Til minne om han du veit

– Jeg vil bare leve livet mitt, jeg vil spille og ha det bra den tida jeg er her, sa Marius Müller en gang til Nye Takter. Den tida han var her ble dessverre altfor kort. Müller omkom da bilen hans kjørte av Østre Aker vei, og traff en lyktestolpe, 14. mars 1999. Nå minnes den store mannen med en boks med hans seks soloalbum, og en konsert på Rockefeller mandag.

Marius Müller vokste opp på Manglerud i Oslo. Lille Marius ble gitarist som 10-åring. og var tidlig klar over hva han skulle bli når han ble stor: – Jeg kjøpte «Purple Haze» med Jimi Hendrix for noen penger jeg fikk til jul i 1967. Den snudde opp ned på alt. Det må være sånn det er å bli frelst. Plutselig fikk livet en dypere mening, fortalte han.

Han slo seg opp i musikermiljøet i Oslo tidlig på 80-tallet, som medlem av gruppa Lava, som også var selve studiomafiaen i Oslo den gangen. Müller spilte med en lang rekke kjente artister, Jahn Teigen, Trond Granlund, Gry Jannicke Jarlum, The Monroes, ei liste som bare gikk videre og videre. Marius Müller overlevde bilulykken med bandet til Alex i 1980, der trommeslageren Per Ivar Johansen omkom.

I 1981 ble Marius Müller popstjerne på egen hånd med singelen «Den du veit». Albumet med samme tittel ble også en stor suksess, men han ble fort lei av plateselskapets ønsker om å melke formelen for alt den var verdt. To lignende nye album på to år fikk ikke den samme responsen hos publikum. Det viste seg fort at dette heller ikke var Müllers foretrukne musikk. Dette hadde selvfølgelig heller ikke gjort ham til den hippeste mannen i Oslos indre rockekretser. Først senere skulle det vise seg at Marius Müller var mer kompromissløs enn de aller fleste andre. Han ble lei av å leve opp til hitlistenes forventninger. Et vendepunkt kom med albumet «The Big Beat» i 1985, da vi traff ham for en oppsummering av før og nå.

– Når jeg hører på «Den du veit» i dag hører jeg at den var veldig «laga» i studio, med mange fikse detaljer. Da jeg var yngre lot jeg meg overtale til å gjøre det jeg trodde var riktig. Min andre LP («Er’e så nøye ‘a») skulle jeg for eksempel ønske at jeg aldri hadde laget. Alderen har gjort at jeg er sikrere på meg sjøl, jeg veit mer hva jeg kan yte, fortalte artisten som da var 26 år. Soloalbumene fortsatte å være mer personlige. Det siste av dem, «Seks» fra 1995, ble et rent, mens svært variert instrumentalalbum.

Les også: Dette er verdens beste by å bo i

Müller ville helst bare spille gitar, og la om stilen i en langt mer hardtslående retning, inspirert av sine store forbilder fra 60-tallet. Nå kom gruppa Funhouse, en krafttrio som fornøyd spilte gammel Hendrix, Who og Zeppelin på Smuget, i tillegg til Müllers egne nye låter.

Etter å ha sunget på engelsk i over ti år gikk Müller tilbake til morsmålet for det som skulle bli den siste runden med Funhouse. Albumet «Det norske huset» – inspirert av den daværende statsministerens visjoner for nasjonen, ble kanskje det beste albumet han noen gang laget. «Müller har et sikkert grep om rockespråket både skriftlig og verbalt, og han spiller selvfølgelig gitar så det suser i ørene», skrev vi om plata her i avisa. Som dessverre ikke slo an. I stedet ble Müller en populær medprogramleder i «Herreavdelingen» i NRK Radio. Mange år tidligere ble han også kåret til norgesmester i popquiz på TV.

Albumene til Funhouse er ikke med i den nye CD-samlingen, siden den heter «Solo 1981 – 1995». Som alle retroutgivelsene på plateselskapet til Christer Falck er dette et svært forseggjort prosjekt. Alle albumene kommer med samtidig bonusmateriale. Spesielt omfangsrike er ekstrasporene til «Boom Boom» fra 1987. Med en rekke låter han produserte for Herodes Falsk og Tom Mathiesen, og en obskur singel han ga ut under navnet Anita Dupree, med en versjon av «Vi skal ikkje sova burt sumernatta», som kommer den elektroniske panfløytefarsotten mange år i forkjøpet. Den kom inn på Norsktoppen. Men hvorfor?

Mangfoldet kommer også godt fram i bonussporene til «Seks» fra 1995, med alt fra en 12 minutter lang versjon av Charles Mingus’ «Goodbye Porkpie Hat» sammen med Bugge Wesseltoft og Audun Kleive, til den i ettertid svært emosjonelle «Den siste låta», en duett med Hilde Heltberg, som også døde så altfor tidlig. Innleggsheftet går i detaljer om alle innspillingene. Det har også en innholdsrik biografi, skrevet av Arvid Skancke-Knutsen, der det kommer fram at Müller turnerte som gitarist for Baccara i 1979, noe han ikke la vekt på i egne intervjuer i gamle dager.

Ikke minst inneholder dette heftet 60 hilsener fra 60 venner av den store mannen. Her kommer en rekke nye historier for en dag, mange av dem svært fornøyelige. Chris Thompson fra Manfred Manns Earth Band forteller at han planer om å lage et album sammen med Müller, like før han døde.

Til den allerede utsolgte minnekonserten på Rockefeller mandag kommer en rekke av de sangerne og musikerne Marius Müller spilte med i årens løp: Olav Stedje, Trond Granlund, Trine Rein og Kari Iveland, medlemmer fra Lava og Funhouse, gitarhelter som Hedvig Mollestad, Vidar Busk, Knut Reiersrud og Frode Alnæs, og konferansierer fra Herreavdelingen.

Les også: Fest for jazzfolket: Her er de mest groovy øyeblikkene (DA+)

Til slutt går vi igjen tilbake til 1985, til «The Big Beat», og lar Marius Müller selv la være å analysere spillet sitt.

– Jeg synes el-gitaren er et vakkert instrument. Den er fin til å formidle sjelfulle ting. Det er viktig at det jeg spiller har forbindelse med det jeg føler. Det å spille skal være litt magisk. Det er magien som oppstår når det klaffer for fem mennesker som spiller sammen, som er tøft. Det går ikke an å analysere det. Det er som en kald analyse av å ha sex. Jeg synes ikke det er riktig.