og gitaren klar til bruk.

- Det var viktig å skille seg ut da, og være en kontrast til resten av det som hadde vært norsk rock, forklarer Kvitnes.

- Alt var takket være pønken. Den fikk det i gang, sier Baarli.

Siden har de gått forskjellige veier musikalsk, men holdningene til omgivelsene er de samme.

- Vi er like gærne begge to. Men jeg er gær’n på en litt roligere måte, sier Henning Kvitnes.

Bedre enn å jobbe

Petter Baarli forteller om førte gangen han så Henning Kvitnes, med bandet Saturday Cowboys på Chateau Neuf, en stor konsert med Stavangerensemblet og Veslefrikk. Han var stor fan av «Big Burden». Den mest kjente sangen til Young Lords, om å være ferdig med skolen og ikke vite hva en skal ta seg til i framtida. Slik har begge hatt det. I og med at begge har fortsatt å synge og spille har de også fortsatt med å være unge i gammel forstand. I motgang og medgang. Hvor kommer stayerevnen fra?

- Vi må aldri begynne å si «husker du ...», sier Baarli.

- For meg handler det om det jeg sier i «Sangen jeg aldri skrev». Jeg mangler evnen til å mimre, mener Kvitnes.

Begge forteller om den vedvarende gleden med å stå opp, ta en kaffe og en røyk, og begynne på dagens første sanger.

- Jeg har ikke hatt en jobb siden 1980, sier Baarli.

- Ikke jeg heller. Jo, dette er en jobb, men jeg oppfatter det ikke sånn.

- Vi kan ta en øl i denne jobben, sier Baarli.

- Det kan man absolutt, sier Kvitnes erfarent.

Han sluttet helt med sånt for 20 år siden.

- Jeg hadde ikke noe valg. Det vil si, det hadde jeg, men ... det var et enkelt valg. Det gikk an å opprettholde kreativiteten likevel.

Blir forfattere

Henning Kvitnes kommer nå med plata «Jada, vi elsker», som han sier skal bli hans aller siste. Baarli gir ut «You Petter B. Goode», som slett ikke blir hans siste. Et nytt album med Backstreet Girls skal være klart senere i vår, og et nytt soloalbum kommer til høsten, siden han ikke fikk plass til alle låtene sine på den nye plata.

- Jeg har lyst til å skrive mer enn bare musikk, og ha det mer gøy. Komme ut av hamsterhjulet. Det sies at det er sagmuggen som får oss tilbake i manesjen, men den sagmuggen begynner å lukte piss, mener Kvitnes.

- Jeg vil samarbeide med andre, ikke bare være soloartist, forklarer han, og vil i første omgang lage sanger til en «byopera» i forbindelse med Haldens 350-årsjubileum neste år. Han skal også skrive en roman.

- Ei bok «om mange ting». Den handler ikke om å være sanger eller spille i band. Men den inneholder noen av alle de historiene jeg har hørt gjennom alle årene på veien. Det er alltid best å skrive om det en har greie på.

Petter Baarli har også skrevet bok. Det vil si, mange små turnébøker som skal samles i en større bok som kommer på Aschehoug neste år. Supplert med Baarlis beste triks for håpefulle gitarister. Han har også hatt en egen maleriutstilling i år.

De tøffeste

Både Petter Baarli og Henning Kvitnes har hatt sine nedturer i møter med musikkbransjen, men det ser ikke ut til å plage dem.

- De som hadde planer for oss er ikke med lenger. Men Henning og jeg sitter her.

- Mange i bransjen har kommet og gått. Men det er vi som har råvarene, sier Kvitnes, og legger til: - Vi har lurt oss selv noen ganger også. Det er mye selvbedrag i musikkbransjen. Musikk handler om å selge drømmer og illusjoner, og så våkner du en dag og oppdager at du har glemt de harde fakta.

Selv om drømmene om store karrierer i utlandet er borte, er ikke selvbildet såret. Selv om det har kostet å være musiker i lille Norge.

- Det er vi som er de tøffeste. I USA og England har de forferdelig mange steder å spille. Vi har 12. Vi har fortsatt ikke roadier i Backstreet Girls.

- Jeg husker de første turneene, da vi fikk beskjed om at konserten var det første av de fire settene på en kveld. Vi drev nybrottsarbeid, forteller Kvitnes.

- Det er noe helt annet enn å være Bruce Springsteen, med 120 personlig assistenter. Musikk handler ikke om å være kjendis. Men om gleden av å spille. Øyeblikkene da alt stemmer.

- Og de naturlig endorfinene, som er det beste i livet. Det handler ikke om å være superstjerne, men om musikken, samtykker Baarli.

Hva er rock?

Neste år skal Petter Baarli gjøre enda en runde som gitarist i «Verdiløse menn» på Nationaltheatret. Da han ble bedt om å gå til teatret, mente de andre i bandet hans at det ville ødelegge ryktet.

- Ingen må si noe sånt til meg. For da gjør jeg det, sier han.

- Rock er å gjøre hva faen du har lyst til, sier Kvitnes.

Baarli: - Ikke å tatovere seg.

Kvitnes: - Nei, err’u gæren. Da er du tilbake til uniformeringen.

Dette utløser en liten debatt om hva som er rock.

Baarli: - Bon Scott er rock. Og Louis Armstrong også.

Kvitnes: - Du må være en fri speller. Som Frank Sinatra.

Baarli: - Nei, han var slesk.

Kvitnes: - Men Sven Ingvars, de var rock.

Baarli: - Vi var i Malung på en dansebandfest, det var et band som spilte «I Wanna Be Sedated» av The Ramones. I dansebandtakt.

Rockens rene natur blir ikke helt avklart.

Jenter og sånn

Petter Baarli forteller at han satset på rocken etter å ha hørt «Down The Dustpipe» med Status Quo, og fikk se ei naken dame på en strand i Danmark.

- Da sluttet jeg med fotball. Det ble for seriøst. Og så kom broderen med ei plate med AC/DC, pekte på Angus Young og sa: «gitaristen er bare 16 år. Det der kan ikke du gjøre». Ingen må si sånt til meg. Da må jeg gjøre det.

- Jeg spilte fotball jeg også. Så brakk jeg beinet da jeg var 13, og begynte å spille gitar. Jeg var opptatt av ei jente som begynte på gitarkurs. Da skulle jeg det også, sier Kvitnes.

Så begynner vi å snakke om å lære engelsk gjennom å lese musikkaviser. Og entusiasmen for å kjøpe plater, som mange vil kjenne seg igjen i. Henning Kvitnes forteller om da han reiste til Göteborg, nesten bare for å kjøpe ei plate med Wreckless Eric. Baarli har nylig funnet en gammel LP med The Cheaters på et lokalt antikvariat til 50 kroner, komplett med 12-tommers singel. Da kan Kvitnes fortelle at The Cheaters’ sanger Mick Brophy produserte hans album «Open Roads» i 1982. Og albumet til Ghost Riders, med gitaristen Stein Ramberg, som var innom både Young Lords og Backstreet Girls. Norsk rock er en liten verden.

- Jeg gleder meg til resten. Selv om dette er den siste plata. En dør lukker seg, og nye dører åpner seg, sier Henning Kvitnes.

- Nå gleder jeg meg bare til å komme på øving, sier Petter Baarli, før han haster videre med gitaren på ryggen.

geir.rakvaag@dagsavisen.no