5
OPERA
«Eugen Onegin»
Av: P. I. Tsjaikovskij
Libretto: A. Pusjkin
Musikalsk ledelse: Lothar Koenigs
Regi: Christof Loy
Scenografi: Raimund Orfeo Voigt
Med Randi Stene, Audun Iversen, Svetlana Aksenova, Bogdan Volkov, Tone Kummervold, Randi Stene, Hanna Schwarz m.fl.
Den Norske Operas orkester og kor
Den norske Opera og Ballett
Regissør Christof Loy sier i programmet til operaen Eugen Onegin at han ville lage et kammerspill, inspirert av hvordan regissøren Stanislavskij, den intime teaterrealismens far, skal ha satt opp Eugen Onegin sitt eget hjem på 1920-tallet. Det er en tiltalende idé, og den smale korridoren helt foran på scenen der alt utspiller seg, skaper en slags dramatisk konsentrasjon. Men det er trangt, så trangt at jeg lurer på om løsningen kan ha flere begrunnelser enn verkets framføringshistorie.
Les også: «Chess» går av med seieren til slutt
Korridoren produserer mye formålsløs, følelsesladet gåing fra side til side langs et enkelt spisestuemøblement. Bevegelsen forsterkes av innsatt koreografi som er elegant, men samtidig mer konvensjonell enn dramaet egentlig tilsier. Etter to timer er variasjonen mellom at sangere og dansere hopper opp på skjenken til venstre, bordet eller skjenken til høyre når dramaet skrur seg til, litt uttømt. Når bøndene i landsbyen velter inn fra hagen gjennom den ene døren som finnes, myldrer de så tett at jeg får assosiasjoner til underdimensjonerte trikkeholdeplasser på Jernbanetorget i rushtiden. Operakoret løser situasjonen godt, men i korscenene er det lite kammerspill igjen.
Les også: Best på teaterscenen nå
På en underlig måte, som er fin hvis den er tilsiktet, speiler det veldig frontale i Raimund Voigts scenerom også en egenskap i Tsjaikovskijs musikk, der melodier og forgrunner ofte må bære forløpet. Akkompagnementer legger seg under melodiene heller enn bak og rundt dem, og orkesteret blir i liten grad brukt og utforsket som rom. Dirigent Lothar Koenigs og musikerne former disse linjene med varme og fylde, og scenografien lager tett kontakt mellom scene og orkestergrav. Også solistene tar både rom og Tsjaikovskij på strak arm. I samspillet mellom Audun Iversens Onegin og Svetalana Aksenovas Tatjana er det masse energi musikalsk og psykologisk, og begge spiller ut indre dynamikk i karakterene sine på en overbevisende måte som den statiske, hvite bakveggen faktisk løfter fram.
Les også: Varmer opp med sang før rollen som operasjef
Regissør Loy har delt operaen i to på et annet sted enn det vanligvis er pause, og han lar Tatjana og Onegin eie hver sin del. Grepet fungerer godt og tydeliggjør den usynkrone kjærligheten mellom de to som motoren i verket, selv om de mange teppefallene før pause ble mekaniske klipp når scenerommet bak nesten ikke forandret seg.
Forholdet mellom Bogdan Volkovs Lenskij og Tone Kummervolds Olga skal også gå på trynet, så ettertrykkelig at Lenskij ikke vil leve lenger. På premieren var det for meg vanskeligere å se hvor Lenskijs desperate kjærlighet til Olga kommer fra, selv om Volkov synger det med ord. Både dramatisk og musikalsk er det krevende å spille på linje. Rundt Kummervold oppstår det normalt mye kammermusikk, og begge solister er sterke vokalt, så potensiale for mer karakterutvikling burde være der. Den erfarne tyske mezzoen Hanna Schwarz gir ammen Filipjevna en langsom, presis og nesten skummel tilstedeværelse – fra denne figuren kjøper jeg alle prøvende skritt.
Les også: Hun blir ny operasjef
Andre solister blir mer anonyme. Men det handler primært om hva de har å jobbe med fra komponistens side, og kanskje litt om i overkant strømlinjeformede kostymer og scenografi som bare Onegin og Tatjana får lov til å rote litt til. Selv om det sikkert er umulig å koordinere, skulle jeg ønske at en kapasitet som Randi Stene hadde fått si hallo til publikum i en rolle med større spenn enn rollen som Larina. For det at Stene er pekt ut som ny operasjef, med kombinasjonen hun har av lang internasjonal solisterfaring og erfaring som operaleder i Norge utenfor hovedstaden, er et veldig spennende valg.
Regiens idé om kammerspill er interessant, men ikke gjennomført nok til å bære gjennom tre timer. Det er de musikalske tolkningene og samspillet mellom de to hovedkarakterene som gjør denne oppsetningen.
Samproduksjon mellom DNO&B og Liceu Opera Barcelona.