Nye takter

Wilco på kanten

Jeff Tweedys Wilco fortsetter å gå sine egne veier. Litt mer omgjengelige denne gangen, men alltid med noe rart på lur.

4

Wilco

«Schmilco»

Anti/Playground

Tittelen «Schmilco» må være Wilcos referanse til «Nilsson Schmilsson», et klassisk album fra eksentriske Harry Nilsson. fra 1971, for dem som har hørt på popmusikk veldig lenge. Det er jo gjerne de som har hørt mye på musikk som liker Wilco best, og det skulle ikke forundre meg om gruppa også selv gjerne hører på mye rart fra før i tida.

Wilcos tiende album begynner med «Normal American Kids», der Jeff Tweedy forteller om en oppvekst i opposisjon til alt som var vanlig rundt ham. Ikke så rart at han ble lederen for et ikke helt normalt amerikansk band. Wilco har alltid insistert på å kjøre utenfor veien, uten å havne i grøfta, men alltid er det noen som ønsker at de skal lage album som minner mer om «Summer Teeth», mer om «2 AM», men sånt er det altså 20 år siden de gjorde. Siden har Wilco vært uberegnelige. Fjorårets «Star Wars»-album ble regnet som så uselgelig at de ga det bort gratis til å begynne med.

«Schmilco» har noen innsmigrende sanger til å begynne med, med «If I Ever Was A Child» og «Cry All Day». Innholdet er fortsatt tungt, men stemningen er slentrende og behagelig. Det kan høres ut som de har tenkt å lage ei litt «alminnelig» plate. Men med «Common Sense» er de plutselig helt «annerledes» igjen. «I slammed my finger in the door of love», synger Tweedy, og sånn høres det ut. Gitaristen Nels Cline er tilsynelatende til stede i to kanaler samtidig, altså dobbelt så god som vanlig. «Common Sense» er krevende å høre på, et sånt utspill som gjør at Wilco aldri blir underholdende, men utfordrer på sine egne premisser. Til slutt er det lyden som er imponerende mye større enn selve sangen, noe som ikke mange andre klarer å gjøre interessant på dette nivået. En klassiker i Wilco-sammenheng, men en som altfor få kommer til å orke å høre på, og ingen kommer til å covre i Stjernekamp noen gang.

Hele albumet er fullt av eksentriske påfunn. I «Nope» høres Tweedy ut som en gatesanger som står og klasker. Ingenting er som alt annet. «Locator» er en paranoid forestilling om overvåking ovenfra. Mot slutten kommer også flere humoristiske, rockistiske referanser for kjernepublikummet, i «Shrug And Destroy» og «We Aren’t The World». Sistnevnte så fengende som Wilco blir nå, selv om innholdet er like forvirrende når Tweedy synger «I know a good armageddon would have made my day».

Jeff Tweedy har selv beskrevet Wilcos «Schmilco» som «gledelig negativ». Ganske riktig er dette sånne sanger som dveler i sin angst og usikkerhet, og likevel kan gjøre mange, i hvert fall noen, lykkelige. Wilco er alltid imponerende å høre på, og mange av innslagene på «Schmilco» er genuint gledelige.

Spiller på Sentrum Scene 3. november. Utsolgt.

Les også: Bedre sent enn tidlig