Scene

Det tar nøyaktig tre timer, åtte minutter og 38 sekunder å fortelle vår tids viktigste historie

Teaterforestillingen «03:08:38 Tilstander av unntak» er en helt unik forestilling om de dramatiske timene, minuttene og sekundene som endret Norge for all ettertid. Nå vises den igjen på Vega Scene i Oslo.

Dagsavisen anmelder

6

TEATER

«03:08:38 Tilstander av unntak»

Av Tore Vagn Lid

Scenografi: Øystein Nesheim/Tore Vagn Lid

Kamera: Anders Elsrud Hultgreen

Medvirkende sangere, musikere, kunstnere, se Transiteateret

Transiteatret-Bergen/Det Vestnorske Teateret

Vega Scene i Oslo

Tre timer, åtte minutter og 38 sekunder. Så lang tid tok det fra bomben gikk av i regjeringskvartalet til terroristen ble tatt på Utøya. I Tore Vagn Lids kunststykke av en teaterforestilling følges hendelsene minutt for minutt, sekund for sekund, men uten en eneste skuespiller på scenen og uten noen form for tradisjonell dramatisering av angrepet og omstendighetene rundt slik vi har sett flere eksempler på i det siste, blant annet gjennom to spillefilmer og nylig en vellykket dramaserie på NRK. Over tre timer 22. juli-teater i sanntid høres uttværende ut, men faktum er at «03:08:38 Tilstander av unntak» kanskje vil stå igjen som den mest sentrale kunstneriske bearbeidelsen over 22. juli-dagen og dens hendelsesforløp. Ikke over årsaksmønstre, konsekvenser, navngitte personer eller byråkrati, men de faktiske hendelsene.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du se på teaterscenen i høst

Regissør og konseptansvarlig Tore Vagn Lid har valgt den dokumentariske framstillingen som inngangsvinkel, ut fra en kunstnerisk ambisjon som er like skyhøy som kvaliteten på resultatet i seg selv. «Tilstander av unntak» er også blitt forestillingen for den som vegrer seg for å se en film om Utøya eller ikke orker en avisforside med bilde av terroristen. Det er ikke dette stykkets fokuspunkt, heller ikke menneskene rundt. Dette handler om det kollektive i skyggen av en manns ondskap, og slik gjenfortelles disse timene og minuttene ved hjelp av enkle men svært virkningsfulle virkemidler.

Tegninger, små modeller av papir og papp som lages foran øynene på deg, lysdioder som tennes en etter en i like intervaller, lommelykter som blir til lys i tunneler, musikk og sang som frambringer minner og det hele filmet der og da og overført til store skjermer i rommet der vi sitter. Det blir som en miniatyrverden som blåses opp på storskjermen. Alvoret og tyngden i tragedien som bokstavelig talt tar form blir ikke svekket, men reaksjonen overlates til den enkelte.

Les også: Teatersamarbeid trigget av 22. juli

Hvor lang tid brukte MS «Thorbjørn» på overfarten fra Utøya til fastlandet? En liten papirbåt opplyst av en lommelykt og et rastløst kamera trekkes sakte over et speil. Det tar lang tid. Så skulle våpenarsenalet losses om bord. Det tok ni minutter, og tegnerne i stykket illustrerer der og da de enkelte våpnene på bakgrunn av den kaldt oppsatte lista med hva han brakte med seg. Publikum kan gå rundt og titte, og kjøpe seg noe i baren. Under våpenlossingen serveres vi suppe. Vår tids fortellinger er som fortidens eventyr, de gjør størst inntrykk når rammen er løs og man kan tenke selv, uten at sannheten blir til løgn av den grunn. Det ligger i tittelen.

Les også: «Utøya 22. juli»: Til ungdommen

Stykket som har hus hos Transiteatret-Bergen ble første gang framført i en enklere form under festspillene i Harstad i fjor, og da strømmet til såkalte lytteposter rundt om i landet. Også forstillingene på Vega Scene strømmes, noe Vagn Lid forteller i sin introduksjon før stykket begynner. Da har vi kommet inn i en sal med fire «publikumstribuner», et suppekjøkken og i midten to lange bord i vinkler, som på et roterom for fysikkeksperimenter med et kaos det skal vise seg å være en orden i. Gjennom flere år har Vagn Lid og et team bestående av tegnere, kunstnere, lys- og lyddesignere, musikere og videooperatører møysommelig samlet inn fakta, tidstabeller, radiosendinger fra inn og utland og satt det hele sammen til et dokumentarisk kunstverk med teatret som fundament. Vi skal ikke røpe for mye av det visuelle, fordi de små overraskelsene og det du hviler blikket på bør føles nytt og overrumplende, men når bomben sprenger, uten en lid, starter en tegner sitt møysommelige arbeid som skal vare i de neste timene. En annen tegner opp terroristens bil på et papir, klipper den ut og bretter den sammen. Det er den som så blir flyttet bortover bordet mens lysene tennes for å markere at minuttene går. Og i dette ikke minst lydopptak fra norske og etter hvert utenlandske radio- og TV-sendinger.

Les også: Anmeldelse «22. juli»: En vond opplevelse

Vagn Lid dyrker kontrastene, og hvordan det denne dagen raknet en uskyld. Han skaper kunst gjennom det dokumentariske, men er på ingen måte objektiv. Det er i unntakstilstanden at han borer etter de politiske grunntankene, og han finner dem i tjukke årer like under overflaten.

For eksempel er måten han bruker sendingsopptakene fra de kommersielle radiokanalene på – P4 og Radio Norge spesielt – et uhyre sterkt og smått genialt virkemiddel, med hoderystende resultat.

Det skal sies at han også lar den hodeløse og lange debatten på NRK P1 om kommunesammenslåingen i Agder-fylkene gå i bortimot sin helhet i bakgrunnen som akkompagnement til hvordan terroristen snegler seg ut av Oslo i fredagstrafikken etter å ha sprengt bomben. Men på kommersradioen fortsetter programledernes tilsynelatende kunnskapsløse helgestemningspjatt, og at «alt» denne dagen handler om ledertrøya i Tour de France. Det skjer i samme «stikk» som rapportene om skadete mennesker i Oslo Sentrum, mens spekulasjonene om hvem som kan stå bak er viltvoksende.

Les også: Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen»

Usikkerheten og kaoset denne dagen fanges perfekt opp i stykket, og paradoksalt nok er morgensendingene fra USA mer til å begripe enn norske sendinger på samme tidspunkt. Vitneskildringer om drepte mennesker kommer inn, men uviljen til å ta inn over seg dramaet er påfallende, alt mens musikkformateringen går sin gang. Det siste blir absurd når programlederne innimellom de mer og mer grufulle skildringene fra utegående reportere må forholde seg til mantraet «men først litt musikk», og så toner Postgirobygget eller Michael Jacksons «Earth» ut under de mest dramatiske nyhetene fra regjeringskvartalet, eller når de totalt malplassert spiller Coldplay senere i sendingen innimellom rapportene om skyting på Utøya. Klokken 18.09 strømmer hiten «Fix You» ut over Radio Norge-eteren på den mest dramatiske dagen og timen i nyere norsk historie. De kunne selvfølgelig ikke vite at akkurat på det tidspunktet var terroristen framme ved Pumpehuset. De nervøse stemmene mellom musikken er det som indikerer dramaets kjerne, også det som handler om hvordan nordmenn reagerte på nyhetene.

Tore Vagn Lids bruk av stykkets egen musikk er tilsvarende sterk, med nyanserte koringer og framføringer av «Til ungdommen» eller strykearrangementer (uten strykere) av Schubert. Musikken utgjør holdepunkter under de stillestående partiene av den tre timer lange forestillingen, som i den halvtimen terroristen sto parkert i et skogholt og ventet før avgang til Utøya.

Terje Isungsets eminente spill på alt fra bjeller til vann og bukkehorn er like imponerende som måten han får lyden til å vokse ut av ingenting. Øvrige sangere og musikere på scenen utgjør et topplag, det samme gjør de mer tekniske kunstnerne og tegnerne, som Numer-redaktør Fredrik Rysjedal og kunstneren Arvid Pettersen. 

Les også: Ibsenprisen til stykket "Vår ære/vår makt"

Tore Vagn Lid tar seg den tiden det tar for å gjenfortelle minnene fra en dag de fleste husker som kaotisk, men han gjør det med respekt og med utgangspunkt i det store fellesskapet. Det gir rom for refleksjon og tanker hos tilskueren på en måte de dramatiserte historiene rundt 22. juli ikke åpner opp for. Og selv om historien er kjent, er måten den fortelles på like medrivende som den er vond og rystende. At den også innimellom framstår som mektig og til og med vakker, handler ikke bare om fortellingens grep men om Tore Vagn Lids måte å elte minnene inn i en fellesforståelse for det ugjenkallelige.