Historiske hip hop-legender leverte varene – se bildene fra Gods of Rap

KONSERT

Gods of Rap: Wu-Tang Clan, Public Enemy, De La Soul, DJ Premier

Oslo Spektrum, 23. mai

Det er ikke ofte man ser Oslo Spektrum så skrinn som på denne Gods of Rap-kvelden. Tross alt var det tre representanter fra populærmusikkens legendehimmel som besøkte byen som en del av en turné som feirer ikke bare gruppene i seg selv, men noen av historiens mest banebrytende album. Siden Dagsavisens utsendte gikk ut og inn av salen på grunn av fotologistikken, kan ikke dette være noen dekkende anmeldelse av kvelden i vanlig forstand, snarere en konstatering av at alle de tre leverte konserter og enkeltøyeblikk langt over det som var forventet på forhånd.

Les og bakgrunnen for Gods of Rap-turneen: «En ny generasjon arver nå hiphopens pionerer»

Publikumsmassen tok seg da også betraktelig opp gjennom kvelden og fram mot det soleklare trekkplastret Wu-Tang Clan, men det var som Chuck D i Public Enemy sa til the Financial Time for noen år tilbake, at hans mål dengang var å gjøre rap til et varemerke på samme måte som de største rockebandene har gjort rocken til en pengemaskin som kan turnere verden uavbrutt. Selv med sitt eget «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back»-album fra 1988 i bagasjen og slagord som «Fight The Power» i bagasjen, vitner Gods of Rap-turneen om at han ennå har et stykke å gå før han når igjen rockens største pengemaskiner.

Les også: Promoe & Don Martin overbeviser

Chuck D står i front for et Public Enemy - for anledningen Public Enemy Radio som han sørget for å gjenta i det uendelige - som ikke har stort annet igjen enn nettopp D, eller Carlton Ridenhour som han egentlig heter. Flavor Flav ved hans side er borte forlengst, og DJ-en Terninator X har gitt seg landbruket i vold og er erstattet av DJ Lord, som midtveis i settet gjør det som i rockens verden ville vært kveldens "trommesolo" der fart og ablegøyer løfter stemningen flere hakk. Ikke for det, Chuck D selv leverte varene og vel så det, og viste at hans politiske stemme fortsatt er rammende og oppdatert til en Trump-æra hvor alle skal være på vakt. Selv har han redusert sin Security of the First World-garde til to litt forkomne sikkerhetsvakter av noen dansere, som slett ikke oser av det samme fredsbudskapet som Chuck D gjør.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Chuck D i Public Enemy.

Public Enemys og hip hop-ens udiskutable gudfar står for en slående autoritativ energi. Denne kvelden gir han fansen låtrekka de ønsker, og svinger også nostaligisk innom vogga, Def Jam-turneen fra 1987, da det unge og håpefulle ensemblet Public Enemy sto på plakaten et godt stykke under LL Cool J. Nå varter han opp med «Don't Believe The Hype» og «Welcome To The Terrordome» som om det knapt har gått år imellom.

Les også: Nas fra sin beste side

Chuck D er også den blant de tre gruppene som best ivaretar arven de er satt til å forvalte. Han hyller alt fra grafittimalerne, DJ-ene, MC-ene og breakdanserne, til sine afrikanske brødre i salen, som han ber om at blir tatt ekstra godt vare på i den politiske grensetiden vi nå lever i. Det han ikke fikk sagt, tok DJ Premier seg av, en gang den ene halvdelen av Gang Starr, nå evig produsent- og DJ-legende som ikke minst brukte tiden til å spille hip hop-klassikere og hylle sjangerens avdøde "brødre", blant dem Notorious B.I.G. og Prodigys Keith Flint. Hans DJ-set før Public Enemy fikk varmen til å stige i Spektrum.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Public Enemy danser med egne sikkerhetsvakter.

Les også: Karpe på Rockefeller – se bildene fra konserten

Long Island-trioen De La Soul åpnet før det kvelden med det korteste settet blant de tre artistene. De kommer til Oslo nøyaktig 30 år etter at de slapp «3 Feet High And Rising», som fortsatt står igjen som et vannskille innen hip hop på grunn av sin originalitet og løssluppenhet. I dag er Posdnuos, Trugoy og DJ/rapper Maseo en samkjørt treenighet som framstår mer som en sammensveiset gruppe enn som den kombinasjonen av personligheter de var og er, men når Maseo hopper ned på scenen tar den fortsatt fyr med tidløse klassikere fra en trio som må sies å være denne turneens mest originale, bokstavelig talt.

Les også: Joddski: Heimstadrapperen

Wu-Tang Clan vet man aldri hvor man har, og i Norge er det også morsomt å ikke ville vite siden den berømmelige konserten de skulle holdt på Kalvøya i 1997 ble avlyst, angivelig fordi medlemmene i den mildt sagt brokete besetningen begynte å krangle på flyplassen hjemme i USA og aldri kom seg ombord på flyet til Europa. Nå er også denne gjengen, eller det som er igjen av den, blitt et voksent lag som ved siden av Wu-Tang-arven har holdt liv i mer eller mindre gode solokarrierer. Den mest savnede i så måte på denne turneen er nok Method Man, angivelig på grunn av økonomiske rettigheter, men noe må de jo fortsatt ha igjen å krangle om. Bare to minutter over oppsatt tid sto RZA på scenen med hendene høyt hevet, og en etter en kom de legendene inn og forrettet budskapet som de ikke minst hamret inn med albumet «Enter The Wu-Tang (36 Chambers)». Blant dem Ghostface Killah og Raekwon, og istedet for avdøde Ol' Dirty Bastard sønnen Young Dirty Bastard. Han hadde en energi som kanskje ble litt malplassert blant 50-åringene på scenen, men om det bidro til at RZA tok grep som en uventet demokratisk kapellmester over det kaotiske bandet denne kvelden, er alt tilgitt.