12 ganger gode vibber fra Sigrid

5

Sigrid

«Sucker Punch»

Petroleum

«Sucker Punch» er en betegnelse på et overraskende angrep. Sangen til Sigrid Raabe som heter det samme slår godt fra seg som åpning på dette albumet, men effekten er ikke akkurat uventet. To år etter Sigrids overbevisende debut på Bylarm, et drøyt år etter at hun ble BBCs «Lyden av 2018», kommer det første albumet hennes som en bekreftelse på et uvanlig talent.

«Sucker Punch» inneholder også de to største favorittlåtene fra disse to første årene, «Don’t Kill My Vibe» og «Strangers». Når et album tar med spor som har vært så godt kjent, så lenge, kreves det mye av resten av materialet. Tittellåten følges umiddelbart opp av «Mine Right Now», som treffer med den samme selvsikkerheten, med noen jublende utrop som kan minne litt om den smittende entusiasmen hos hon derre Gabrielle. Og dette er bare begynnelsen.

Som mange vet nå handler «Don’t Kill My Vibe» om hvordan Sigrid følte seg overkjørt av erfarne bedrevitere mens de skulle skrive låter sammen. Hun insisterte på å holde på sin egen ungdommelige intuisjon og entusiasme, og fikk full klaff. Her blir denne sangen etterfulgt av «Business Dinners», som forteller om en lignende opplevelse, å sitte i bransjemøte, med krav om både å være sitt spesielle selv, og samtidig forholde seg til bransjens krav om konform omgjengelighet. Det kan ikke være lett. Men Sigrid ble nylig, for hva det er verdt, kåret til en av verden 30 mest innflytelsesrike personer under 30 av finansmagasinet Forbes. Heldigvis er dette en innflytelse som strekker seg lenger enn bransjete finanspotensial og kunstige aldersgrenser. Sangene til Sigrid har en unik appell til alle aldersgrupper, både med hennes unge og konfronterende angrepsposisjon og en popteft som må overtale alle som har vært glade i god sang og musikk, i alle aldre.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Sigrid har stått fram med en befriende naturlig tilstedeværelse helt siden gjennombruddet med «Don’t Kill My Vibe». Hun har holdt lytterne varme med en god strøm av låter i tida som har gått. Mange nok til at de kunne utgjort et helt album i seg selv, men hun har altså valgt en middelvei av kjent og ukjent materiale her. Med veldig mye fint og nytt. Låter som høres ut som jublende anthems (vi har ikke funnet noen god norsk oversettelse siden sist), men også mer dempede «Level Up», som høres ut som en sjarmøretappe av Paul McCartney fra 60-tallet. Den seneste singelen «Don’t Feel Like Crying» er en av de mest spilte sangene på britisk radio nå, og er enda en sang full av god poptimisme.

Albumet er spilt inn med en rekke medkomponister og produsenter. Først og fremst Martin Sjølie, som har vært med henne hele veien siden «Don’t Kill My Vibe», men her er også Askjell Solstrand og flere andre aktører fra det samme bergensmiljøet som Sigrid kommer fra selv. De store kanonene fra utlandet er også tilgjengelige på det nivået Sigrid er nå, med gjengangere som Emily Schwartz og Oscar Holter, men albumet er nok blitt bedre, med en sterkere personlig identitet, ved å holde fast på så mange kjente, foretrukne samarbeidspartnere.

Les også: Sigrid – Lyden av 2018

Fortsatt har Sigrid ikke kommet fram til å gi ut konsertvinnere som «Go To War» (en av de store favorittlåtene mine fra hele 2017) eller balladen «Savage In Our Blood». Et luksusproblem her, altså. Jeg tror jeg hadde vært enda mer begeistret for «Sucker Punch» som nytt album om disse hadde fått plass i stedet for «Don’t Kill My Vibe» og «Strangers». Men fortsatt er her mer. Kraftballaden «In Vain» slår for alvor fast hvor stor kraft det er i denne stemmen, hvor sterk overbevisning som ligger i hele uttrykket til Sigrid. Albumet slutter stille og fint med «Dynamite», som vi også har hørt før, men ikke så mye som de andre store hitlåtene. «Know that I’m dynamite», synger Sigrid, og nå er det bevist.

Les også: Sigrid vant komponistpris