Rapper forrevolusjon

– Jeg vil bli verdens beste rapper. Jeg vil være unik.

28 år gamle Silvana Imam ser meg i øynene og unnskylder ikke et øyeblikk sine skyhøye ambisjoner. Hvorfor skal hun det? På ett år har hun skutt til himmels i Sverige, med knallharde tekster og sceneopptredener som svensk presse beskriver som like intense som vekkelsesmøter. Bare mye bedre. Den hardtslående svenske rapperen snakker lavt, men har klare budskap. Hun skal bli best. Hun skal rive ned patriarkatet og heve stemmen mot rasismen. Hun vil ikke la noen slippe unna.

Til Øya

– Jeg vil ha revolusjon. Jeg vil ha likhet. Jeg vil at kvinner kan ta plass på samme måte som menn, uten hele tida å stille spørsmål om de egentlig kan og bør, sier Silvana Imam til Dagsavisen.

I Sverige tar Imam stadig større plass. Hun dukket opp, nesten plutselig, i 2014, og er nå blant Sveriges virkelig store stjerner. Som kvinne, halvt-arabisk og lesbisk har hun forandret bildet av den stereotypiske rapperen, og også av den stereotype innvandreren.

Hun har svarte, hullete bukser og fryser på Trænafestivalen, der hun holdt sin andre konsert i Norge i år. Hun har reist langt, og var ikke forberedt på den kalde julinatta i nord. Om to uker kommer hun til Øyafestivalen.

Kvinnefiendtlig pop

På scenen på Træna står hun med stor gul og svart Silvana-genser, i samme stil som den legendariske Nirvana-logoen fra 90-tallet. Hun har et tjukt sølvkjede rundt halsen, og bruker ropert mot publikum i sangen «I Min Zon»:

«Alt är en kontstuktion. Och patriarkat måste störtas. Det enda äkta vi har är våra drömmar.»

Det har gått fort oppover, siden hun ga ut debutalbumet «Rekviem» i 2013. I fjor fulgte hun opp med EP-en «När Du Ser Mig. Se Dig.» I vår slapp hun to kortfilmer. Hun jobber med nytt album, som forhåpentligvis kommer neste år.

– Hvorfor valgte du hiphop som uttrykksform?

– Jeg skrev poesi, og hørte på klassisk musikk og hiphop. Og det var rappen som passet best, det er jo også poesi. Og hiphopens underdog-stilling har alltid appellert til meg.

For mange er hiphopen kjent som en spesielt kvinnefiendtlig musikkform, der kvinner blir omtalt som noe passivt og mindreverdig. Imam kjøper ikke den framstillingen.

– Pop er kvinnefiendtlig, rock er kvinnefiendtlig. All musikk er det. Verden er jo kvinnefiendtlig! Alt som ikke defineres ut fra en hvit heterofil mann blir sett ned på. Hiphop er ikke noe verre enn noe annet. Og vi jobber med å endre det, sier Imam bestemt.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

– Er han dum i hodet?

Den norske forfatteren Karl Ove Knausgård skapte furore i nabolandet med sin kronikk i Expressen, der han går løs på det harde debattklimaet i Sverige. Man kan knapt åpne munnen uten å bli beskyldt for både det ene og det andre, mente Knausgård, som kalte sine svenske landsmenn for kykloper. Silvana Imam er ikke enig. Ikke i det minste.

– Er han dum i hodet? Folk må passe på hva de sier. At det reageres på rasistiske eller sexistiske utsagn, er et tegn på at folk har begynt å våkne. Det er en del av endringene, det er bra, sier Imam, nesten irritert.

Revolusjonen har begynt

For revolusjonen hun rapper om, som hun skal ta «fra Stockholm til Saudi», handler nettopp om dette: endringer, små og store, hver eneste dag.

– Revolusjonen må skje hver dag, det er ikke én stor ting. For å knuse patriarkatet, må vi endre strukturene, sier Silvana Imam.

Hun har havnet i klammeri med Jimmy Åkesson, lederen for det høyreekstreme partiet Sverigedemokraterna. Etter en antirasistisk aksjon for et par år siden strømmet volds- og drapstrusler inn. Tekstene hennes er unektelig politiske. Hun synger om egen oppvekst, om rasisme, sexisme og homofobi. Men hun vil ikke assosieres med politikk.

– Jeg er ikke politisk, jeg er bevisst. Jeg er progressiv. Jeg er kunstner, sier Imam.

Hun ble født i Litauen i 1986. Imam er fødenavnet hennes. Da hun var fire år, flyttet familien til Jakobsberg, en forstad til Stockholm. Mor er litauer og foreleser ved Svenska Filminstitutet, far er fra Syria og jobber med integrasjon i Sverige. Familien har alltid vært politisk. Nå er de stolte, både mor og far.

– Ja, det er de, smiler Imam.