Oscars stumme gledeshyl

Årets Oscar-utdeling ble en hyllest til filmhistorien og til de nålevende ikonene. Michel Hazanavicius‘ «The Artist» fikk de tyngste prisene, inkludert beste film, beste regi og beste skuespillerpris til Jean Dujardin. Filmen er - tro det eller ei - den andre stumfilmen i historien som vinner den gjeveste Oscarstatuetten. Den første var den aller første filmen som ble tildelt Oscar, William A. Wellmanns «The Wings» (1929). Den er gått i glemmeboken, det samme gjør nok «The Artist» så fort man går lei av å se Jean Dujardin og pelsvotten Uggie sjarmere seg gjennom en på alle vis strålende hyllest til «the golden age of silent movies».

Det som vil bli husket fra Oscar-natten 2012 er Meryl Streep og Christopher Plummer. Streep holdt tidenes mest elegante takketale, og løftet et lufttomt show som på det tidspunktet var godt inne i vargtimen norsk tid, med en Billy Crystal som rekapitulerte vitser ikke engang han selv greide å le av. Streeps koketteri var timet med en mesters klo, og når hun passer på å takke mannen først og så kolleger og venner, så er det fordi det ligger en bitter sannhet i at hun antakelig ikke kommer til å stå på Oscar-podiet igjen. I går fikk hun sin tredje Oscar gjennom karrieren, den første på 30 år. At hun i mellomtida har vært Hollywoods fremste kvinnelige skuespiller uten å klokke inn en eneste av de mange nominasjonene, sier alt om Hollywood og ingenting om henne. Slik viser Woody Allen en slags fornuft når han boikotter hele Oscar, selv når han vinner. Manusprisen gikk til «Midnight In Paris». Disse følelsene maktet Streep på kløktig vis å inkorporere i takketalen til det amerikanske filmakademiet, som stemmer fram vinnerne. Rollen som Margaret Thatcher er da også mesterrollen som viste storheten hennes, og som var umulig å sno seg rundt.

Den andre prisen som virkelig varmet i en hustrig Oscar-natt, var birolleprisen til Christopher Plummer. «Hvor har du vært hele mitt liv?» spurte 82-åringen like godt, henvendt til gullstatuetten som er bare to år eldre enn han selv. I filmen «Beginners» spiller den canadiske skuespilleren en far som kommer ut av skapet som homofil. Veteranen, som har en imponerende rolleliste bak seg, har vunnet utallige filmpriser, men Oscar-nominasjon fikk han først i forfjor, for rollen som Leo Tolstoj i «The Last Station». «Det er på tide! Jeg mener, jeg er for Guds skyld 80 år, vis nåde!» uttalte han da til canadisk radio. Men først nå klokket den inn, og igjen trakk han inn høyere makter.

- Dette har gitt meg nye krefter og jeg håper jeg kan fortsette minst ti år til. Jeg kommer til å falle død om der jeg måtte være, på scenen eller på filmsettet. Vi pensjonerer oss ikke i dette yrket, og takk Gud for det, sa Plummer etter Oscar-natten, ifølge NTB.

Octavia Spencer sto for kveldens våteste følelsesutbrudd da hun fikk Oscar for beste kvinnelige birolle i «Barnepiken». Hun mottok stående ovasjoner fra et hovedsakelig hvitt stjernesjikt med noen av de samme forlegne følelsene som da Halle Berry fikk Oscar for noen år tilbake. I den andre siden av skalaen sto iranske Asghar Farhadi fjellstøtt da han framla sin politiske og humanistiske takketale på tross av krigsraslingen som lyder fra hans del av verden. Ikke engang Israel-støttespilleren Steven Spielbergs morske ansikt stoppet hans ønske om forsoning over filmen «Nader og Simin - en separasjon». Dette viser at kunsten overvinner politisk og religiøs uenighet, og prisen ble i tillegg en stum påminnelse om at Farhadis regissørkollega Jafar Panahi fortsatt sitter i husarrest i Iran. Han er dømt av regimet for å lage film, samt idømt yrkesforbud i 20 år. I lys av det blir Sasha Baron Cohens røde løper-stunt platt. Iført diktatoruniformen fra sin neste film tømte han det han påsto var Kim Jung Ils «aske» over programleder Ryan Seacrest. Det er vanskelig å se noen dypere mening bak stuntet, annet enn å reklamere for sitt eget ego.

Norske Hallvar Witzø og kortfilmen «Tuba Atlantic» måtte gi tapt for irske «The Shore». Men Witzø har allerede vunnet en stor seier bare gjennom å være nominert. Om han vant Oscar-fæsten etterpå, slik han med trøndersk trykk påsto han skulle, betyr mindre i en bransje der Oscar-nominasjon betyr internasjonal anerkjennelse. Han tilhører en generasjon norske filmskapere med ambisjoner og talent, og som en vakker dag kan stå der igjen, i Kodak-senterets fløyelsdraperte hule og se gullet blinke fra scenen.