Uendelig trist

5

KONSERT

Lykke Li

Øyafestivalen

Ti år etter gjennombruddet med «Youth Novels», ti år etter hennes første opptreden på Øya-festivalen, er svenske Lykke Li Zachrisson tilbake som hovedattraksjon på selveste fredagskvelden. Det er den første sommerkvelden med antydning av høst. Denne stemningen kommer konserten til Lykke Li til å forsterke. Med stor atmosfærisk tristesse som minner litt om da Lana del Rey var på besøk på samme sted for et år siden. Overskriften på denne anmeldelsen er tatt fra en sang DeLillos spilte tidligere på kvelden, men den passer godt her også.

«No Rest For The Wicked» setter forsiktig tonen for en konsert som skal være full av skumringsmusikk. «Deep End» viser hvor fint dette kan være, når tekst og melodi forsterker hverandre med melankolske stemninger. «Just Like A Dream» er like vakker. - Vill ni dansa spør sangeren, men beaten inviterer ikke til store utskeielser. Jeg må innrømme at jeg ikke var positiv innstilt til sånt som avslutning på Øya-fredagen, litt moro må det være lov å unne seg i blant, men så blir det likevel umulig å motså føleriet i de inntrengende sangene.

Lykke Li ble kjent for en trilogi med album som dyrket nedturene.. Ofte hjerteskjærende triste sanger, men med dette oppløftende resultatet som kjennetegner mye av den beste popmusikken. «Sadness Is A Blessing» kommer tidlig i konserten som en oppsummering av hele dette konseptet.  Et perfekt stykke popnostalgi, som er den tidlige Lykke Li på sitt beste.

«Two Nights» introduseres som sangen for de som har noe å røyke på. Der hadde vi ikke, men det høres fortsatt fint ut. Men Lykke Li mister det litt i et midtparti med noen mumlende låter med en kjølig elektronisk distanse. Balladen «Utopia» tar henne tilbake på sporet. Og «I Never Learn» er bare enda mer perfekt eleganse.

«I’m crying rivers like diamonds inside», synger hun I tittelsangen fra årets album «So Sad So Sex». Så vakkert kan det sies, så sørgelig kan det være. Et forsøk på allsang i «Sex Money Feelings Die» faller derimot  til jorden. Den er vel bare ikke fengende nok. Men avslutningen med «I Follow Rivers» signaliserer et housepiano at det endelig er feststemning i Amfiet. En god avslutning på en flott konsert.

Et av høydepunktene i Øyahistorien på Tøyen er Susanne Sundførs versjon av Lykke Lis «Never Gonna Love Again» på samme scene for tre år siden. Det kunne vært fint å høre den igjen med hun som laget den, men Lykke Li er ikke en sånn artist som nødvendigvis byr på alle sine beste sanger på konsert. Dette var fint nok likevel, bare noen detaljer unna perfeksjonen. Hun kommer tilbake med den sarte balladen «Tonight», som ekstranummer, en av de første sangene hun skrev, og en varm slutt på en kveld som til slutt var blitt så kald at disse linjene skrives med frossne fingre. Den følelsen har jeg ikke hatt på en stund.