– Jeg har alltid hatt meninger, men nå er det kanskje mer åpenbart politisk det jeg skriver enn det har vært tidligere, sier Aurora Aksnes.
Denne uka gir hun ut albumet «A Different Kind Of Human – Step 2», samtidig som en nyklippet versjon av dokumentarfilmen «En gang Aurora» vises på filmfestivalen Oslo Pix. Hun sitter med fingrene i matfatet på en restaurant i Oslo fordi gaffel er et fremmedelement, og er tomatene ekstra gode må også vi smake. Like naturlig som at hun må ned på alle fire om det er en ekstra fargerik gulvflis som fingertuppene bare må berøre. Aurora er seg selv lik, slik det skal være.
– Jeg er en veldig lidenskapelig person i alt jeg gjør og er, og det er mye gøyere å være et menneske om vi innser hva vi er i stand til. Det er enklere å være medmenneskelig når man åpner øynene, men for å få til det må man hjelpe seg selv først.
Anmeldelse: En hyllest til annerledeshet
Brenner for kloden
2-trinnet i tittelen viser at Auroras tredjealbum henger tematisk fast med fjorårets «Infections Of A Different Kind – Step 1». For eksempel var klimasangen, eller snarere kampsangen «The Seed» varslet til Step 1, men kommer i stedet nå i 2019. Med tanke på klimastreikene og det voldsomme engasjementet den siste tida, kunne tidspunktet knapt vært mer perfekt.
– Det er viktig med timing. Jeg prøver å tenke framover på hva folk trenger å høre litt fram i tid, som med «Queendom». Den ble skrevet forut for den store metoo-bølgen, men kom ut en stund etter. Det handler om at musikken resonnerer med verden, og nå brenner verden og jeg brenner for naturen og kloden ved lever på. Jeg visste at det ville komme en bedre tid for «The Seed», sier Aurora, som mener det «Queendom» og «The Seed» har til felles er at de er kampklare, høylytte mektige sanger.
– Dette er åpen hjertepolitikk som jeg kaller det, fordi det gjelder oss alle, sier hun, og fortsetter – Jeg er veldig glad i musikk som er «stor» og som minner folk på hvilket potensial de har. Det ligger i vår natur å kjempe for det vi bryr oss om. Man spør gjerne om vi mennesker er gode eller onde, og jeg mener selvsagt at vi er empatiske av natur, men at vi glemmer det når vi blir oversvømt av egne problemer.
– Kjenner du deg igjen i det?
– Det er lenge siden jeg har måttet kjempe for meg selv, men det var en tid da jeg måtte det. Og da gjorde jeg det. En som har det vondt og er deprimert spør aldri sin venn om hvordan det går, selv om han trenger å bli spurt. Jeg har kanskje lært av min mamma å tenke sånn, at har man lyst til å hjelpe til må man hjelpe seg selv først, hvis ikke blir man til gift for omgivelsene. Man må ta vare på seg selv først, da er man et godt menneske.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Artikkelen fortsetter under bildet.
Aurora Aksnes utgir "A Different Kind Of Human". Foto: Mode Steinkjer
Personlig
Aurora har tidligere sagt at låtene hennes ikke handler om henne selv. Det er åpenbart opp til revurdering når man hører på det nye albumet, eller som hun selv svarer bekreftende på når hun i sangen «Daydreamer» spør: «I’m just a girl/But can I change lives»?
– Absolutt. Det har å gjøre med å bevisstgjøre hvilke konsekvenser alle valgene du tar har, og hvilken kraft hver lille person har. Denne platen krever noe av folk fordi jeg vet de har det i seg. For hva handler «A Different Kind of Human» om, at jeg er rar? Nei, den handler om det valget det er å ville være et annerledes menneske. Jeg vil minne min fanbase på at de kan spre så mye godhet og forandre politikk og verden bare de vil. Vi liker å ha en større sak å kjempe for, men vi trenger ofte en grunn til å minne oss selv om at vi er på samme lag. Jeg har bare lyst til å spre masse godhet, og jeg tror musikk kan gjøre det.
Det var for om lag to år siden at Aurora måtte ta kampen på egne vegne. Deler av den, som handler om kontroll over egen karriere og blant annet insistere på å dele opp låtmaterialet og utgi de to albumene vi nå ser resultatet av, ser vi i dokumentarfilmen «En gang Aurora».
– Jeg har alltid vært låtskriver. Så ble jeg artist og samtidig ble jeg produsent. Jeg hadde ingen problemer med å bli respektert som artist, men det var vanskelig å få respekt som produsent. Jeg vet ikke om det har noe med å være kvinne å gjøre,eller med å være ung. Jeg visste alltid hva jeg ville, og slet med det og måtte lære på den vanskelige måten hvor mye jeg faktisk brydde meg om alt. Man får alltid høre at man må gi slipp, at man ikke kan kontrollere alt, men jeg kom fram til at jeg faktisk vil det. Jeg vil ha kontroll på alt. Og nå har jeg jo det, sier hun, og passer samtidig på å understreke at hun hele tida har hatt gode folk rundt seg.
Les også: Se bildene fra Aurora-konserten på Sentrum Scene
Artikkelen fortsetter under bildet.
Aurora Aksnes utgir "A Different Kind Of Human". Foto: Mode Steinkjer
En maskin
Det kommer godt med når man som 20-åring, som i 2016, brenner lyset i begge ender med over 200 konserter i tillegg til intervjuer, signeringer og alt det andre som det å være midtpunkt for den verdensomspennende fanbasen «Warriors & Weirdos» fører med seg.
– Jeg er en maskin, en veldig følsom maskin. Jeg kan jobbe mye selv når jeg er sliten, gi mye til folk mye selv når jeg ikke har noe igjen. Du får energi fra en reserve som minner deg på at musikk er mektig, og da blir også du mektig. Når musikken er god, så er alt bra. Jeg var veldig ung, men jeg har lært hva det vil si å gi slipp og hva det vil si å holde fast. Det er en fin balanse. Noen ganger må man si seg fornøyd selv om det egentlig ikke går an. For to år siden var jeg veldig ulykkelig. Jeg var ikke i kontakt med hvorfor jeg skulle holde på med dette, det som jeg nå blir minnet på ved hver eneste opptreden, sier Aurora, og forteller strålende at hun i dag også elsker låtene fra førstealbumet «All My Demons Greeting Me as a Friend».
– Jeg var for blind til å se det den gang, sier hun, og bekrefter at det nettopp er dette man ser utslag av i dokumentarfilmen, særlig i møte med fans og musikkbransje.
– Jeg er jo hemmelighetsfull i prosessen min, og folk rundt meg bekymrer seg veldig mye. «Har hun musikk eller har hun ikke?» Jeg hadde jo spilt inn mange sanger som ingen hadde hørt, men «Step 2» var det ingen som trodde ville bli noe av før jeg en dag sendte dem alle sangene. Og de elsket det, sier hun om «A Different Kind Of Human», som i motsetning til den franske slottsinnspillingen «Infections Of A Different Kind» er innspilt i NRKs gamle lokaler i Bergen.
Les også: Aurora ble kronet til dronning på Sentrum Scene
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Mode Steinkjer
De gode dør
– Det ser ut som et lite romskip, som et lite toalett. Det var bare meg om min trommis Magnus Skylstad. Lilla gulv og blå vegger. Vi ble ferdig 1. desember i fjor, sier hun, og er enig i at intimiteten i lokalene har smittet over på albumet.
– Mmm! Det har kjempemye å si! Jeg har mye styrke i den lille kroppen, jeg har mye kraft, vind! Jeg kan skrike, synge høyt og danse, det føles som om jeg sprenges flere ganger i løpet av en konsert, men på innspillingen av «Step 2» visste jeg at jeg måtte finne ut av mine egne meninger. Her synger jeg om store ting, politiske og personlige, og det politiske er også personlig fordi det springer ut av meg. Det er mer her som mer personlig enn man kunne tro, sier hun og legger til: – Jeg har begynt på neste plate allerede.
– Step 3?
– Nei, faktisk ikke. Den kommer, men det har jeg ikke engang fortalt Geir (manager Geir Luedy, journ.anm.) ennå. Jeg kan ikke skrive «Step 3» før det har kommer en reaksjon. Den neste platen er en helt ny reise igjen. og den begynte jeg på nå i januar. Allerede da «Step 2» var ferdig visste jeg tittelen på neste. Jeg har skrevet den et sted for den som vil lete, sier hun, og legger til: – Den har enda større perspektiver. Og veldig personlig, veldig stor, men også veldig intim på alle måter.
Les også: Aurora og det store gode andrealbumet
– En nøkkel til «A Different Kind Of Human» er sangen «Mothership». Der synger du at «The good ones always die». Er det noen spesiell du tenker på?
– Ja det er det, men det er også flere. Alle som dør for unge. Det er et par i mitt liv som har gått bort tidlig, og det er et par som har tatt sitt eget liv. Verden ble for vond for dem å være i. Og Norge mistet jo mange folk 22. juli. Jeg mistet en der som sto meg veldig nær, og som jeg nå bærer med meg over alt. Det handler om å finne verktøy slik at man kan takle noe som er så vondt, sier hun og legger til:
– Det er veldig interessant fordi alle kommer til å forstå den sangen om to år.
– Det må du nesten utdype.
– Nei, da blir det ikke like spennende, smiler hun, nærmest for å understreke hvordan det kan arte seg å være for eksempel manageren til Aurora Aksnes.