Nye takter

Anmeldelse Nick Cave «Carnage»: Overrasker med fantastisk nytt album fra en koronatid

Nick Cave slipper et splitter nytt studioalbum helt uten forvarsel. Innspilt i skyggen av koronapandemien er «Carnage» like vakkert som det er blodig og brutalt.

Dagsavisen anmelder

6

Nick Cave & Warren Ellis

«Carnage»

Goliath

Få artister har brukt koronaisolasjonen så kreativt som Nick Cave. Torsdag slapp han et helt nytt album ut av det blå, eller kanskje skal man heller si det blodrøde. «Carnage» betyr blodbad, og denne platen handler om nettopp det. Noen forsøker å forstå hvem og hvorfor, synger han pent og pyntelig på åpningslåten «Hand of God», før han fanger oss i en bakevje og den illevarslende rytmen bokstavelig fører oss ut i den typen opprørte elver som billedlig finner mange paralleller i religion og litteratur. Der alle er overlatt til skjebnen.

Les også: Plateanmeldelse: «Idiot Prayer: Nick Cave Alone at Alexandra Palace»: Et testamente fra en koronatid

«Carnage» er innspilt sammen med hans faste våpendrager Warren Ellis, og kommer bare få måneder etter «Idiot Prayer: Nick Cave Alone at Alexandra Palace», en strømmekonsert som resulterte i både kinofilm og liveplate.

«Idiot Prayer» fulgte en musikalsk linje som handlet om gjemsel, savn og død, og var på mange vis en fortsettelse av den bearbeidelsen Nick Cave har gjennomgått de siste årene etter at sønnen døde da han falt fra en klippe. Den påfølgende åpenheten førte blant annet til hans sterkeste album i nyere tid, «Ghosteen». På «Carnage» er sangen «Shattered Ground» det nærmeste han kommer en kommentar som kan omhandle sønnen og ettertiden. Men «Carnage» er i bunn og grunn noe helt annet, et prosjekt som er blitt til under en total nedstengning av det britiske samfunnet og av verden for øvrig, et svar på den ødeleggende kraften pandemien har ikke bare på folks hverdag og livskvalitet, men også en fortelling om døden som rammer så vel fysisk som mentalt.

Det er et relativt kort album på åtte låter som oser av trass, låter som ifølge presseskrivet tok form i løpet av de første to dagene av innspillingen i en prosess Ellis beskriver som «intenst kreativ».

Les også: Nærkontakt med Nick Cave

«Carnage» som frittstående innspilling er den første som er gjort av Nick Cave og The Bad Seeds-gitarist Warren Ellis alene, og da ser vi bort fra de mange soundtrackene laget til spesifikke filmer. Uten bandet The Bad Seeds framstår «Carnage» som et koronaprosjekt som preges av praktiske avgrensinger, men dette snur de åpenbart til sin fordel. Sparsommeligheten og den rustikke intensiteten løfter låtene og gir de et nærmest intuitivt nærvær. Caves sterke stemme ligger over det hele nærmest uten pauser, med dirrende, knivende og fraseringer videreutviklet fra hans kjente crooner-leie og inn i en tilstand av alvor vi knapt har hørt fra den kanten - hans mange tragedier i livet til tross. Samtidig er det umulig å lytte til partier på «Carnage» uten å tenke at han gjennom vokalen hedrer et forbilde som David Bowie.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Omslaget på Carnage.

Tittelkuttet gir et mektig og brutalt bilde av katastrofen som ligger som et inspirerende premiss tvers gjennom hele albumet. Han står bokstavelig talt ved slakterblokken når sangen starter, og maner fram bildet av onkelen som svinger øksa over kyllingene, før han i usigelige vakre melodivendinger synger om å sitte på balkongen og lese Flannery O’Connor med en blyant i hånden og en plan i hodet, før han legger ut på landeveien. Og det er selvsagt også en kjærlighetssang med alle Caves kjennemerker og et høystemt kor som synger «It’s only love» i bakgrunnen. Han følger et par låter senere opp med albumets kanskje vakreste sang, da med pianoet som et utgangspunkt.

Les også: 30 år med David Bowie live - nå på strømming

«Albuquerque» er en by og en tilstand han har besøkt flere ganger i tekstuniverset sitt, ikke minst i «By The Time I Get To Phoenix». Nå vil han ta omveien om Amsterdam og Afrika, i en sang som løfter seg mot himmelen på en måte som ville gitt den naturlig plass på «Ghosteen». Men selvsagt kommer han seg verken til Amsterdam eller Albuquerque dette året, da ingen kommer seg noen steder på grunn av korona. Med mindre: «We wont get anywhere, Baby / Unless you take me there».

«Old Time» er en sang i «Red Right Hand»-tradisjonen, med en Alan Vega-aktig skygge i bakgrunnen. En tekstmessig bibelsk svir om synd og forlatelse og om hvordan dette er en tid hvor man enten drømmer eller dør, en sang fylt av sterke bilder, truende vesener og sluknende glorier langs motorveiene i neonlyset fra nedslitte moteller. Det er en låt som med kraft fanger undergangsfølelsen, og Warren Ellis’ strenger er som en rusten bildel som skrapes mot asfalten så gnistregnet står.

Les også: Anmeldelse Hilma Nikolaisen: «Heritage» er en stor opplevelse

«White Elephant» følger opp med kontante, fandenivoldske trusler slynget mot virkelige og imaginære fiender etter et år som ikke bare er preget av korona, men også politiske omveltninger og trusselbilder som vi knapt hadde trodd vi skulle få se. Cave ikler seg fanden selv når han synger «If you ever think of coming around here, I’ll shoot you in the fucking face», en holdning ikke ulikt det han lagde med bandet Grinderman, men som nå finner rot i virkeligheten og ikke fantasien. Men så tar låta en overraskende avstikker med et himmelsk skittent kor og melodiharmonier som på psykedelisk Beatles-manér nikker i retning gospelen og som (ikke så overraskende) ender i det himmelske kongeriket.

Avsluttende «Balcony Man» er 200 pund tung sekk av bein og blod, og han synger den til Fred Astaire. Som balkongmannen tar Cave tar på seg steppeskoene og setter seg på balkongen i morgensolen. Det er en komisk og trist sang som fanger tidsånden perfekt, og ikke minst en sang som balanserer tyngde og letthet med det som hos Cave ser ut til å være en ubotelig tro på kjærligheten.

Denne sangen avslutter den raptusen som «Carnage» framstår som. Og setningen som ender et fantastisk koronabilde av et album står igjen som et treffende ordtak fra tiden vi lever i, en aldri så liten vri over Nietzsche: «Det som ikke dreper oss, gjør oss… galere».