5
Hilma Nikolaisen
«Heritage»
Fysisk Format
Fornemmelsen av tid løper som en rød tråd gjennom Hilma Nikolaisens nye album «Heritage». I den ligger erkjennelsen av at alt man gjør er flyktig, selv det man bevarer og bærer med seg videre. Hun har markert seg som en gitarist utenom det vanlige, men også som en intuitiv vokalist og låtskriver som evner å binde sammen alt i en helhetlig visjon. På sitt nye album «Heritage» rendyrker hun denne visjonen gjennom andre innfallsvinkler og en nær akustisk lydbilde.
Nikolaisens blanding av fine popmelodier og tilløp til duvende progrock har tidligere vært dels skjult bak hennes agiterende og ruvende gitarspill opp mot massive vegger av bass og perkusjon. Nå trer nyansene i musikken hennes, i tekstene og i melodiene fram på en helt ny og annerledes måte, som om bølger over tid har skurt ned slagget og den mest umiddelbare råheten i måten hun tidligere har arrangert musikken sin på. Det nedstrippede og nesten tandre akustiske landskapet som nå trer fram, kler låtene hennes på fascinerende vis.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Foto: Julia Naglestad
Les også: Anmeldelse Eva Weel Skram: En stor stemme fester grepet
Gitaren er selvsagt et hovedinstrument, men de musikalske inspirasjonene fra det skrå sekstitallet og fra indiepopens lykkeligste harmonier er merkbare. Men om støyen er borte, ser man kanskje fortsatt skyggen av den? Hun er seg selv og gjør det aller meste selv, fra å spille på en arvet Santana-gitar, til ulike blåsere som fløyter og klarinett. For ikke å glemme perkusjon og – av alle ting – en harpeleik. Det er strenger uten omsvøp og det er lekent, plukkende og ofte med latteren bokstavelig talt klingende i bakgrunnen. Vokalen kan på overflaten virke skjør, men i likhet med noen av pophistoriens beste sangere er den sterkt pulserende og med harmoniene som ledetråd.
«Untitled (Where Are You Now)» bygger seg opp som en John Lennon-sang, som en arv fra «Mother», og er et av albumets vakreste låter sammen med «You Pt. II» og den eviggrønne åpningslåten «Maybe Today (Satan)», hvor teksten hinter om lyset i alt det uklare. I familien Nikolaisen kan nok det tolkes i så mange retninger, men uansett kan det ikke synges bort. Bildebruken fra denne finner imildertid et slags svar i det korte og nydelige mellomspillet «Time Out Interlude», der hun lukker ørene for dagens nonsens for å kunne høre seg selv puste.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Omslaget til «Heritage»
Les også: Carole Kings «Tapestry»: Klassiker i 50 år
«Time is on our side only for a minute» synger hun, og minner både oss og seg selv på at tida ikke lar seg utsette. Det er som om hun har tatt dette til seg på årets album, som er hennes tredje om man ser bort fra koronaprosjektet som resulterte i liveinnspillingen «Limbo Jives». På de to første studioalbumene «Puzzler og «Mjusic» sto hun fram som en selvstendig artist løsrevet fra ulike bandprosjekter som Serena Maneesh. Ikke dermed sagt at hun har løsrevet seg fra familien og samholdet fra Moi. På låten «Seven» er det familien som hylles, blodet som forbinder de sju som vokste opp i Moi sammen, med Hilma som den midterste av de sju. I denne låten bidrar både artistsøsknene Elvira, Ivar og Emil, og et kobbel fra neste generasjon, og sammen er de langt flere enn sju.
Les også: – Å vite at folk kjøper plata, setter den på og holder den i hendene – det gjør meg takknemlig
Den nevnte Santana-gitaren er fra 1975, en arv fra faren som strekker tida bakover, mens Nikolaisen i flere intervjuer har snakket om sorgen etter Anne Grete Preus, som etterlot hele platesamlingen sin til henne. De mange bindeleddene, både familiære, musikalske og på andre vis personlige, blir fellesnevnere i de sterke låtene med tekster som i korte trekk handler om det å være i seg selv. Et annet trekk ved «Heritage» er at låtene er korte sammenlignet med de soniske og dronende høydepunktene på hennes foregående studioalbum.
Men helt til slutt løsner det også her, og den over sju minutter lange «All In (Into The Outset)» er som en rullende stein i retning rockens mest slentrende evighetsmaskiner, det være seg Grateful Dead eller Motorpsycho. «Turn it on! / Keep it Spinning / All the Songs the World could ever sing», synger hun, som om hun akkurat her holder nøkkelen til alt bak henne og alt som ligger foran. Om det er slik, er det kun tida og Hilma Nikolaisen selv som vet.
