​Etter en konsert med Kygo kommer jeg ikke på en eneste ting som blir bedre med panfløyte

En kveld med Kygo er en lang kveld.

Nye takter

2

KONSERT

Kygo

Telenor Arena (9. februar 2018)

Kygo er blant våre aller største popstjerner og det er ikke mange nordmenn som klarer å fylle arenaen på Fornebu. Han har gjort det med sin egen musikalske formel, men er den ikke litt oppbrukt nå?

Den elektroniske musikken til Kygo oppdages og fortæres på nettet. Den blir umiddelbart målt på popularitet og ikke på stemning i klubben. Det er frisøren din som spiller Kygo for deg, ikke en DJ. Er det da klubbmusikk? Det var i hvert fall overraskende få som danset på Fornebu fredag. Kvelden gikk for mange med til å vente på showstopperne og det var flere som småpratet og tok selfies underveis i en utsolgt arena.

Les også: A-ha-opplevelse utenom det vanlige

Og mens vi alle ventet kunne Kygo by på et utvalg låter som er kliss like de som skulle komme, bare litt svakere. Og sånn var det litt for ofte i en settliste som var en anelse for lang. Nesten to timer er lenge.

Kygo på Fornebu ble litt som dans på lokalet. Gutta står bakerst ved baren, utålmodig ventende på rett øyeblikk. Eller rett promille. Begge deler virket å slå til under «Stole The Show» og «Firestone». De er for alltid skrevet inn i norsk pophistorie og det var da også de som skapte desidert størst stemning blant publikum.

Følg Nye Takter på Facebook her

Det er ikke så nøye hva Kygo driver med der oppe på scenen. Sender han e-post? Spiller tangenter? Trykker play? På en svær søyle midt på scenen, med god utsikt over publikum, trakterte Kygo maskiner og tangenter, trommestikker og knapper. Innimellom tok han opp mikrofonen og introduserte låter og artister. Alt med capen bak fram. Kygo kan bli litt anonym der han står høyt der oppe og surrer med sitt. Dette ble særlig understreket da han fikk gjester som Conrad Sewell og Parson James på besøk.

Scenen var stilig anrettet med videoskjerm på siden, bak og i selve plattformen Kygo tilbrakte mesteparten av kvelden. Publikum hadde dessuten fått lysende armbånd, synkronisert til showet. Alt i alt en ganske så effektiv scenografi.

Så var det musikken da. Settet var en blanding av remikser av andre og eget materiale, hvor veldig mye er skviset inn i den samme malen, også i liveutgave. «Sexual Healing», ja Marvin Gaye ja, starter jo fint. Men så var Kygo der med riffet sitt nok en gang og alt låter igjen som forrige sang. Eller den før der. Etter en konsert med Kygo kommer jeg ikke på en eneste ting som blir bedre med panfløyte.