Nye takter

Anmeldelse Eva Weel Skram: En stor stemme fester grepet

Eva Weel Skram har lenge vært en av Norges mest distinkte popartister. Med albumet «Sleppe tak» ligger alt til rette for at hun skal bli allemannseie.

Dagsavisen anmelder

5

Eva Weel Skram

«Sleppe tak»

Heartmaker/Warner

«Det tok meg tretti år å forstå». Det er de første ordene Eva Weel Skram uttrykker på albumet «Sleppe tak», og spenner på alle måter opp nyansene hun ønsker å favne med sin nye utgivelse.

Det har gått tre år siden Weel Skram ga ut «Finne heim», der hun første gang kledde seg i en norsk språkdrakt med tekster tilpasset sin egen dialekt. Tittelen på «norskdebuten» symboliserte overgangen fra et engelsk språkunivers og den årelange duo-tilværelsen med gitarist, medkomponist og ektemann Thomas Stenersen i Eva & the Heartmaker. «Sleppe tak» i høy grad en understreking av en artist som for alvor har funnet hjem.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Eva Weel Skram: «Sleppe tak»

Les også: Plateanmeldelse Pom Poko: «Cheater»: Skjenker oss en forfriskende cocktail

Stilmessig er det fortsatt melodiøs pop som bæres oppe av en av Norges beste og klareste stemmer, med islett av visetradisjonen, men i enda større grad preget av de store episke anslagene. Både musikalsk og tekstmessig er det som om hun nå tar et sikrere grep rundt sin egen identitet som artist. Hun har lenge hatt en fast fanbase og er blitt et større navn gjennom en rekke TV-opptredener, fra «Idol» til «Hver gang vi møtes» til en rekke enkeltoppdrag. Nå er det artisten Eva Weel Skram som står fram.

«Sleppe tak» er et album som på alle vis stråler av overskudd og kunstnerisk selvsikkerhet, og hvor Skram i større grad viser veien selv. Hun kan synge om det såre og det vonde på måter uten å ty til klisjeene, og det handler kanskje om å se de store linjene og forstå hva de betyr både for seg selv og de rundt. Tittelkuttet kan derfor leses på flere måter, selv om det først og fremst handler om huske tilbake til da man selv reiv seg løs. Det dreier seg om de rollene man til enhver tid har, som barn, ung, voksen, og det å finne seg igjen på et stadium i livet da man innser at en vakker dag vil andre også «sleppe tak». Men det kan også tolkes musikalsk.

Les også: Ella Marie Hætta Isaksen: – Jeg lever med følelsene utenpå kroppen

Samarbeidet med Thomas Stenersen preger fortsatt låtene, og på tekstsiden har Weel Skram også på dette albumet hentet inn Trygve Skaug som sparringpartner på noen av titlene. Men hun går dypere tekstmessig, og lydbildet brer seg imponerende ut i det langstrakte og distinkte med Eivind Helgerød som produsent. Han har satt bumerket sitt på Emilie Nicolas’ utgivelser, samt Astrid S og Cezinando.

Her klargjør han i større grad Eva Weel Skrams prosjekt som artist gjennom mildt kontrasterende programmering av synth, tangenter og elektronika, samtidig som Eivind Buene er hentet inn som arrangør av strykerne, nydelig og kraftfullt spilt av cellist Kaja Fjellberg Pettersen fiolinist Madeleine Ossum. Om dette høres mye ut, er det likevel en finstemt klarhet i det hele som gjør at hvert element hever helheten med distinkt klang. Og gjennomgående er det Weel Skrams stemme som griper oppmerksomheten, enten den er spe som i starten på nydelige «Dansa med ein skygge», en av låtene som virkelig løftes av Buenes strykerarrangementer, eller den er innstendig harm som på «Ryggen rak».

Det er en låt som i det stille biter fra seg. Om stengte grenser og ansvarsfraskrivelse. «Det er er’kje våres barn, det er’kje våres jobb å halda dei varm» er en selvforklarende sang, men med et budskap som bryter gjennom lydmuren på grunn av Skrams tydelige narrativ.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Foto: Mode Steinkjer

Eva Weel Skram live, her fra OverOslo. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Hver gang vi møtes jubilerer

Den poppa «Sånn som Elvis synge om» er mer tradisjonell rent rytmisk sett, men tar opp traden om å bli godtatt som man er. «Ingen veit», med symfoniske ekko fra britpopens storhetsdager, er en fri vri over å frigjøre seg fra omgivelsenes blikk, og trolig egen sårbarhet. Ingen vet hem du er når du går i andres klær, synger Skram og oppfordrer til å ta regien selv, om å snu eller velge å bli fri. Hun har åpenbart valgt, og slutten av albumet «Sleppe tak» er en veiviser så god som noen.

«Ta meg med» mot slutten av låtrekka er albumets mest komplekse produksjon, der strykerne, vokalen og stemningene bygges lag for lag, og den lykkes stort i sitt ambisiøse anslag om å gjøre pop til kunst.

Avslutningen etter denne er stille og storslått, med henne på pianoet, Stenersen på gitaren og Halvdan Sivertsens sang «Tom, snart ti» akkompagnert av Kringkastingsorkestret i opptak fra Oslo Spektrum og hyllestkonserten til sangens opphavsmann. Det starter i det stille og ender i et crescendo. Tekstmessig har den slektskap til en del av Eva Weel Skrams egne, men likevel blir denne «coverlåten», uten direkte fotfeste i «Sleppe tak»-konseptet, en litt overflødig konklusjon etter den musikalsk svært personlige «Ta meg med» og en rekke sanger med en artist som også vokalt åpner opp på helt nytt vis.