Proff hitparade fra 50 Cent

---

5

KONSERT

50 Cent

Oslo Spektrum

---

Det finnes rappere, det finnes lyrikere, det finnes artister. Og det finnes superstjerner. 50 Cent superstjerne? Absolutt. Han selger kanskje ikke plater som før, det gjør ingen, men den gangen folk kjøpte plater var 50 Cent i noen hektiske år verdens største rapper.

Det var en opplagt 50 Cent som i Oslo som kunne by på en dyp katalog med hit på hit. Publikum var ganske spredd aldersmessig, med en liten overvekt av 35-åringer, og deromkring, som skulle mimre til lydsporet til oppveksten. Fullt var det også. Veldig fullt. For 50 Cent kan selge billetter han.

Et hipp hop-show er ikke hva det var første gang 50 Cent besøkte Oslo i 2003. Det er ikke lenger «two turntables and a microphone». Nei da. I 2023 er det fullt band på scenen. Det er store videoskjermer. Dansere selvsagt. Koreografi, klesskift, konfetti og lasere. Og pyro. Mye pyro. Oslo Spektrum er ikke en stor arena og et svært show kan framstå litt malplassert i salen. Det er liksom for trangt. Litt som hjemme hos folk som kjøper altfor stor TV til stuen.

50 Cent har enormt mange hits og få rappere har solgt flere album enn rapperen fra Queens. Og vi fikk dem nesten alle sammen i Oslo. «What Up Gangsta», «Hate It or Love It» og «How we Do» selvsagt uten The Game, «P.I.M.P.» og Ayo Technology med kveldens største allsang. Turneen feirer debuten «Get Rich or Die Trying» fra 2003 og vi får selvsagt mange spor nettopp derfra. 50 Cent dominerte listene og popkultur i årene 2003 til 2006. Alt han tok i ble til gull. Helt til en salgsduell med en viss Kanye West.

I 2023 er 50 Cent mer kjent som nettroll og skuespiller, enn vital rapper og premissleverandør for en hel kultur. Mange år er gått siden debuten «Get Rich or Die Trying». Mye har skjedd siden da. Og det aller meste av trender og musikalske endringer i to tiår har gått 50 Cent hus forbi. 50 Cent har fått en ny runde på stjernehimmelen fordi pendelen som viser hva som er trendy har snudd. 50 Cent er på sett og vis blitt kul igjen. Akkurat som vide bukser. Skjønt det har ikke han fått med seg. At baggy jeans er tilbake. Han er liksom alltid litt bakpå. Men det er også derfor 50 Cent er den han er. Han følger ingen trender. Han er i byen for å spille klassikerne. Han vil levere et proft show. Han gjør det etter læreboka.

[ (+) «Sulis 1907»: En viktig brikke i fortellingen om det moderne Norge ]

De fleste artister øver på et show. 50 Cent planlegger et show, virker det som. Han snakker om musikken sin som content og product, mens fans og publikum er consumers. Midt oppi dette forsvinner også litt artisteri, følelser og spontanitet. Som at en låt eller et show er et regnestykke med en fasit. Ingen glipp. Ingen snubling. Alt går som smurt mellom klesskift, sceneskifte og pyro. Ja, sånn bortsett fra da den ene danseren ikke fikk lysene på drakten til å funke under «I’m the Man».

50 Cent er mer en entertainer enn stor artist som maner til de store følelsene. Ja, nesten litt keitete der han beveger seg fra scenekant til scenekant med armen vaiende opp og ned. Og den armen får kjørt seg. Det krever sitt å veive opp og ned med den ene hånda i 90 minutter. Det er låtene som stikker av med seieren her og får heldigvis spille hovedrollen. For det er lett å glemme hvordan 50 Cent dominerte hitlistene for 20 år siden. Helt til du får høre låtene igjen. «If I can’t», «Disco Inferno», «Many Men». Det er noe tidløst over dem. Klassikere vil mange hevde.

Med «In Da Club» fikk folket det de kom for og tok oss tilbake til 2003 da 50 Cent sto på terskelen til verdensherredømme. Som alle imperier knelte også 50 Cents til slutt. Men låtene hans vil for alltid være der og minne oss om den gangen da 50 Cent var verdens største.